Hvilke endringer bringer teknologien?
Stadig flere personer og aktører blir berørt av opphavsrettsdebatten,
og stadig flere uttaler seg i disse valgtider. De to sidene, fildelerne og
underholdningsbransjen, står steilt mot hverandre og ingen ønsker å fire på
kravene. Det hele har tildels blitt en slags skyttergravsdebatt hvor man ofte
kan se de samme argumentene gjentas gang etter gang, uten at man forsøker å
møtes eller forstå hverandres synspunkter. For å komme nærmere en fornuftig
løsning må partene snakke med hverandre. En sunn debatt er bra, men den må være
sunn og det må være en debatt. Ikke en krig.
Av Øysten Sættem, nettredaktør,
FriBit
Stadig flere personer og aktører blir berørt av opphavsrettsdebatten,
og stadig flere uttaler seg i disse valgtider. De to sidene, fildelerne og
underholdningsbransjen, står steilt mot hverandre og ingen ønsker å fire på
kravene. Det hele har tildels blitt en slags skyttergravsdebatt hvor man ofte
kan se de samme argumentene gjentas gang etter gang, uten at man forsøker å
møtes eller forstå hverandres synspunkter. For å komme nærmere en fornuftig
løsning må partene snakke med hverandre. En sunn debatt er bra, men den må være
sunn og det må være en debatt. Ikke en krig.
Av Øysten Sættem, nettredaktør,
FriBit
Et vesentlig poeng i debatten må
for begge sider være å forstå hva årsaken til debatten er. Handler det hele kun
om opphavsrett? Handler det om privatpersoners tvilsomme moral rundt
vederlagsfri kopiering? Handler det om tapte økonomiske inntekter for en samlet
underholdningsbransje? Ja, på mange måter handler det om alt dette, men alle
disse poengene omtaler konsekvenser av en teknologisk utvikling. Hvilken
utvikling er det egentlig snakk om? Og gjelder det hele kun
underholdningsbransjens opphavsrettsbeskyttede materiale?
For å forsøke å besvare disse
spørsmålene, må vi ta noen skritt unna og prøve å belyse en del andre aktuelle
problemstillinger rundt dagens teknologi. Og, nei. Det handler om mer enn
underholdningsbransjen. Mye mer.
Dagens
teknologi har ledet oss inn i en tid hvor informasjon alltid kan være
tilgjengelig. I tidligere tider har informasjon vært bundet opp i fysiske
medier og solgt på denne måten. Dette gjelder flere sider av samfunnet enn bare
innenfor film- og platebransjen, som det er naturlig å tenke på; det gjelder
bl.a. også papiraviser, bøker, ukeblader, lovtekster, rutetider og kart.
Samtidig som informasjonen frigjøres blir det et stadig klarere skille mellom
informasjonen og tjenestene, og det er dette skillet som medfører problemer i
det digitale samfunnet. Våre lover og regler er bygd opp rundt en modell der
tjenester og informasjon er nært tilknyttet hverandre, men når de ikke lenger
er det gir det seg utslag på mange forskjellige måter. Opphavsrettsproblematikk
er en av dem.
Aviser og nyhetsformidlere
Det snakkes mye om problemene
nyhetsformidlerne våre sliter med. Papiraviser selger stadig dårligere, og
mange har problemer med å tjene inn igjen det tapte via andre kanaler.
Utviklingen av distribusjon fra papir til nett er naturlig, men det er langt
fra sikkert at tilnærmingen som fungerte på papir skal kunne fungere identisk
på nett. Det er viktig å ha i bakhodet at en papiravis også er en tjeneste. Når
man kjøper en avis er det egentlig ikke artiklene man kjøper men presentasjonen
av disse. Det at avisen selv har journalister som skriver for dem er en
uavhengig faktor fra selve produktet, avisen. Man kunne også ha valgt å kun
presentere artikler skrevet av eksterne artikkelforfattere: NTB, bloggere,
leserbrev, etc. I nettavisene ser man ofte artikler som er mer eller mindre
kopiert fra andre nettsteder, eller direkte oversatt fra utenlandske artikler,
og dette gjøres også i den trykte utgaven.
Papiravisen
er altså en tjeneste som gir deg et innblikk i nyhetsbildet samtidig som det
pakkes inn på en måte som skal få folk til å kjøpe det. Hvis man liker
tjenesten er man kanskje også villig til å betale for den, og man kjøper seg en
avis.
Når
de store avisene sliter er det interessant å se at de mindre avisene ikke
melder om de samme vanskene. De mindre avisene har på mange måter allerede
funnet sin nisje. De presenterer innhold som omhandler lokalmiljøet eller
bestemte interesseområder. Den enkelte leser er som oftest også interessert i
de store sakene, men det ønskes et innblikk i de tema som måtte være av
interesse for den enkelte. På nettet finnes det løsninger som kan hjelpe en med
å holde seg oppdatert på flere fronter, uten å måtte gå til mange forskjellige
nettsteder. Man kan samle en strøm av informasjon fra de nettstedene man finner
interessante og lese dem enten via en portalløsning, eller ved å bruke
nettleseren sin eller annen programvare til formålet. Tjenestene er mange, men
de mangler en ting avisene normalt har stått for, den redaksjonelle utvelgelsen
av innhold. Det er lett å melde sin interesse for mange slike
informasjonsstrømmer, men det blir fort vanskelig å følge med på alt. Mengden
artikler som publiseres er enorm. Uten en utvelgelse basert på kvalitet, gjort
av mennesker eller sofistikert programvare, blir informasjonsmengden rett og
slett for stor. Det er på disse områdene tjenestene må komme på plass. Mange er
allerede inne og forsøker seg, men det er mye som gjenstår. Hvor informasjonen
kommer fra er på mange måter uvesentlig for leseren, så lenge tjenesten
presenterer det på en egnet og ønsket måte.
Det
finnes i dag en håndfull selskaper som tilbyr firmaer og personer som måtte
være interessert i det en tjeneste som følger med i nyhetsbildet og presenterer
de artiklene som innholder stikkord vedkommende vil følge med på, det være seg
firmanavn, egennavn, e.l. Dette kan være en svært nyttig tjeneste da det er
vanskelig å kunne følge med på alt på egen hånd. Samtidig er det de som
motarbeider slike tjenester. Når Meltwater News, som er den største norske
aktøren i dette markedet, den 15. mai ble dømt for å
indeksere nettsteder på denne måten har vi et problem. Lovene og reglene
våre henger ikke lenger med, og forhindrer tjenesteutvikling, samtidig som det
er tjenestene som er drivkraften i det digitale markedet. Den nevnte saken er
forøvrig anket, og vil snart prøves av Høyesterett.
Søketjenester
Torsdag 18. juni avholdt New Media
Network et medlemsmøte med temaet Internett, i anledning 15-årsjubileet for allmenn
bruk av Internett i Norge. En av foredragsholderne var Kristine Bjørnstad,
produktsjef i Microsoft Norge, som presenterte Bing for forsamlingen. Bing
forsøker å ta søk et skritt videre, og prøver å tolke søket ditt for å gi deg
et resultat nærmere det du egentlig er ute etter å finne. Dersom du søker etter
priser på f.eks. bøker vil tjenesten presentere deg med et presist søk blant
nettbutikker for å gi deg de beste prisene.
Gisle
Hannemyr, som var en av de inviterte, påpekte at det allerede hadde vært
rettsaker rundt denne typen søk i både USA og Europa. Nettsteder som kanskje
tilbyr reiser, men ønsker å holde sine reisende inne på sine egne nettsteder
for å generere trafikk, som igjen fører til reklameinntekter. Men hva er
egentlig forretningsmodellen rundt et reisebyrå? Skal ikke de tilby reiser?
Hvem som leverer søket bør være et fritt konkurranseområde. Det er en kamp om å
lage den beste tjenesten. Reisebyrået skal selge reiser, med mindre de selv
ønsker å satse på søkemarkedet. Noe de gjerne må gjøre, men da i fri
konkurranse med andre selskaper som ønsker å lage reisesøk. Informasjonen om
hvilke reiser reisebyrået tilbyr bør være fritt tilgjengelig.
Når
Avinor velger
å frigi informasjon om avganger og ankomster til alle norske flyplasser i
et format hvem som helst kan benytte seg av er det et stort skritt i riktig
retning.
Tjenester og statens rolle
I fjor høst ble det debatt da NRK
lanserte værtjenesten yr.no. Siri Kalvig, gründer av Storm Weather Center,
mener Staten begir
seg inn i et marked hvor det bør være fri konkurranse. Det er flott at
Staten frigir rådataene de sitter på, men Siri Kalvig har rett i at Staten ikke
bør ha en slik tjeneste. Innen tjenester bør det frie markedet råde. Staten bør
frigi alle rådata de sitter på, og det kan virke som om de i stadig større grad
har begynt å innse det også. Samtidig er det viktig at det gjøres på riktig
måte. Vi må ikke ødelegge for markedet på denne måten. Det må skilles mellom
informasjon og tjenester. Informasjonen må være fritt tilgjengelig for alle,
men det vil for folk flest være uinteressant å tilegne seg informasjonen
direkte. Alt må ordnes inn i tjenester som presenterer informasjonen på måter
folk kan benytte seg av. Tjenester man kan lage forretningsmodeller rundt.
Den
samme diskusjonen dukker også stadig opp når det gjelder kart. Staten sitter på
store mengder kartdata vi alle som innbyggere ville ha vært tjent med å ha god
tilgang til. Likevel vil ikke en ren tilgang til alt av kart være av interesse
for den vanlige borger, rett og slett fordi det vil være umulig å finne frem i
havet av informasjon som kan tilbys. I dette markedet skapes det allerede flere
tjenester som gjør det mulig å nettopp finne frem i denne store mengden
kartdata. Tjenester som tilbys i all hovedsak av private aktører, men også
Statens Kartverk er en stor aktør. Den informasjonen Statens Kartverk innehar
må på samme måte som all annen informasjon frigis, slik at det kan skape gode
muligheter for tjenesteutvikling.
Så
snart informasjon er tilgjengelig på nett ønsker andre å dra nytte av den. Å
hindre denne naturlige videreutviklingen er å begrense utviklingen i seg selv,
samtidig som det hindrer skapelsen av nye tjenester man ikke tidligere har
tenkt på. Det beste man kan gjøre er å tilgjengeliggjøre informasjonen på en så
åpen og enkel måte som mulig. Dersom man låser informasjon, det være seg til
teknisk platform, ekslusive avtaler, e.l., vil det kunne føre til at det blir
mindre konkurranse i markedet, det vil kunne ta lenger tid å tilrettelegge det
og kundene som ønsker tilgang vil kunne ende opp med å få informasjonen på en
måte de slett ikke ønsker.
Ved
hjelp av åpen informasjon og åpen konkurranse kan kundene selv velge den
tjenesten de ønsker. Samfunnet som helhet vil få flere og bedre muligheter,
tjenestene vil få en høyere kvalitet, og man vil ha nisjemarkeder som dekker
spesielle ønsker og behov. Hvilke tjenester som kan komme til å dukke opp er
umulig å forutse.
Rådata, kreative verk og informasjon
Mye av det samme som gjelder for
rådata gjelder også for kreative verk. De er begge former for informasjon, og
Internett vil dermed behandle det på samme måte. Vi kan allerede se dette skje
innen fri programvare, og neste ut vil være fri kultur. Politikken så langt i
verden har vært å forsøke å låse fast kreative verk ved hjelp av teknisk
platform, ekslusive avtaler, eller reguleringer som innebærer både sensur og
overvåkning. Frankrike, Sverige, England og Australia er blant flere land som
er kraftig ute på dette feltet.
Denne
politikken er for det første å gå rett ut mot en av de grunnleggende
funksjonene Internett har – det å dele informasjon. Vi snakker om informasjons-
og kommunikasjonsteknologi, ikke bare kommunikasjonsteknologi – det var
telefonen.
For
det andre er det en effektiv måte å begrense konkurransen innen
tjenesteutvikling på. Dersom all informasjon var fri ville det likevel være
enorme mengder av den, både når det gjelder kreative verk og rådata. For en vanlig
person vil det i praksis være umulig å finne frem til noe som helst, med mindre
noen skaper tjenester for det. For folk er det er ikke nødvendigvis snakk om å
ha den store portalen hvor alt finnes, selv om de også behøves. Det er snakk om
å oppdage nye kulturuttrykk, artister og kunstnere, dele opplevelsen med andre,
bygge videre på hverandre og produsere selv. Det finnes enorme
tjenestemuligheter her. Folk vil ha både de store, med et solid utvalg, og de
små, spesielle. Har du funnet nisjen din vil folk også være villig til å betale
for det.
Folk
ønsker ikke nødvendigvis gratis, de ønsker øyeblikkelig og enkelt. Den store
knappheten i samfunnet er ikke lenger informasjon, det er tid. Folk vil ha
tjenester som er enkle å bruke og øyeblikkelig kan gi dem det de ser etter.
Tjenestene på sin side må ha fri tilgang til kreative verk. Forholdet mellom
tjenester og kreative verk minner mer om en business-to-business-modell hvor
bedriftene som skaper tjenester må kanalisere inntekter til opphavet til
informasjonen. De aller fleste i verden ønsker å være lovlydige, og for at
tjenesteaktørene skal kunne utvikle modeller som kan dekke dette markedet i
fremtiden må de kunne operere fritt.
Kilder og opphavsrett
For alle typer informasjon er det
viktig å vite hvor informasjonen kommer fra. For rådata er det svært viktig å
vite kilde, slik at man kan forsikre seg om kvaliteten og sannhetsgehalten. Det
samme prinsippet gjelder for kreative verk. Det er ønskelig å vite hvem som har
skapt hva. Åndsverksloven er opprinnelig til for å stimulere til skapelsen og
publiseringen av kultur og kunnskap. Opphavsretten gir incentiver som skal
sikre dette formålet. Gjennom opphavsretten får skaperen av et kreativt verk
evig anerkjennelse for det som er skapt, samtidig som det tildeles enerett til
eksemplarfremstilling og fremføring av verket i en tidsbegrenset periode.
Opprinnelig var vernetiden i opphavsretten satt til fjorten år etter utgivelse.
Etter denne tiden skulle det kreative verket falle tilbake til allmennheten.
Åndsverksloven var et forsøk på å gi samfunnet best mulig tilgang til kultur og
kunnskap, samtidig som man belønnet de som skapte. I dag er den midlertidige
eneretten til eksemplarfremstilling og fremføring utvidet til 70 år etter
opphavets død. Gagner dette samfunnet?
Lovgivningen
har blitt stadig utvidet til å omfatte mer og mer, og det er trist å se at
flere av de store politiske partiene viser at de ikke en gang er klar over
hvorfor vi har loven. I kampanjen #Krevsvar
svarer både FrP, Ap, SP og KrF (og trolig også Høyre) at formålet med
åndsverksloven er å beskytte opphavsretten. De vet ikke at den opprinnelig er
til for å fremme kultur og kunnskap. Debatten vi arrangerte sist lørdag i
forbindelse med kampanjen viser likevel at det spesielt blant de yngre
politikerne er fremskritt, men det gjenstår en del arbeid i forhold til de som
ikke har vokst opp med informasjonsteknologi.
Innsikt
Over to tusen kunstnere gikk nylig
ut med et opprop kalt Dele – Ikke stjele.
Kunstnerne krever svar fra politikerne, og ber dem rydde opp i situasjonen.
Samtidig får de kritikk fra flere hold, også blant sine egne, for
manglende innsikt. Det er nødvendig for alle parter å både sette seg inn i
årsakene til at vi har kommet dit vi er, og hvilke konsekvenser de forskjellige
alternativene vi har foran oss kan føre til. Enkelte viser dyptgående
forståelse, mens andre fortsatt nevner eiendomsrett og opphavsrett om
hverandre. For at debatten skal kunne fortsette er det helt essensielt at
partene snakker saklig, at de snakker om realiteter, og at de tar til seg
innsikten som trengs for å forstå problemet. Dette handler om mye mer enn
underholdningsbransjen. Informasjons- og kommunikasjonsteknologien er i ferd
med å radikalt endre hvordan vi skaper, deler og opplever all informasjon.
Vi
trer inn i et nytt paradigme hvor alle vil ha tilgang til en sky av tjenester
som kan gi oss ubegrenset tilgang til alt. Åpne rådata, åpen programvare, åpen
kultur, åpen informasjon i en åpen og demokratisk verden basert på åpne
standarder. Knapphetstiden vi har levd i siden tidenes begynnelse går mot
slutten, og når vi nå skal gjøre endringer i lovverket som regulerer det hele
er det vesentlig at det gjøres riktig. Fildeling er symptom på en
samfunnsendring. Vi må tilpasse oss. Morgendagens rike vil finnes blant
tjenesteutviklerne.
Artikkelen er tidligere publisert på FriBits hjemmesider
Gjengis her med tilltatelse fra forfatteren.
