Future Library – en kunstnerisk iscenesettelse av tid

Dette er en rapsodi, et essay, en langlesning. Først publisert i Podkasten Bok & bibliotek. Nå publisert på nytt i anledning manuskriptoverrekkelsen til Ocean Vuong og Judith Schalansky søndag 21. mai 2023.

Publisert Sist oppdatert

Will there be a ‘Norway’?Will there be a ‘forest’?Will there be a ‘library’?Margaret Atwood (2014)

Vil du gå en morgentur til Framtidsbibliotekskogen sammen med kronprinsesse Mette Marit, Ocean Vuong og Judith Schalansky? Møt opp på Frognerseteren i Oslo søndag 21. mai 2023 klokka 09:45. All nødvendig informasjon finner du her.

1.
Den skotske kunstneren Katie Paterson viser vei. Hun er hjertet og hjernen bak hundreårsprosjektet Future Library, eller Framtidsbiblioteket som vi sier på norsk. Nå rusler hun på en skogssti i Nordmarka utenfor Oslo, fra Frognerseteren mot et skogholt 1,6 kilometer lenger inn – til en skog inni skogen. Vi kan kalle den «hundreårsskogen». Paterson har godt følge denne merkedagen 12. juni 2022. På hennes høyre side går Anne Beate Hovind, styrelederen i Framtidsbibliotekets stiftelse, The Future Library Trust. Fire framtidsbibliotek-forfattere kan også kunsten å gå, samt skogvoktere, ordførere, byråder, bibliotekarer, buddhistiske munker, mediefolk og et hundretalls andre nysgjerrige. Frivillige har merket skogsveien med sagmugg-piler og tilbyr bålkaffe, sjokolade og nybakte boller.

Hør teksten lest av Lena Barth Aarstad i episode 16 av Podkasten Bok & bibliotek.

Folk slår seg ned mellom de halvmeterhøye grantrærne i den nordvendte hellingen. Tilbake i 2014 ble tusen tilårskomne grantrær hugget her, og tusen nye ble satt ned. Granstiklingene har fått røde sløyfer i toppene. De vokser. Hundre år etter at kunstprosjektets innerste krets av medarbeidere plantet dem, skal trærne felles og forvandles til en antologi med hundre fortellinger fra hundre forfattere. Få, om ingen, av denne dagens skogsvandrere vil overleve dette tidsspranget. Vel framme i lysningen hopper Anne Beate Hovind opp på en stubbe.

Styrelederen har irrgrønn genser på, går ton-i-ton med juniskogen. Hun ønsker hjertelig velkommen til de frammøtte, som hun titulerer som sin «Future Library-familie». Tonen er satt for et nærværende og emosjonelt ritual i skogen. Noen av skogsvandrerne skal senere samme dag ta turen til åpningen av et helt spesielt rom på hovedbiblioteket i Bjørvika, et rom som er kledd i gran fra hundreårsskogen. Kunstneren selv kaller det hele a pilgrimage.

2.
Katie Paterson forteller at hun bar kimen til det som skulle bli Future Library i seg lenge. Ideen kom til henne på en togreise hvor hun i dagdrømmerier drodlet på en serviett. Med blyant tegnet hun sirkler, om og om igjen. De minnet henne om årringer. I tankene formet hun en forbindelse mellom trærnes årringer, papir som lages av tremasse, som igjen blir til kapitler i en bok. Hun tenkte på forfattere som graverer sine meninger inn i papiret, og slik gir noe tilbake til trærne, ordenes kraft. Menneskene, naturen og litteraturen tvinner seg inn i hverandre og innbyr slik til kontemplasjon over «the slow growth of the trees containing the writer’s ideas like an unseen energy», som kunstneren selv uttrykker det. Kanskje sevje kan være det rette ordet for disse kreftene som er i spill, et fenomen som både arborister, skogsvandrere og litterater burde kunne gjenkjenne. Vel, fremdeles på toget fordypet Paterson seg i tanker om tid, sted, natur og kultur, sammenheng og samhandling – alle tings interconnectedness. Kunne hun lage en kunstinstallasjon som favnet alt dette?

I 2022 overrakte både Tsitsi Dangarembga (t.v.) og Karl Ove Knausgård sine manuskripter. Foto: Kristin von Hirsch

Mange år senere skulle den skotske kunstneren møte Anne Beate Hovind – og gjennom et inderlig samarbeid dem imellom skulle de konsentriske sirklene fra servietten endelig bli satt ut i livet. I kraft av sin stilling som prosjektleder for kunstutvikling i Bjørvika hadde Hovind invitert konseptkunstneren til å utvikle et verk i fjordbyen – til en by inni byen. Fjordbyen er et framtidsrettet byutviklingsprosjekt for Oslos fjord- og havneområder. Ved å tilrettelegge for bolig, rekreasjon og næring der det tidligere var industrihavn, skal byen åpnes ut mot fjorden. Folk i hovedstaden skal få fjord-gløtt. I den nordøstlige delen av det omkalfatrede havneområdet, holder Hovinds oppdragsgiver til, Bjørvika Utvikling. De definerer sitt hovedansvar til å være utarbeidelsen av «de offentlige rommene og alt mellom byggene», allmenningene. Det er altså her, midt i byggeprosessenes turbulens, det skapes rom for kunst. For folk i hovedstaden skal også få kunst-gløtt. Budsjettposter øremerkes, ledende kunstnere hyres inn, driftige prosjektledere settes på saken. Uventede ting skjer. Til Bok & bibliotek forteller Hovind at utviklingsselskapet satser på både permanente og temporære kunstuttrykk. Å utfordre den mer tradisjonelle utsmykningspraksisen i offentlige rom, med figurative skulpturer og monumenter, var også en del av planen. Katie Patersons kunstpraksis kunne vel stemme godt overens med det å utfordre, hadde prosjektlederen tenkt: «Og vel ble det noe ganske annet enn en bronseskulptur på sokkel», konstaterer hun lakonisk. Samtidig innrømmer Hovind at hun «fikk panikk» da kunstneren la fram sin hele og fulle kunstvisjon.

Karl Ove Knausgård overrekker manuskriptet til Katie Paterson. Foto: Kristin von Hirsch

Signalbygg reiser seg. Store institusjoner som Den norske opera og ballett (Operaen), Munchmuseet og Deichman slår rot her i nybrottet, og byggverkene vekker både nasjonal og internasjonal oppmerksomhet. Deichman, landets eldste og største folkebibliotek, er eid og finansiert av Oslo kommune. I virksomhetsstrategien slår biblioteksjef Knut Skansen fast at samfunnsoppdraget består av «så mye mer enn utlån av bøker», og at bibliotekets ambisjon er å «skape framtidstro gjennom kunst- og kulturopplevelser». Deichman består av et tyvetalls

filialer rundt omkring i hovedstaden som er godt besøkte, men med nybyggingen og flyttingen av hovedbiblioteket til sjøfronten skulle besøkstallet eskalere. Millioner av mennesker har svingt innom Deichman i Bjørvika siden åpningen. Et folkebibliotek er altså blitt Norges mest besøkte kulturinstitusjon. Et nytt kunstverk skal bli skjenket ny-biblioteket i ny-bydelen. Så, det er altså her det skjer, det uventede, for det er akkurat dette biblioteket som blir omdreiningspunktet for kunstprosjektet Future Library.

3.
Det er noen år siden kunstneren satt på den togreisen og drømte fram et kunstverk. Fra den gang til nå har hun latt de, i og for seg, ordinære sakene – skog. seremoni. rom. forfatter. antologi. – være sujetter for hennes kunstneriske bearbeidelser. Ved å sette de mange alminnelighetene i spill, iscenesette og lage forbindelser mellom dem, har kunstneren klart å skape noe nytt. I dag innbefatter Katie Patersons visjon en Future Library-skog, en årlig Future Library-seremoni, et Future Library-rom, 100 Future Library-forfattere som skal levere sine unike tekster til en Future Library-antologi. Nyskrevne tekster legges årlig til kunstverket, en tekst for hvert år som går, til de teller hundre i tallet. Disse manuskriptene holdes hemmelig, hemmelig, hemmelig. Verket består av mange aktiviteter, ting og steder som virker sammen til et meningsmettet og energifylt hele. Kunstverket spiller seg ut innenfor rammene av et århundre, det skal vokse og virke i hele tidsstrekket fra 2014 til 2114. Slik innbefatter verket også et Future Library-århundre – tiden det tar. Så tid er, må man kunne påstå, kunstverkets essens.

Da Kulturrådets direktør Kristin Danielsen var biblioteksjef i Oslo, beskrev hun kunstprosjektet som «en nydelig iscenesettelse av tid». Hun er inne på noe her, for om kunstverket aldri så mye innbefatter skog /seremoni/ rom/forfatter/antologi … så er det nettopp tid som gjøres så åpenbart prekært for oss i møte med Katie Patersons konsept. Alt som lever, må dø, sånn er det, og kunstneren selv vil ha gått ut av tiden lenge før tekstsamlingen er komplett. Patersons egen dødelighet er innskrevet som en selvfølgelig komponent i hundreårsprosjektet. «I’m constantly facing up to my own mortality», sier kunstneren selv, og fastholder at det ikke gir grunn til vakling, snarere tvert i mot. Når 2018-forfatteren Han Kang sier at «this project is something close to a century-long prayer», en århundrelang bønn, åpner hun for noe av den samme tids-sårbarheten. Den koreanske forfatterens bønn-beskrivelse henleder vår oppmerksom på hva Future Library i bunn og grunn fordrer: en modus av vedvarenhet, ettertenksomhet, håpefullhet. At det i en verden som ikke opererer med noen garantier, gjelder å sette sin lit til at naturen, menneskene og litteraturen er sterke overlevere. I artikkelen «A Question Of Time» reflekterer Anne Beate Hovind over noe av det samme. Future Library kan bidra til at vi blir framtidslitterater, hevder hun. Hovind trekker blant annet fram viktigheten av å være tidssensitive, med framtiden i mente kan vi tenke og handle klokere nå. Kunstprosjektet kan inspirere oss til å strekke tankene utover vår egen generasjon, mener hun; det er katedralsk tenkning, «Cathedral thinking», et begrep hun selv ble introdusert for av Stephen Hawking. Hun viser også til Greta Thunbergs bruk av begrepet, og hvordan klimaaktivisten anvender det som metafor for vår tids katedral: jord, vann og skog.

Håpet kan være en definerende kraft, som gir alt meningsdybde. Likefullt er det er håpe-paradoks her, som Maria Horvei fanger i et essay hun skriver om kunstverket: «For det er dette som er greia med håp: For alle dei gode eigenskapane til håpet, vil det alltid vere bunde til sin eigen motsetnad. Kallar du fram håp, kallar du også fram kva enn det er håpet er meint å beskytte mot.» Så hva kan vi si om Katie Patersons kunstverk – kan vi si det dypest sett dreier seg om tid? Og håp? Og trass? I all sin kompleksitet virker ihvertfall kunstverket å inngå i en slags obsternasig håpefullhet om videre vekst, vår sårbare, skjøre og skakke eksistens til tross.

4.
Katie Patersons kunstprosjekt uttrykker, utvikler og utfolder seg i løpet av hundre år. Kunstverket er foranderlig. I de første årene kunne for eksempel ikke kunstverket bivånes i Oslo sentrum, men ny-kunstverket i ny-biblioteket, finner sin form. Med åpningen av det spesialdesignede Future Library-rommet, eller «bibliotekhulen» som vi kan kalle den, antar denne delen av kunstverket en skulpturell form. Det er ikke akkurat en bronseskulptur på sokkel, heller en slags sosial skulptur. Byggverket i hovedbibliotekets femte etasje er et praktisk manuskriptarkiv, men ikke bare det. Det er et rom alle kan gå inn i. Det lukter gran. Som arkitektonisk og estetisk objekt har rommet egenverdi samtidig som det, på et vis, mimer Future Library-skogen som byggematerialene stammer fra, og på den måten skaper forbindelser mellom kunstverkets deler. Hadde man hatt teleskop – Paterson, Telescope! – kunne man fra biblioteket fått øye på de rødsløyfede grantoppene i Nordmarka. Uansett, rommet som offisielt ble åpnet i juni 2022, er en ting og et sted som pirrer nysgjerrigheten og skaper engasjement rundt verket.

FUTURE LIBRARY-ROMMET
(KLIKK PÅ BILDENE FOR STØRRE VERSJONER)

Alle foto: Einar Aslaksen

Kunstverket er selvsagt mye mer enn en pop-up-skulptur i Bjørvika-landskapet. Det har sin egen agens. Noen har antydet at Future Library er fra de få og til de få, eksklusivt, ekskluderende. Anskuelsen kan det være hold i, men rimelig må det være å anta at kunstverket kan oppleves som nærværende og aktuelt langt utover dets topografiske grenser. Siden kunstverket er rigget på longevity, en forventede lang levetid, finnes det her tid nok til de mer dypsindige og langvarige samtalene. Samtaler som likesåvel kan finne sted hos land og folk hvor kunstverket fysisk ikke kan nås. «Hundreårsskogen», «Bibliotekhulen» og «Framtidsantologien» kan også forstås som potente symboler, som noe som peker utover seg selv og det spesifikke. Symbol-rekkevidden vil i så måte være vidtrekkende.

Langlivetheten fører også noe annet med seg: Risiko. Den lange tiden det tar, gjør kunstverket også sårbart, for korona, konflikter, krig og katastrofer … I en kommentar i Dagbladet der Oslos sjøfront-kunst omtales, skriver kunstkritiker Arve Rød at verket både er «sjenerøst optimistisk og desperat dystopisk, slik det er overgitt økologiske og sosiale prosesser vi ikke aner utfallet av». Videre sier han at kunstverket «setter det pompøse byutviklingsperspektivet akutt på spissen, og samtidig utvider forståelsen av hva kunst kan være og bety i et åpent demokrati.»

Elif Shafak, Framtidsbibliotekets fjerde forfatter, funderer på noe av det samme som kunstkritikeren når hun ser hvordan offentlige bibliotek bærer bud om både utopi og dystopi. I en bok om hovedbiblioteket i Bjørvika skriver Shafak at «et offentlig bibliotek er et demokratisk rom». I teksten dveler hun ved minnene om sin tyrkiske bestemors muntlige fortellerkunst, og hvordan fortellinger, bøker og bibliotek preger liv. Teksten hennes skinner av boklig pasjon og troen på det frie ord, men alvoret skinner igjennom, for Shafak viser samtidig hva som står på spill når bibliotek brennes, barrikaderes, bombarderes. Hun dreier vår oppmerksomhet mot kulturinstitusjoners utsatthet, og det demrer for oss at alt dette også kan ramme fredsommelige Future Library.

Kunstprosjektets sårbarhet kan selvsagt også ligge i mindre dramatiske forhold enn brann, naturkatastrofer og krigsødeleggelser. Andre kan være at det morsmålet forfatterne skriver på, for eksempel Sjóns islandske, ikke vil kunne dechiffreres, at noe går skeis i det høyteknologiske manuskriptarkivet, at tekster blir lekket til pressen, eller at forfatterne ryker uklar. Den enkelte bidragsyters personlige kriser, liv og helse innebærer naturligvis også en risiko. Future Library er ikke bare utsatt for risiko, men er også villig til risiko, og risiko innbakt som en virksom og meningsbærende del. Et århundrelangt offentlig kunstverk kan simpelthen ikke eksistere uten.

5.
Katie Paterson turnerer store temaer i sitt kunstneriske virke og viker ikke unna dyptgripende spørsmål som naturens sårbarhet, livets forgjengelighet og kosmos’ størrelse. Selv omtaler hun seg som en «deep-time artist», og hennes opptatthet av tid kan spores gjennom hele porteføljen. I mange av de konseptuelle verkene brynes menneskets levealder mot en kosmisk tidshorisont. I et av verkene – there lay the Days between – får betrakteren se en talltavle som viser antall ganger solen har stått opp siden jorden ble dannet. Denne teller ustanselig, og hver dag, ved soloppgang, byttes ett siffer i klaffedisplayet. Verket blir til med utgangspunkt i mennesket, dets erfaring og forståelse av tid. Tallmengden står hvitt på svart, som et numerisk bevis på akkurat dette øyeblikket. Tallet kan være 2265200533171, eller litt høyere, eller litt lavere, evig avhengig av hvor mange soldøgn den enkelte galleribesøkende har bak seg idet kunstverkets betraktes. Kunstverket og betrakteren beveger seg i lag, en interaksjon som vi også finner i Future Library – bare da med en, i sammenligning, svært begrenset tidtakningsperiode på «bare hundre år». Gjennom mange av Patersons kunstprosjek utforskes tidsspenn på milliarder av år. I kosmisk forstand er et århundre svært kort, men Framtidsbibliotekets «lille århundre» ser likevel ut til å røre og ryste oss på en forunderlig måte. Kunstneren selv antar forklaringen ligger i at 100 år er «beyond many of our current lifespans, but close enough to come face to face with it, to comprehend and relativise».

Future Library fullbyrdes idet antologien publiseres i 2114, men kunstverket vil ikke bråstoppe av den grunn, får en tro. Kunstverket er også, utfolder seg i sanntid, blir til mens det virker her-og-nå. En måte å nå framtidens mennesker på, i samme akt som en aktiverer en bedre forståelse av seg selv i samtiden, er nettopp å holde samtalen gående. En samtale som kunstverkets totale innretning inviterer til. Framtidsbiblioteket, som så mange av hennes arbeider, er også en dialog mellom flere fagfelt og kunstarter. De blir til i skjæringspunktet, eller sjiktet, eller bare som en blanding av vitenskap & poesi, kan man kanskje si. Kunstneren selv forteller gjerne om hvordan hun i tett samarbeid og samhandling med arkitekter, astrofysikere, botanikere, geologer, glassblåsere, paleontologer, papirmakere, skogvoktere, urmakere, låsesmeder … «and Japanese incense sticks makers from Kyoto» frambringer sine kunnskapsbaserte kunstverk. Samarbeid er viktig for Paterson: «Future Library is a vision and a project made up of many hands», sier hun, og oppgir at noen av disse «hendene» er byen Oslo, prosjekt- og styrelederen Anne Beate Hovind, mangeårige biblioteksjef Liv Sæteren og alle som har sagt ja underveis, som skogvoktere, arkitekter, gallerister, styremedlemmer og, åpenbart, forfatterne.

Forfatterne velges av Future Library Trust, en stiftelse som kunstneren selv er livstidsmedlem av sammen med styreleder Anne Beate Hovind. Øvrige styremedlemmer velges inn for kortere perioder. I dag består styret av Ingeri Engelstad fra Forlaget Oktober, Håkon Harket fra Forlaget Press, Simon Prosser fra det britiske forlaget Hamish Hamilton og Poul Erik Tøjner fra danske Louisiana Museum of Modern Art. Merete Lie er den nye representanten for Deichman Bjørvika etter at tidligere biblioteksjef Liv Sæteren, som har vært med siden begynnelsen, ble takket av på høstparten. Ifølge styret velges forfattere som framviser fremragende litterært talent, ytringsvilje og ytringsmot. Tekstene deres beskrives som særegne, fantasifulle og dypsindige. Det blir ikke stilt krav til valg av tematikk, tekstlengde, språk eller uttrykksform, bortsett fra at manuskriptet kun skal inneholde verbaltekst.
Forfatternes litterære behandling av begrepene tid og forestillingsevne synes likevel å være fellesnevneren som stiftelsesstyret navigerer etter i utvelgelsesprosessen. Paterson har flere ganger uttalt hvor fascinert hun er av de utvalgte forfatternes «synergy with the idea of time».

6.
I kunstprosjektets midte står de hemmeligholdte manuskriptene. Tekstene forblir urørte fram til 2114, men forfatterne bidrar også – så lenge de lever og skriver – med mer enn Manuskriptet. Deres tilstedeværelse og engasjement i den litterære sfære tilfører energi underveis i det langvarige kunstprosjektet. Forfatteroppdraget fordrer først og fremst tilstedeværelse på the Handover Ceremony, overrekkelsesseremonien i Nordmarka. I Future Library sin aller første skogsseremoni var det Katie Paterson som sto på en stubbe og ønsket velkommen til skogs. Velkommen til kunstverket, sa hun til et et par-tre tylft tilhengere, alle med duskregn i hår og hatt, og fuktige øyenvipper. «Here we all are, standing in the forest. It is just an ordinary forest, but it is also a forest full of promise. Imagine – Margaret Atwood’s words have resonated through these trees. The first voice of a ninety-nine to come.»

Den svenske psykologen og lyrikeren Tomas Gösta Tranströmer skal ha vært tiltenkt en plass i Future Library. I diktet «Svar på brev» rører nobelprisvinneren ved tid på sin særegne måte: «Tiden är ingen raksträcka utan snarare en labyrint, och om man trycker sig mot väggen på rätt ställe kan man höra de skyndande stegen och rösterna, kan man höra sig själv gå förbi där på andra sidan.» Det er nesten som en kan høre Katie Patersons kunstverk kime gjennom diktets fortettede bildespråk. Umberto Eco, den kjente semiotikeren og forfatteren fra Italia, skal også ha vært i stiftelsens tanker. Tranströmer døde i 2015, Eco året etter. Noen forespurte forfattere har muligens takket nei; det vet bare stiftelsesstyret. Det vi andre vet med sikkerhet, er at ni forfattere har takket ja:

  • Margaret Atwood (2014)
  • David Mitchell (2015)
  • Sjón (2016)
  • Elif Shafak (2017)
  • Han Kang (2018)
  • Karl Ove Knausgård (2019)
  • Ocean Vuong (2020)
  • Tsitsi Dangarembga (2021)
  • Judith Schalansky (2022)

«Det var en drøm som gikk i oppfyllelse da The Margaret Atwood sa sitt ja» forteller Paterson. På kunstverkets hjemmeside presenteres Atwood selvsagt som den verdenskjente forfatteren hun er, men også som «a fervent environmentalist and political activist». Hennes inderlige miljøengasjement spiller godt på lag med kunstverkets visjoner. Den kanadiske dystopi-dronningen, som en av Deichmans bokbloggere kalte henne, stiller store spørsmål i et essay om Future Library: «Will any human beings be waiting there to receive it? Will there be a ‘Norway’? Will there be a ‘forest’? Will there be a ‘library’?» Som et slags svar i samme tekst, understreker forfatteren den håpefullheten som er innbakt i Future Library: «It’s hopeful to believe that all of these elements – despite climate change, rising sea levels, forest insect infestations, global pandemics and all of the other threats, real or not, that trouble our minds today – will still exist.»

Forfatterne i hundreårsprosjektets tidligste år er seg bevisst at de aldri noensinne får oppleve tekstene sine publisert, lest, feiret eller kritisert. Atwoods ethundreogsyttifem år ved lanseringstidspunktet i 2114, for eksempel, er godt utenfor mulig menneskelig levealder. Selv betegner kun arkiveringen som «a fairytale length of time» – Tornerose sov i hundre år. Om vi forfølger søvnmetaforikken, kan vi tenke oss hvordan manuskriptenes søvnmønster endrer seg i takt med tiden; jo nærmere tiden hvor trykkpressen skal i gang, jo kortere søvnetapper. I første del av hundreåret ligger tekstene dypt i dvale, halvveis ut i prosjektet i drømmesøvn, ved århundreskiftet tar de seg en middagshvil, så en time på øyet, en høneblund, et øyeblikk

De uleste, upubliserte og udebatterte manuskriptene holdes tilbake. Kunstverkets tilbakeholdenhet kreerer suspense. Ventetiden kan åpne opp for kunstnerisk dypdykk og ontologisk tankespinn. For noen kan ventetid irritere, andre igjen vil muligens reagere med et skuldertrekk. Ventetiden vil uansett variere, for de aller første og de aller siste forfatterne leverer egentlig sine tekster i kontrasterende innramminger: de første til et framtidsbibliotek, de siste til et samtidsbibliotek. Det samme gjelder for leserne. Er det ikke en liten nøtt, dette, for kunstverket? Journalisten Gaby Wood spekulerer på det samme: «One of the conundrums of Future Library is that it is only futuristic in the short term» skriver hun i The Sydney Morning Herald. På en annen side: Kunstprosjektets veving av fortid, nåtid og framtid skubber litt i oss, og får oss til å reflektere over tid og vår alles væren i den, uansett hvor i kunstprosjektets hundreår vi befinner oss. Og så er det jo slik; på sikt vil alle de hundre forfatterne ha levert sitt manuskript til et fortidsbibliotek. Hva som er den mest givende eller vanskeligste tiden å være i, for forfatterne, leserne og kunstprosjektet i sin helhet – vel, dét vil kun framtiden vise.

Inntil videre leverer forfatterne sitt skriftlige bidrag, uten å kunne bokbades med bok i hånden. Samarbeidet med Norsk litteraturfestival på Lillehammer, for eksempel, bidrar likevel til at forfatterne får oppmerksomhet nå. Bok & bibliotek traff 2016-forfatteren Sjón i litteraturbyen dagen før han skulle overrekke manuskriptet sitt. «Katie Patersons art project propelled me», startet han samtalen med, og fortalte at han umiddelbart hadde takket ja til å bidra. I min forstand, fungerer Future Library som «a constant reminder of the importance of free speech and the art of storytelling», sa han. Han hadde akseptert det faktum at han som enkeltforfatter fort kunne bli usynlig, men håpet at hans fortellinger ville leve videre, inn i en frisk og freidig framtid. Andre forfattere har måttet ta betenkningstid, som Han Kang, som Bok & bibliotek snakket med rett etter hun hadde levert sitt manuskript i Nordmarka. Hun hadde trengt lang tid for å fordøye det faktum at hun selv, og alle hun kjenner, vil være død innen hennes verk publiseres. Men nå, som overrekkelsesseremonien var over, kjente hun på en lettelse, sa hun til oss: «Future Library has now respectfully claimed ownership to my manuscript. Although sorrowful, I am now relieved.»

7.
The Handover Ceremony er akten, tiden og stedet hvor manuskriptene skifter hender, hvor de formelt overdras fra forfatteren, via kunstneren, til The Future Library Trust og Oslo kommune. Under seremonien får forfatterne skinne. De får møte «leserne sine» på felles skogsvandring og gå i fotsporene til forfatterne før dem. De får også møte «trærne sine», de tusen plantede grantrærne som skal vokse i hundre år og bli til det papiret manuskriptet skal trykkes på. Og andre trær, som rogn, furu, osp, ask og bjørk, som tvinner seg sammen både over og under skogbunnen. Gjennom sitt skriftlige bidrag, sitt engasjement, sin kropp, sin muntlighet, sin tid – sitt her-og-nå – kobles forfatterne på kunstverkets korpus, blir aktivert og integrert. Mange sanser er satt i spill under den årvisse seremonien, og uventede ting kan skje, som da den koreanske forfatteren Han Kang for noen år siden slepte et mange meter langt hvitt klede langs bakken, hele veien fra Frognerseteren inn til hundreårsskogen. For deretter å svøpe manuskriptet sitt inn i kledet, før hun ga det fra seg. Kangs kunstneriske idé og utførelse, hennes tilstedeværelse og tiden det tok, gjør det riktig å kalle dette et overgangsritual, som hun selv antydet der og da, i poetiske ordelag:

Carrying my cloth here,
it was like a wedding of my manuscript
with this forest.
Or,
A small funeral.
Waiting to be reborn.
Hopefully.
Or,
A lullaby for a century-long sleep.
Softly touching the earth all the way.
So, this is time to say goodbye.

Den koreanske forfatteren Han Kang slepte et hvitt klede langs bakken fra Frognerseteren inn til Future Library-skogen. Foto: Kristin von Hirsch

En kan hevde at sted er retorikk, og er vi med på det, kan vi sette pris på hvordan Framtidsbiblioteket ytrer seg stedlig, hvordan kunstkonseptet – i tillegg til å være en iscenesettelse av tid – også er en iscenesettelse av sted. Både Future Library-skogen og Future Library-rommet er offentlig tilgjengelige tumleplasser, utendørs og innendørs allmenninger. Stedene er meningsbærende og betydningsfulle i seg selv, som kunst, kunststeder, steder for kunst … de er permanente, med, skal vi si, ‘temporære kvaliteter’? Overrekkelsesseremonien kan i hvert fall sies å ha en viss affinitet til performance, kuratert av Katie Paterson, med planlagte og kontrollerte elementer, men også improviserte og tilfeldige. Performancen forsterker, på navlestrengs vis, forholdet mellom elementene i kunstverket: Oslo–verden, skogen–sentrum, naturen–litteraturen, skriverne–leserne, fortid–nåtid–framtid, og selve livet–døden–minnet.

Skogen og skogsseremonien står sentralt i kunstprosjektet. Da 2019-forfatteren Karl Ove Knausgårds ‘originale’ seremoni ble avlyst grunnet korona-reiserestriksjoner, ble det foreslått å gjøre det digitalt. Det digitale substituttet syntes den London-baserte forfatteren ingenting om, og skriver en e-post til Future Library, gjengitt i Anne Beate Hovinds artikkel om kunstprosjektet. Her argumenterer Knausgård for at den gammeldagse fra hånd-til-hånd-måten i denne sammenhengen er elevert: «I Katie Patersons kunstverk finnes imidlertid ikke bare tiden og skriften, men også skogen», skriver han. Skogen er vesentlig, men også nærværet: «det å være her, det å være nå, i motsetning til det totale fraværet som vil ha inntruffet når boken en gang skal publiseres». I fjor fikk han endelig utøve kunsten å gå, han fikk håndlevere sitt manus, drikke bålkaffe, telle maur, være i tilstedeværelsen, i det særpregede og sjelfulle landskapsrommet som hundreårsskogen er.

8.
Hvert eneste år er en begivenhet i Katie Patersons hundreårige kunstprosjekt, men året 2022 blir nok stående som en milepæl med både kontraktsinngåelse med Oslo kommune, og åpningen av Future Library-rommet i byens hovedbibliotek.

Dagen starter i Nordmarka. Jon Karl Christiansen skuer utover den rekordstore Future Library-familien som har skogsvandret seg fram til hundreårsskogen – og åpner talen sin med «Wow, what a crowd!» Bymiljøetatens skogvokter følger klokelig opp med et «Be careful with the trees», for i viraken er det visst lett å glemme seg. Lysningen i skogen er mer enn et areal, det er blitt et sted som inviterer til kommunikasjon og kontemplasjon, prosa og poesi, maur og musikk – et sant genius loci. Allemannsretten sikrer tilgang. Skogsområdet her har vært i kommunalt eie i over hundre år allerede, modige og kloke kommunale valg ble tatt da, noe som har gjort det mulig for Oslo kommune å nå stille området til disposisjon.

Christiansen forteller videre at det står bra til med kunstverkets tusen trær, de vokser, de er friske, de er «happy». I hogstfeltet vokser det nå fram, på naturlig vis, en blandingsskog med pionertrær som bjørk, osp og rogn. Om disse skal få vokse fritt eller om området skal kultiveres, er en avgjørelse som må tas, sier Christiansen direkte henvendt til Katie Paterson: «Now is the time to form the future forest.» Så sant kan det sies.

Oslo kommune sitt æresord på å hegne om prosjektet var så neste post på programmet denne junidagen. Rent formelt ble kontrakten signert noen dager i forkant, men nå ble den overrakt under høy himmel, sus i trærne og fuglekvitter i ørene. Tårer, omfavnelser og applaus var også med på å ramme inn kontrakten. Omar Samy Gamal, byråd for kultur, idrett og frivillighet i Oslo, akkompagnerte dokumentoverrekkelsen med kløktige ord: «I hereby pledge myself to the forest, the city and the library. On behalf of the city of Oslo I present to you our guarantee. That the Future Library will be protected by us, harnessed in our forest and in our library. Here is the contract, a pact for a hundred years.» Bok & bibliotek fikk en liten prat med byråden i Nordmarka som sa han på vegne av Kulturetaten og Bymiljøetaten var stolt over alt kommunen forpliktet seg til av praktisk, økonomisk og juridisk karakter. Han sa at han, både som politiker og privatperson, tenkte på kunstprosjektet som et «vakkert symbol» på goder som frisk natur, ytringsfrihet og tilgang til sikker informasjon. Og, la han til: «Future Library minner oss på noe vi ofte glemmer: at det må kjempes for fellesskapets goder.»

Ved siden av byråden står Oslos ordfører, med Karl Ove Knausgård og Tsitsi Dangarembgas nylig overrakte manuskripter. Det er hun som har ansvaret for å frakte dem trygt til manuskriptarkivet i Bjørvika. Dokumenteskene holdes i et fast, rent omsorgsfullt grep, det kan se ut som om hun bysser – bysser du dem? Marianne Borgen svarer bekreftende på Bok & biblioteks spørsmål, og fortsetter: «Å holde disse manuskriptene kan nok sammenlignes med det å holde et barnebarn i favnen. Det er ihvertfall vakkert. Og, det medfører et meget stort ansvar».

Marianne Borgen forteller hvordan Future Library «trenger dypere inn i hjertet» for hvert år som går. Det å selv eldes, samtidig med at barnebarna kommer til en etter en, syv stykker har det blitt, har fått henne til å reflektere over verdien i kunst- og kulturprosjekter som strekker seg over generasjoner. «Framtidsbiblioteket er nettopp et slikt kunstprosjekt som bygger broer over generasjoner». Ordførerens ord klinger godt med det Tsitsi Dangarembga sa da hun overrakte manuskriptet sitt: «What excites me about this project is how it brings us today to think differently about our present, and how that present is going to lead us to a different future.»

Oslo-ordfører Marianne Borgen under fjorårets overrekkelsesseremoni. Foto: Kristin von Hirsch

9.
Noen timer etter skogsvandringen i Nordmarka skulle 12. juni 2022 huse enda en stor begivenhet for flere-steder-kunstverket: innvielsen av Future Library-rommet, the Silent Room, Stillerommet. Det tolv-kvadratmeter-lille rommet har kunstneren selv designet i samarbeid med hovedbibliotekets arkitektteam Lund Hagem Arkitekter og Atelier Oslo. Ordføreren står for den offisielle snorklippingen. Katie Paterson sier, for andre gang denne dagen, at det er «a milestone for a visionary project».

De som besøker hovedbiblioteket, kan ta heis eller rulletrapp opp i femte etasje hvor man finner studieplasser, avdeling for samfunnsfag, psykologi og filosofi samt Deichman-samlingen. Opplysningsmannen Carl Deichman var blant annet en boksamler, og i troen på at kunnskap og opplysning kunne bringe fram det beste i folk, testamenterte han boksamlingen til byen Christiania tilbake i 1785. Samlingen skulle bli starten på hovedstadens offentlige bibliotek. I dag, i samme etasje, kan en altså stoppe opp ved en annen samling, de hemmeligholdte manuskriptene tiltenkt lesere der framme i 2114. Først skoene av, så går man inn i bibliotekhulen – til et bibliotek inni biblioteket. Samlokaliseringen med den historiske Deichman-samlingen får en på sporet av bibliotek-tid: hvor fortid, samtid og framtid fuges sammen gjennom skrifter.

I en tidlig fase av kunstprosjektet orienterte Katie Paterson seg om muligheter for manuskriptoppbevaring, og kom i kontakt med Liv Sæteren på Deichman. Da Bok & bibliotek møtte den tidligere biblioteksjefen til en samtale i høst, fortalte hun om hvordan samarbeidet mellom kunstneren og folkebiblioteket kom i stand. Lang fantastisk historie kort; et lite areal – «de upubliserte teksters rom» – var allerede avsatt i romplanen før Future Library kom på besøk. Patersons og Sæterens visjoner smelter her sammen, og dette ideenes fotavtrykk i arkitekttegningene skal altså komme til å bli Future Library-rommet. «Et lykketreff», sier Sæteren. «An extraordinary moment of serendipity», sier Paterson.

I dag er rommet et manuskriptarkiv komponert med hundre lag, én arkivboks innfelt per ring – årringer. Materialvalg, lyssetting og rommets ukonvensjonelle geometri gir det et organisk uttrykk som også underbygger rommets øvrige grunntanke: et sted for kontemplasjon og introspeksjon. Katie Paterson og arkitektene søkte inspirasjon til romkonstruksjonen fra naturlige, meditative og hellige rom. Særlig lot kunstneren seg bevege av Ise Jinju, «a Shinto shrine near Kyoto», et sted hvor også konseptet med byggematerialer fra egen tilhørende skog var etablert. Trevirke til Future Library-rommet er tilvirket av de tusen grantrærne som i mai 2014 ble felt av store skogsmaskiner i Future Library-skogen. Tømmeret ble kuttet til over 16 000 treklosser som siden ble puslet sammen for hånd av tømrerbedriften Timber.

Tornerose sov i hundre år – så rommet er høyteknologisk med spesialutviklet arkivskuffer med låsemekanismer, nøkler og alarmsystem, alt for å sikre at de hemmelige manuskriptene skal forbli akkurat det, fram til 2114.

Mens man har ventet på at Future Library-rommet skulle bli ferdig bygget, har de hemmelige manuskriptene vært i oppbevaring i Oslo byarkiv, helt ute av syne. Denne junidagen i 2022 blir alle de hittil innleverte manuskriptene samlet. Kunstneren selv brakte Margaret Atwoods pioner-tekst inn i arkivet, etterfulgt av tidligere biblioteksjef Sæteren som installerte Elif Shafaks manuskript, og så ble Han Kangs manuskript fulgt «helt hjem» av styremedlem Prosser. Resten av forfatterne kunne selv låse inn sine manuskripter, som de holdt i sine hender for aller siste gang; David Mitchell, Sjón, Karl Ove Knausgård og Tsitsi Dangarembga.

Future Library-rommet utløser forskjellige følelser. Noen assosierer det med å være inne i et uthulet tre, andre tar til tårer eller finner sjelefred, en håper kanskje at et stevnemøte kan finne sted. Rosie Goldsmith fra BBC henter metaforene sine fra kvinnekroppen i sin beskrivelse av rommet som «a womb-like treehouse», mens David Mitchell henter sine bilder fra romfarten. Etter han hadde lukket inn manuskriptet sitt i arkivskuffen, fikk han følelsen av å ha sendt avgårde babyen sin «in the cryogenic chamber on it’s interstellar flight to the year 2114».

Future Library-rommet er stedfast, men stedet er også i rörelse; det lades av folk og forventninger, det lades av stadige endringer, som manuskript-skuffenes krystallfronter som graveres med forfatternavn og årstall, nye navn for hvert år som går. Og årene går. Forfattere trer inn og ut av rommet, bivåner, ånder – og smekklåser inn sine papirmanuskripter. De tar eierskap til rommet, setter, på sett og vis, sitt bumerke på innsiden av det uthulede treet. Ikke helt ulikt lommeknivspissens retoriske riss i eldgamle trær, slik man kanskje selv gjorde i sin ungdom: A + B = Sant. Knock On Wood, kjære tre, tilgi oss, la det skje, gi oss skogens ro, la det være oss to. Eller, bare et Hei Framtiden, akkurat vi var akkurat her akkurat nå – kan du skimte oss?

10.
Søndag 21. mai 2023 vil det være Ocean Vuong og Judith Schalansky som gjester hundreårsskogen og bibliotekhulen, for å møte sine lesere, møte sine trær, risse sine navn inn i barken. 2020-forfatteren Vuong har tidligere måttet avlyse det han omtaler som «a momentous and humbling ceremony designed as a vote of hope and cautious optimism in our future». Den vietnamesisk-amerikanske poeten Vuong behandler sårbarhet litterært, og verkene hans blir lest som følsomme og elegante betenkninger over tap, tid og tilhørighet.

Den tyske forfatteren og bokdesigneren Judith Schalansky er kunstprosjektets niende og hittil siste utvalgte forfatter. Schalansky uttrykte sin takknemlighet for å bli del av en forfatterstall «whose texts will one day, when published, dialogue and interact with each other».

Vuong og Schalanskys litterære talent folder seg ut i deres upubliserte tekster, for så å bli kapslet inn sammen med de andre enestående verkene fra Atwood & Co. Hver forfatter og hver tekst har sin egenverdi. Når de innlemmes i antologien, blir de redefinerte, blir til på ny – til et kunstverk inni kunstverket. Kraften fra forfatternes skrivekunst siver inn i stammen, stiger som sevje, styrker kunstverket innenfra. Future Library vokser, forfatter for forfatter, kapittel for kapittel, år for år, som årringer i et tre.

Future Library er «a living, breathing, organic artwork», for å bruke kunstnerens egen beskrivelse, ikke én stabil kunst-ting, kanskje snarere en ting å tenke med, en utgangsstilling for den bevegelsen det er å spekulere, fundere, overveie, grunne og gruble. En slags tenketank. Et initiativ til tenke seg om, forestille seg framtiden, og handle deretter. Kunstprosjektet har også en estetisk effekt slik alle fortellinger har. Fortellinger kan stimulere fantasien, oppøve imaginasjonsevner og styrke vår forestillingskraft. I boken Forstå fortellinger sier Per Thomas Andersen at disse egenskapene er av betydning fordi det «å forestille seg dystopier – for ikke å snakke om utopier – er i dag sannsynligvis avgjørende for hvordan kommende generasjoner skal kunne takle det fremtidige risikosamfunnet.» Litteraturforskerens antakelser har fin overføringsverdi til Katie Patersons kunstnerskap og hennes form for storytelling. Future Library er – som livet selv – et risikoprosjekt. Et risikoprosjekt som holder oss på alerten, maner til handling gjennom en ivaretakelse av håpsdimensjonen og kjærligheten til det nye som skapes, til det som gror.

Milepæler

Det er så mye mer man kunne ha sagt om et Gesamtkunstwerk som Future Library – mer om allmenninger og arkitektur, bok og bibliotek, kontemplasjon, klima, kunst og kritikk. Om dystopi og utopi. Om trær. Om alle tings interconnectedness. Men alt til sin tid. Kunstverket som startet i 2014, klokker seg videre: De røde sløyfene i grantoppene i hundreårsskogen vifter i vinden. Det skrives. Bibliofile gjester står i bare sokkelesten i bibliotekhulen, myser mot de opplyste slissene og snøser inn nyhøvlet gran. Kunstverket strekker seg utover i tid og rom, involverer flere og flere, lades av mere og mere. Ingen kan vite hvordan det går, men ved å bruke imaginasjonskraft kan en skimte Framtidsbibliotekets hundreårsdag i 2114. Katie Paterson har iscenesatt mangt av både det naturskapte og det menneskeskapte, tid og sted, og laget forbindelser mellom delene. Future Library kan ikke gjøre alt for oss, men vi er bydd inn til en mise-en-abyme-aktig utforskning – til en skog inni skogen, til en by inni byen, til et bibliotek inni biblioteket, til et kunstverk inni kunstverket. Om vi lar oss begeistre og bevege, skrur på sensitiviteten og engasjerer oss i nå’ets bibliotek, og framtidens – og alt som må til for å skape det – omskapes også vi til en av verkets virksomme deler. Gjennom kunstverket fornemmes et livsbejaende temperament, og, samtidig, virker kunsthandlingen som en akutt påminnelse om egen dødelighet. Kanskje er det her, i denne finurlige uttenkte dobbeltheten, vi kan kjenne Future Librarys superkraft.

Milepæler

2014
Future Library igangsettes offisielt. I mai ble 1000 grantrær felt og 1000 nye plantet ved Vettakollen i Nordmarka. The Future Library Trust (Stiftelsen Framtidsbiblioteket) ble opprettet med Anne Beate Hovind som styreleder. Margaret Atwood blir valgt som kunstprosjektets første forfatter.

8. juni 2022
Offisiell kontraktsinngåelse mellom Future Library Trust og Oslo kommune ved Kulturetaten og Bymiljøetaten. Med det sikres ivaretakelse av hele kunstprosjektet (skogen, rommet og manuskriptene) til og med 2114. Kontrakten ble overrakt av byråd Omar Samy Gamal til stiftelsens styreleder Anne Beate Hovind. Kunstneren selv, Katie Paterson, samt publikum var til stede ved overrekkelsen i Nordmarka 21. juni 2022.

21. juni 2022
Offisiell åpning av The Silent Room (Stillerommet) i 5. etasje på folkebiblioteket Deichman Bjørvika, Oslo. Rommet er med det åpent for publikum i bibliotekets åpningstider. Snorklipping og tale ved Oslos ordfører Marianne Borgen. Manuskripter av følgende forfattere ble låst inn i arkivet: Margaret Atwood, David Mitchell, Sjón, Elif Shafak, Han Kang, Karl Ove Knausgård og Tsitsi Dangarembga.

2114
Future Library skal fullbyrdes ved trykking og publisering av en 100-teksters antologi.

Referanser

Andersen, P. T. (2019). Forstå fortellinger. Innføring i litterær analyse. Universitetsforlaget.

Atwood, M. (2014). Future Library. I Margaret Atwood 2014 [Brosjyre]. Future Library.

Bjørvika Utvikling AS. «Vi bygger Bjørvika». Bjorvikautvikling.no

Bugge, A. (2017). Et litterært frøhvelv. Bok og bibliotek, (6), 60–63. ABM Media.

Goldsmith, R. (2022, 14. juni). Future Library opens secret archive of unseen texts in Oslo. The Guardian.

Horvei, M. (2018). Av skog er du komen. I Han Kang 2018. [Brosjyre].

Future Library. Hovind, A. B. (2021, 29. mars) i A Question Of Time. Taking Time.

Johnsen, R. S. (2018, 22. januar). «Dystopier for optimister». Deichmanbloggen.

Larsen, L. B. (2016). The Manuscripts Stored in Oslo. I Sjón 2016 [Brosjyre]. Future Library.

Mind the Film. (2020, 21. oktober). The Future Library – A Century Enfolds [Video]. YouTube.

Rød, A. (2018, 21. oktober). Bjørvika har store offentlige kunstrom til forbedring. Dagbladet.

Shafak, E. (2021). Home Is Inside a Library. I Müller, L., Lundhagem & Atelier Oslo Architects (Red.),
Deichman Bjørvika. Oslo Public Library (s. 19-36). Pax Forlag / Lars Müller Publishers.

Tranströmer, T. G. (1983). Svar på brev. I Det vilda torget (s. 21-23) Bonniers förlag.

Wood, G. (2017, 13. januar). The Future Library: Why you face a big wait to read any of the books. The Sydney Morning Herald.

Future Library 2014–2114. futurelibrary.no

Forfattere 2014-2022

2014. Margaret Atwood: Scribbler Moon
Handover Ceremony: 27.05.15

2015. David Mitchell: From Me Flows What You Call Time
Handover Ceremony: 28.05.16

2016. Sjón: VII As My Brow Brushes On The Tunics Of Angels or The Drop Tower, the Roller Coaster, the Whirling Cups and other Instruments of Worship from the Post-Industrial Age. Handover Ceremony: 02.06.17

2017. Elif Shafak: The Last Taboo
Handover Ceremony: 02.06.18

2018. Han Kang: Dear Son, My Beloved
Handover Ceremony: 25.05.19

2019. Karl Ove Knausgård: Blindeboken [The Blind Book]
Handover Ceremony: 12.06.22

2020. Ocean Vuong
Handover Ceremony: 21. mai 2023

2021. Tsitsi Dangarembga: Narini and her Donkey
Handover Ceremony: 12.06.22

2022. Judith Schalansky
Handover Ceremony: 21. mai 2023

Powered by Labrador CMS