Har det noen hensikt å satse på bibliotekforskning?

Publisert Sist oppdatert

To kritiske røster stilte nylig noen grunnleggende spørsmål i
forhold
til bibliotekforskningen. Den ene fra innsiden av bibliotekarutdanningen
(Tord
Høivik), den andre utenfra (Georg Arnestad). Bibliotekforskerne har
foreløpig
ikke svart.

 

Av Odd Letnes, redaktør

 




To kritiske røster stilte nylig noen grunnleggende spørsmål i forhold
til bibliotekforskningen. Den ene fra innsiden av bibliotekarutdanningen (Tord
Høivik), den andre utenfra (Georg Arnestad).

Bibliotekforskerne har foreløpig
ikke svart.

 

Av Odd Letnes, redaktør

 

Førsteamanuensis Tord Høivik ved Høgskolen
i Oslo, avd. JBI drøfter i Forskerforum nr 6/10 (s. 34-35) forholdet mellom
forskning og profesjonsutdanning. At undervisningen ved et tradisjonelt,
akademisk universitet skal være forskningsbasert, er ingen kontroversiell påstand.
Men gjelder det samme for et profesjonsuniversitet, spør Høivik. Til det svarer
han nei: Undervisningen ved et
profesjonsuniversitet bør være praksisbasert, framfor forskningsbasert.

     Dette
er friske fraspark som jeg vil tro rammer landets største utdanningsinstitusjon
for bibliotekarer så det smeller. Høgskolen i Oslo har som ambisjon å bli et
profesjonsuniversitet og ved Avdeling for journalistikk, bibliotek- og informasjonsfag
(JBI) har man for lengst gått i gang med å bygge opp et forskningsmljø. Noe som
kanskje er forgjeves, eller verre, misbruk av ressurser, skulle vi følge
Høiviks resonnementer.

     Høiviks
alternativ er utviklingsarbeid, definert som faktisk og praktisk forandring, og
innovasjon. Begge deler har endring i praksisfeltet som mål. Videre sier han at
"Praktiske fag utvikler seg ikke primært gjennom akademisk forskning etterfulgt
av formidling – men gjennom systematisk forsøksvirksomhet innenfor praksisfeltet."

 

Tellkant-tvang. Stemmen utenfra er forskningsleder Georg Arnestad
ved Høgskolen i Sogn og fjordane. Han er skeptisk til det det i dag forskes på
ved Høgskolen i Oslo og skriver i Bok og Bibliotek nr 3/2010:

     "Når
eg les artikkelen til professor Ragnar Audunson i Bok og Bibliotek nr 2/10 om
"Hva forskes det på?" i bibliotek- og informasjonsvitskap, slår det
meg at her har det nye teljekantsystemet med sine tusenvis av meir eller mindre
vitskaplege tidsskrift festa sitt stramme grep over bibliotekforskinga.
Forsking om bibliotekets sosiale kapital, bruk av GIS for å fortelje oss kor
mange som mistar bibliotektilbodet når ein filial vert lagt ned og
dyktiggjering av bibliotekarar i organisering av chattetenester, kan det
sikkert verte gode referee-artiklar av. Særleg nyttig kunnskap kjem det likevel
ikkje ut av slikt."

     Han
etterlyser mer kunnskap om biblioteket i kommunen, for det er i kommunene
slagene vil stå: "Kommunepolitikarane avgjer bibliotekets framtid. Dei fleste
pilene peikar nedover. Det kan gjere seg med meir forskingsbasert kunnskap om
og innsikt i kva som skjer og vil skje her. Om bibliotek og lokalsamfunn. Om
bibliotek og kommunestorleik."

 

Komplisert affære. Bibliotekforskningens forhold til praksisfeltet er
en komplisert affære. På den ene siden har man kravet om å formidle forskningen
ut i biblioteksektoren, slik at praksisfeltet kan lære av forskningen. På den
annen side råder kravet om vitenskapelig publisering som kan gi poeng og dermed
tilgang til offentlige forskningsmidler. Dette stiller forskeren i et dilemma:
Jo mer krediterende forskningen er, jo mindre blir den lest av folk ute i
sektoren.

     Et
annet spørsmål forskerne hele tiden må stille seg: Hva skal vi forske på – bare
det sektoren vil ha?

     – Det er
gjort undersøkelser som spør hva slags forskning man vil ha ute i
biblioteksektoren. En fellesnevner for svarene er at man ønsker
løsningsorientert og nokså kortsiktig forskning. Iblant også forskning som
støtter opp under visse politisk argumenter, sa den danske bibliotekforskeren
Casper Hvenegaard Rasmussen i Bok og
Bibliotek nr 5/2008
. Han fortsetter:

     – Men det
ville gitt en altfor snever forskning. Iblant må vi sette et kritisk lys på
praksis eller dansk bibliotekpolitikk. De siste årene har for eksempel i stor
grad har vært preget av tall på besøk og tall på utlån. I iveren etter å
tilfredsstille politikernes tørst etter tall, vil det normative grunnlaget
kunne forsvinne. Hva slags verdier ligger i bunnen når alt blir svært
markedsorientert? Slike ubehagelige spørsmål er vi som forskere nødt til å
stille.

     Professor
Ragnar Audunson ved HiO/JBI kan uten problemer skrive under på denne kritiske
tilnærmingen: "Alle profesjonsvitenskaper har i alle fall to ting til felles:
For det første er de tverrfaglige. For det andre utvikling av praksisfeltets
repertoar – raffinering av det og overskridelse av det – som sin
eksistensberettigelse," sier han i Bok og Bibliotek nr 5/2008.

 

Kortsiktighet. Så langt, så godt, sett fra Rasmussens og Audunsons
ståsted. Men hvis vi ser på praksisfeltet, hva mener bibliotekfolk at det skal
forskes på? Bok og Bibliotek gjorde en rundspørring blant et utvalg
biblioteksjefer høsten 2008
hvor vi spurte om de trodde bibliotekforskning
kunne gi et bedre bibliotekvesen. Alle svarte positivt til dette, fra et "Ja,
det tror jeg" til "Et ubetinget ja".

     Når
de blir spurt om hva slags forskning de ønsker, finner vi en god porsjon av de
ønskene Rasmussen advarer mot og kaller "løsningsorientert" og "kortsiktig",
som kompetansebehov, ny teknologi, formidling, utvikling av leseferdighet osv. Men
flere av svarene etterlyser samtidig den kunnskapen Georg Arnestad etterspør. For
eksempel etterlyser en av sjefene forskning om "Bibliotek og beslutningstakere:
Hvem tenker hva om bibliotek? Jeg mener bibliotekvesenet ofte får demonstrert
at vi ikke når fram med våre argumenter – hvorfor, og hvordan kan dette
endres?"

     Georg
Arnestads fokus på behovet for kunnskap om de lokale og kommunale forholdene er
viktig. Når man snakker bibliotekpolitikk, ender man ofte opp med de store
fortellingene om staten og nasjonen. Men, som også Norsk bibliotekforenings nye
leder, Svein Arne Tinnesand, påpeker i Bok og Bibliotek nr 3/2010 , er det i kommunene
det interessante skjer: "Det er i kommunene de viktige diskusjonene må gå.
Stortinget har vedtatt en bibliotekpolitikk som skal ligge fram til 2014. Nå må
den plantes om til praksis i kommunene, og det krever prioriteringer."

 

Overskridende. Tord Høivik henger en gjennomtrengende bjelle på katten: Mange
av utfordringene innenfor en profesjon kan best løses innenfor rammene av
profesjonens tradisjon koblet opp mot utviklings- og innovasjonsprosjekter.

     Det
jeg imidlertid savner i Høiviks brannfakkel – jeg oppfatter den fortsatt som
det – er noen tanker om de overskridende
prosjektene, de ubehagelige
spørsmålene. Hva slags kunnskap skal utviklerne/innovatørene bygge på? Man
kommer langt med sunn fornuft, ja, men strekker den alltid til? Tradisjonens
tyngde kan lett bli en tvang som gjør at man blir gående i de samme sirklene
når man ønsker å komme videre.

     Det
mest urovekkende i hele denne saken, er ikke det som måtte finnes av uenighet
blant de ansatte ved Høgskolen i Oslo, avd. JBI. Uenighet kan gi
fruktbare diskusjoner. Nei, det mest besynderlige er den kompakte tausheten. Så
langt jeg har kunnet registrere har ingen fra JBI kommentert Høiviks kronikk.
Heller ikke Arnestads kommentar om innholdet av forskningen. Denne tausheten
kan umulig bidra til å styrke forskningens kår i norsk biblioteksektor?

 

 

 

Powered by Labrador CMS