Hva gjør vi med fjernlånet?

Nasjonalbiblioteket og fylkesbibliotekene har oppfordret til å bruke depotbiblioteket som et felles bokmagasin framfor å fylle bokhyllene med gamle bøker, og folkebibliotekene har kassert og ryddet i egne samlinger. Transport­ordningene har gjort det enkelt og effektivt å sende bøker rundt, og det har vært få utfordringer knyttet til fjernlånet sammenlignet med før. Fjernlånet har økt fra rundt 300 000 til rundt 500 000 og utgjør i dag omtrent 4 % av det totale utlånet, mot 2 % for 15 år siden.

Så hvorfor stiller vi spørsmål ved denne ordningen nå? Min oppfatning er at det først og fremst er et spørsmål om kostnad.

Stor kostnad, stor gevinst

Bakgrunnen for Fjernlånsrapporten (august 2022) var en bekymring i fylkesbibliotekene for kostnader knyttet til transportordningene og for den ulikheten som har oppstått fordi de nordligste fylkene, Nordland, Troms og Finnmark, ikke har råd til bibliotektransport. Mai 2022 varslet Norges største folkebibliotek, Deichman, i et brev til Nasjonalbiblioteket at de vil begrense sitt fjernlån framover ved å skjerme deler av samlingen. Bakgrunnen for Deichmans beslutning er høye kostnader til bibliotektransport.

Transportordningen koster i 2022 rett under 40 millioner kroner i de ni sørligste fylkene (inklusive Oslo). I forordet til fjernlånsrapporten (august 2022) anslås kostnaden for transportordningene til 30 millioner, men ny informasjon tilsier en totalkostnad på rundt 38 millioner. Det er stor variasjon i kostnadene fra fylke til fylke, fra 11 kroner per innbygger i Trøndelag til 6 kroner per innbygger i Viken og Rogaland.

Transportordningene har hatt stor positiv påvirkning på utviklingen av fjernlånet de siste 10–15 årene. Fjernlånet mellom folkebibliotek i de sørligste fylkene har økt mye. Det lånes og leveres bøker på tvers i stadig økende grad, også uavhengig av det som registreres som fjernlån.

I samme periode har fjernlånet i de nordligste fylkene stått stille eller til og med sunket. Fjernlån som bestilles fra Nord-Norge, bruker lang tid, fordi bøkene mellomlagres i sør før de sendes med posten, og det er uforutsigbart hvor lang tid man må vente på en bok.

Ytere og nytere

Før vi fikk transportordningene, var det yte-­nyte-problematikken som dominerte fjernlånsdebatten, men strukturelle endringer som låneveiene i BibSøk og etablering av depotbiblioteket i Mo i Rana har ført til at fjernlånet fordeles på flere bibliotek. Fortsatt er det noen kommuner som låner ut vesentlig mer enn de låner inn, og andre som låner inn mer enn de låner ut, men det er ikke lenger noen automatikk i at det er de store som yter og de små som nyter. Transportordningene har dessuten gjort arbeidsbelastningen knyttet til fjernlån mindre, slik at det å være en nettoyter ikke oppleves så ensidig belastende som tidligere.

Målet med fjernlånet er et godt og likeverdig bibliotektilbud til alle som bor i landet. Små bibliotek som benytter fjernlånsordningen til beste for egne innbyggere, trenger ikke skamme seg over å være «nytere». Ansvaret for hvordan fjernlånspraksisen har utviklet seg, ligger først og fremst hos fylkesbibliotekene som kjøper inn transporttjenester, og hos Nasjonalbiblioteket som eier av depotbiblioteket.

På ett område er det likevel rom for forbedringer: Vi må slutte å sende nye, populære titler rundt i landet. Bestselgeren Å vanne blomster om kvelden av Valérie Perrin ble bestilt nesten 600 ganger første halvår i 2022, 400 av disse var effektuert av bibliotekansatte. Ventelistene på denne tittelen blir lengre enn de trenger å være, fordi boka til stadighet er ute på reise. La lånerne dine stå på venteliste lokalt, og kjøp heller inn et ekstra eksemplar hvis ventelisten er for lang.

Prisen for et fjernlån

Fjernlån har alltid vært relativt dyrt, både i rene utgifter (porto) og i arbeidstid. Et fjernlån innenfor transportordningene koster med det volumet vi har i dag, i underkant av 100 kroner*, mens det koster 140 kroner å sende en bok med posten, tur-retur. Til sammenligning hadde utlån av digitale lydbøker i Rogaland i 2021 en snittpris på 35 kroner per utlån, mens snittprisen for alle utlån totalt var 10 kroner.

I 2021 brukte folkebibliotekene totalt rett ­under 150 millioner på innkjøp av medier. Det er et tankekors at kostnadene til transportordningen tilsvarer 20–25 % av det totale mediebudsjettet, og at vi bruker omtrent like mye penger på transportordningen som på digitale tilganger.

Verdien av et fjernlån

Fjernlån er relativt dyrt i forhold til andre utlån, men det betyr ikke at det ikke er verdt prisen. Vi vet at transportordningen gjør det enklere for pendlere og hytteeiere å låne og levere på tvers av kommune­grensene, og at den gjør det enkelt å samarbeide om klassesett, kampanjer og andre tiltak som krever transport og logistikk. Transportordningen er enkel å forstå, enkel å bruke, utgiftene er forutsigbare, knyttet til antall hentedager, ikke til volum for de fleste kommuner. Regnestykket vårt tar ikke høyde for tilleggstjenester i transportordningene eller arbeidstid spart på pakking og sending av bøker. Det sier heller ikke noe om hva fjernlånet betyr for lånerne, eller hva transportordningene betyr for samarbeidet mellom bibliotek.

Fjernlånsrapporten gir oss et solid, kvantitativt grunnlag for å evaluere fjernlånet, nå trenger vi kvalitative data for å fylle ut bildet. Jeg håper at biblioteksjefer og bibliotekansatte over hele landet vil bidra i denne diskusjonen, slik at vi sammen kan finne gode svar og løsninger på spørsmål som disse:

Er fjernlånet verdt prisen vi betaler, eller bør vi vurdere andre måter å organisere lånesam­arbeidet på?

Fjernlåner vi for mye i dag? Hva kan vi gjøre for å redusere det?

Kan vi i større grad imøtekomme behovet for fjernlån med digitale tilganger?

* 38 millioner delt på antall fjernlån og innlån (bøker sendt og bøker mottatt) registrert i den nasjonale bibliotekstatstikken i 2021 (776 982), ganget med 2.