Giske på sitt beste: Om den digitale allmenningen og digitaliseringsmeldingen

Trond Giske er inne i sluttspurten av denne stortingsperioden og ønsker å
kvittere ut de siste saksområdene for sitt departement. Det klarer han med
glans i den nylig framlagte digitaliseringsmeldingen (april 2009), som
skal behandles i Stortinget før sommeren.

Meldingen er viktig som en politisk
rettesnor om hvordan digitalisering som del av en offentlig og radikal politikk
bør legges opp i et moderne kunnskapssamfunn.

– Av Frode Bakken, biblioteksjef,
Høgskolen i Telemark

Trond Giske er inne i sluttspurten av denne stortingsperioden og ønsker å
kvittere ut de siste saksområdene for sitt departement. Det klarer han med
glans i den nylig framlagte digitaliseringsmeldingen (april 2009), som
skal behandles i Stortinget før sommeren.

– Av Frode Bakken, biblioteksjef,
Høgskolen i Telemark

Meldingen er viktig som en politisk
rettesnor om hvordan digitalisering som del av en offentlig og radikal politikk
bør legges opp i et moderne kunnskapssamfunn.

     Giske
foretar en direkte kobling til et av Stoltenberg-regjeringens viktigste politiske
dokumenter – IKT-meldingen (St. meld nr. 17 (2006-2007 "Eit Informasjonssamfunn
for alle") og dermed regjeringens politikk for en "digital allmenning". IKT-meldingen
fra Grande Røys har riktignok ikke fått den oppmerksomhet den fortjener. Men for første gang på mange år har en norsk regjering på dette området samlet seg om radikale og folkelige grep – gammel god sosialdemokratisk politikk i "ny frakk". I IKT-meldingen sier
Grande Røys:

     "Regjeringa
ser på etablering og utvikling av ein digital allmenning som ei utfordring, eit
høve til vidareutvikling av eit særtrekk ved vår kultur, og eit bidrag til å
føre eit norsk samfunnssyn og fellesskapsforståing inn i ein digital tidsalder.
Den digitale allmenningen bør vere så stor som mogleg og innehalde informasjon
og materiale av høg kvalitet. På allmenningen står brukaranes behov i fokus.
Det bør vere høve til digital gjenbruk til ikkje-kommersielle føremål, og
bruken bør vere gratis for den einskilde brukar."

Følger opp

Kulturministeren følger opp
IKT-meldingens ideer ved å konkretisere dette særlig på arkiv-, bibliotek- og
museumsområdet (ABM). Det er et vanskelig politisk farvann – preget av økende
kommersialisering, nye kommunikasjonsmetoder, konvergering av medier – ofte i
kombinasjon med et generelt sammenbrudd i radikal tenkning og nyliberalistisk
demontering av samfunnsinstitusjoner og samfunnsoppgaver. Mens en i en rekke
land ser private aktører spille en avgjørende rolle både i investering av digitaliseringen
og tilgjengeliggjøring av viktig materiale og med påfølgende brukerbetaling,
legger Giske opp til at staten både skal finansiere de viktige delene av digitaliseringen
i en kulturarvsammenheng og skal sitte i førersetet i politikkutformingen – som
konkret er allmennhetens tilgang.

     Giske
er en politiserende og tydelig minister – noe som er positivt. Han vil alltid
stå i fare for uforskyldt å få tildelt redaktørrollen i det øyeblikket han
deler ut penger og dermed prioriterer noe foran noe annet.  Han ser helt sikkert dette og må svare for seg
konkret på ulike områder.

     På
vårt område – digitalisering og tilgjengeliggjøring av hele den norske
kulturarven – eller i det minste det som er lagret i magasinene med basis i
pliktavleveringsloven, slipper Giske å få kjeft for noe han ikke har gjort. Alt
skal etter Giskes oppfatning digitaliseres og tilgjengeliggjøres – sakte men
sikkert i et tidsperspektiv på 10-20 år. 
I den grad det gjøres feil prioriteringer, ligger ansvaret ikke hos
Giske men hos operatøren.

Knivskarp grensedragning

Det er avgjørende forskjeller innen
ABM. Mens digitaliserte ëksemplar av materialet i bibliotekene er interessante
i en kommersiell sammenheng fordi eksemplar opprinnelig masseproduseres og
allerede er del av et kommersielt kretsløp og kan ha et nytt marked, er det
ikke en liknende mulighet for kommersiell utnyttelse med museums- og
arkivmateriale – blant annet fordi eksemplar normalt er unike og dermed ikke
masseproduseres i en kommersiell sammenheng. Materiale som kan høre hjemme i en
typisk arkiv- og museumssammenheng dukker som kjent med jevne mellomrom opp på
auksjoner og blir som unike eksemplar kjøpt av private eller offentlige
interessenter.

     Avgjørende
for politikkutformingen er de prinsipper som legges til grunn for allmennhetens
tilgang til det digitaliserte materialet. Giske er knivskarp i sin
grensedragning overfor den kommersielle digitale arena. Det pekes i meldingen
på at "den kommersielle distribusjon av kulturprodukter ved bruk av IKT er
imidlertid ikke tema." (side 9).

     Dette
budskapet har Giske proklamert allerede sommeren 2008 og dette har nok sakte
men sikkert kommet som en skuffelse på de sentralt plasserte aktørene i
Kulturdepartementet (tidligere departementsråd Helge Sønneland m fl.) og i
andre kretser (bl.a. professor Jon Bing i utredningen "Rettslige konsekvenser
av digitalisering" fra 1995 – bestillingsverk Kulturdepartementet) som har
ønsket en helt annen profil på digitaliseringen med åpning for sluttbrukerbetaling
av digitale eksemplar med bibliotekene som utsalgssteder.

Gratisprinsippet

Giske og kretsen rundt ham har vært
glassklar på at disse satsingene dreier seg om en videreutvikling av
gratisprinsippet – fri og gratis tilgang. NFF og Kopinor-kretsen er nok ikke så
berørt av denne kursjusteringen i og med at en realisering av planene om "bokhylla.no"
mv vil innebære et kraftig tilskudd til inntektsporteføljen til Kopinor. Og
Giske følger opp en lang norsk tradisjon med å legge til rette for en bred
tilgjengeliggjøring av kulturprodukter samtidig som rettighetshaverne får godt betalt.

     Kanskje
lider "bokhylleavtalen" med Kopinor av at den er for imøtekommende overfor
Kopinor med for høye satser i og med at det betales for mengden digitalisert
materiale som er tilgjengelig og ikke for volum på bruken. Men dette blir helt
underordnet i den store sammenhengen. Nå bygger også prinsippene for
bibliotekvederlaget på mengden tilgjengelig materiale i bibliotekene og ikke på
bruk av dette materialet.

     Erfaringene
fra Nordområdeprosjektet ("En hale uten ende – en evaluering Per 1. oktober 2008") viser en oppsiktsvekkende
lav bruk av materialet. Men Nordområdeprosjektet var kortvarig og innen en
tematisk nisje og med svak markedsføring. Med en landsomfattende og offensiv
markedsføring vil dette kunne bli et meget brukt
tilbud. Men på slike områder kjenner vi ikke svaret på forhånd og da er det
ekstra inspirerende at det finnes politikere på høyt nivå som tør å satse.

     At
operatøren klarer å følge opp Giskes intensjoner er ikke selvsagt. Manglende
erfaring med og forståelse for samhandling med andre på likeverdig basis og
dessuten forståelse for samhandling som grunnleggende prinsipp vil nok svekke
gjennomslagskraften for operatøren. Her er det all grunn til å ønske operatøren
lykke til.

     Det
er videre all grunn til å følge nøye kvaliteten på det digitaliserte materialet
– se Eirik Newths påpekning av sviktende kvalitetskontroll: http://newth.net/eirik/2009/05/29/look-what-theyve-done-to-my-book-ma/comment-page-1/

Ny arena

For alle i verden vil
digitalisering være en ny arena. Uansett erfaring er det slik at de som har
omfattende erfaring med digitalisering ikke har drevet på vesentlig mer enn 15
år.

     Tilgjengeliggjøringen
av materiale skal være gratis for sluttbrukeren påpeker meldingen. Hvis
materialet er falt i det fri etter åndsverkloven, skal materialet kunne lastes
ned, skrives ut osv. uten begrensninger. For rettighetsbeskyttet materiale er
det betydelige begrensninger men likevel slik at dette er tilgjengelig for den
enkelte borger. Staten skal betale betydelige summer for dette årlig – men det
klarer nok den norske staten uten store problemer. Litt eksotisk er avtalens
element om at rettighetsbeskyttet materiale bare skal være tilgjengelig fra
norske IP-adresser – som om mange der ute vil sitte og bla seg gjennom side for
side uten engang å kunne skrive dette ut.

     Her
har nok avtalepartnerne tatt på seg litt for store sko i håpet om at det er
betydelig interesse ute i verden for gammelt og veldig gammelt norsk materiale.
Desto mer trist blir det for den lille men sikkert økende skaren av
norskspråklige bosatt i utlandet og forskere og studenter i utlandet med Norge
og norsk litteratur som tema som ikke får tilgang.

     Meldingen
har et hovedgrep med et dobbelt fokus på bevaring og formidling: Digitalisering
av materiale i A, B og M for bevaring og formidling. Giske plasserer ansvaret
slik dette i store trekk har utviklet seg under hans ledelse de siste åra:
Nasjonalbiblioteket på bibliotekfeltet, Riksarkivet mv på arkivsida og
ABM-utvikling som tilrettelegger og koordinator på museumssida men uten
egentlige operative oppgaver.

     Dette
peker framover mot en snarlig mulig nedlegging av ABM-utvikling hvor
bibliotekoppgaver går til Nasjonalbiblioteket, arkivoppgaver muligens til
arkivverket og museumsoppgaver muligens til det nye Nasjonalmuseet. Som god
kompromissmaker fastslår Giske at Nasjonalbiblioteket og Arkivverket i fellesskap
skal ha ansvar for digital langtidslagring av alt kulturarvmateriale – også fra
museumssektoren.

Åndsverksloven respektert

Betryggende er det at Giske ikke
driver med eksperimentell virksomhet med åndsverklovens regler og rammer.
Åndsverklovens ånd og bokstav er 100 % respektert og fulgt opp i denne
meldingen og det blir jo også en hilsen hjem til alle hans kritikere på
rettighetssida fra striden i 2005 om åndsverkloven i Stortinget.

     Giske
har levert et visjonært dokument – antagelig det mest visjonære i Europa og med
en offentlig digitaliseringspolitikk uten sidestykke i Europa og høyst
sannsynlig i verden.