Hvordan få til wow-faktoren?

(Quebec, 12.8.) For noen av oss har IFLA-konferansen foreløpig stått i
biblioteksrommets tegn. Mandag handlet det om biblioteket som katedral for
kunnskap – det vil si et hellig rom hvor studentene kan føle nærheten til de
store sannheter de skal avdekke i sitt studium. I dag, tirsdag, overvar jeg en
sesjon om metoder for å måle biblioteksbruk. 

I tillegg var jeg på en sesjon om
wow-faktoren. Oversatt skulle det omtrent være hvordan man oppnår at brukeren
kommer inn i et nytt eller nyoppusset bibliotek og utroper: jøss, dette hadde jeg
ikke venta! Jøss, åssen har de fått til dette? 

– Av Lars Egeland, direktør,
Læringssenteret, Høgskolen i Oslo

(Quebec, 12.8.) For noen av oss har IFLA-konferansen foreløpig stått i
biblioteksrommets tegn. Mandag handlet det om biblioteket som katedral for
kunnskap – det vil si et hellig rom hvor studentene kan føle nærheten til de
store sannheter de skal avdekke i sitt studium.

I dag, tirsdag, overvar jeg en
sesjon om metoder for å måle biblioteksbruk. I tillegg var jeg på en sesjon om
wow-faktoren. Oversatt skulle det omtrent være hvordan man oppnår at brukeren
kommer inn i et nytt eller nyoppusset bibliotek og utroper: jøss, dette hadde jeg
ikke venta! Jøss, åssen har de fått til dette?

Richardo
Gomez og Christopher Coward fra University of Washington har satt i gang et rimelig
ambisiøst forskningsprosjekt. De studerer tilgangen til internett på bibliotek,
telesentra og internettkafeer over hele verden, dvs i 25 land utenom Europa og
USA. 

     Et
av deres foreløpige funn er at noe av det mest betydningsfulle, er brukernes
forestilling om de enkelte institusjonene. Oppfattingen av tilbudet er viktigere
enn tilbudet. Ofte brukes ikke biblioteket som inngangssted for internett for
eksempel fordi brukerne har en forestilling om at biblioteket bare har gamle og
trege PCer. Folk går til internettkafeen for et formål, og til biblioteket for
et annet. Tilgang til internett handler oftest om sosial bruk og kommunikasjon
mellom folk, og mange oppfatter at biblioteket ikke er et sted for slik bruk.

Quebec feirer 400-årsjubileum i år. Innbyggerne er blitt oppfordret til å kle seg ut slik de gikk kledt da byen ble til og flanere i hoevdgatene. Her er det heller ikke noe bunadspoliti så vi kan se gutter i militære kamuflasjebukser, linskjorter og tresnutete hatter. Legg f.eks. merke til sandalene på dette bildet!

Tre grupper brukere

– Vi vet hvor mye bøker som blir
lånt og hvor mange som går gjennom inngangsdøra. Men vi mangler systematisk
kunnskap om hva brukerne egentlig gjør i biblioteket, mente førsteamanuensis Tord
Høivik, Høgskolen i Oslo, i sitt foredrag. Han har utviklet en metode for
tverrgående trafikktelling, og har foreløpig ledet undersøkelser i 40 norske
bibliotek, både folkebibliotek og akademiske bibliotek.  Han viste til tre
helt klare funn: Bruken av datamaskiner, gruppeaktiviteter og sosiale
aktiviteter er klart høyere enn forventet.

     Høivik
delte brukergruppen inn i tre: Den "klassiske brukeren" som opererer aleine,
går langs hyllene aleine, leser aleine eller henvender seg høflig til
personalet om hjelp. Den sosiale brukeren står eller går rundt sammen med
andre, sitter i grupper både med og uten bibliotekets media, eller arbeider
sammen med andre med egen eller bibliotekets PC. Den digitale brukeren jobber
selvfølgelig mest digitalt, enten aleine eller sammen med andre.

     Sjøl
om det er variasjoner mellom de undersøkte bibliotekene ser det ut til at brukergruppene
fordeler seg ganske likt – hver gruppe utgjør ca 30-40 % i de ulike undersøkte
bibliotekene.

Varehus-modell

Sesjonen om biblioteksbygninger og
"Jøss-faktoren" kom til å handle om hvordan biblioteket kan åpne seg mot
omverdenen – hvordan det kan bli en bygning som bidrar til liv og sjel til
byen.

     Arkitekt
John Patkau forklarte hvordan han hadde tenkt ved nybyggingen/ombygging av folkebiblioteket
i Montreal og i Winnipeg. På grunn av sikkerhet og kontroll med samlingene har
bibliotekene ofte bare en inngang, sa han – dermed bidrar de ikke til omgivelsene
og miljøet. Foredraget hans minnet om et foredrag jeg har hørt fra en av Steen
og Strøms varehus-arkitekter. De arbeider nemlig nå med samme konsept. De gamle
varehusene med en eller to innganger skal nå åpnes med åpne glassfasader og
innganger på alle sider, slik at de blir en del av byens liv!

     Anne
Bailey fra Toronto viste hvordan de der har renovert gamle bydelsbibliotek.
Også det har handlet om å gjenskape gammel storhet ved å tilbakeføre bygninger
fra tida rundt første verdenskrig til sin opprinnelige form, men i tillegg føre
til tilbygg som åpner opp og gjør biblioteket synlig. Verst var det med
bibliotekfilialen fra 1970-åra som var helt lukket mot gata, men som ble endret
med ny glassfasade som plutselig gjorde at folk oppdaget at det her var et
bibliotek!

Sunt bibliotek – sunt samfunn

Patkau framholdt 9 temaer eller
prinsipper for renovering og nybygging:
1. Bibliotekbygningen har en viktig og kontinuerlig historisk rolle i å
demonstrere kunnskap og tilgang til kunnskap.
2. Biblioteksbygningen har en kontinuerlig tradisjon i å være repositorie (oppbevaringssted) for
kunnskap, nå i form av en rekke medier.
3. Biblioteket representerer kulturell identitet – er ofte konstituerende for
samfunnet omkring.
4. Biblioteket er en katalysator for byutvikling – et sunt og levende bibliotek
er et tegn på et sunt og levende samfunn.
5. Det er et dilemma mellom åpenhet og kontakt med omgivelsene, og sikkerhet
for samlingene – er man dette bevisst, kan det løses!
6. Man må forstå stiene til stab, medier og publikum. Biblioteket må være så
kompakt som mulig slik at alt er i nærheten, men ikke så kompakt at det blir kaotisk
og kvelende.
7. Biblioteket må være et sted for kulturaktiviteter – i kontakt med byen og
integrert med byens liv.
8. Bibliotekbygget må være bærekraftig, både i konstruksjon og vedlikehold.
Bygninger er blant de største energiforbrukerne, dette må reduseres.
9. Vi vet ikke hva framtida bringer, men bygget må være fleksibelt så
biblioteket har mulighet til å utvikle seg – ikke bare med tanke på medier, men
som en sosial plass.

Av Lars Egeland, direktør,
Læringssenteret, Høgskolen i Oslo