Hvorfor ikke Nasjonalbiblioteket?

Inntil det motsatte er bevist, er det ingen grunn til å tro at
Nasjonalbiblioteket ikke vil håndtere de nye oppgavene på en overbevisende
måte. (På bildet: Nasjonalbibliotekar Vigdis Moe Skarstein.)

– Odd Letnes, redaktør

Inntil det motsatte er bevist, er det ingen grunn til å tro at
Nasjonalbiblioteket ikke vil håndtere de nye oppgavene på en overbevisende
måte. (På bildet: Nasjonalbibliotekar Vigdis Moe Skarstein.)

– Odd Letnes, redaktør

Når jeg er på reportasjereiser
rundt i landet og besøker biblioteker, kommer praten ofte inn på spørsmål om
politiske og organisatoriske forhold som ikke nødvendigvis angår den aktuelle
saken som er årsaken til mitt besøk. Når jeg for eksempel spør om
ABM-utvikling, rynker mange på nesa. "Nei, de har vi ikke noe forhold til. Det
er en instans som befinner seg langt borte, i Oslo, og som vi først og fremst
har kontakt med gjennom innsamling av den årlige statistikken."

     "Men
ABM-utvikling har penger til frittstående utviklingsprosjekter," framfører noen
som et argument.

     Har
de det? Det er i alle fall ikke mye. I Bok og Bibliotek 2/09 så vi nærmere på tildelingen
av prosjektmidler fra ABM-utvikling for 2009. Her fremgår det at av 5,8
millioner, fikk Deichman hele 40 prosent. ABM-us prosjektmider er med andre ord
ikke mye å rope hurra for ute i distriktene, hvor bibliotekene er så små at
bare det å skulle formulere en søknad, føles som et uoverkommelig ork.

Gryende misnøye. En undertrykt misnøye med ABM-u er i ferd med å
komme til overflaten. Det er selvsagt ikke riktig å kalle Frode Bakken en direkte ABM-u-motstander,
men det virker som om han har et kjærlighetshat til organisasjonen. Han sa til Bok
og Bibliotek (5/2008):

     "Institusjonen
er i altfor stor grad bundet opp i eget byråkrati. Den er viklet inn i operativ
virksomhet som forhandlinger om lisensavtaler og Kulturnett Norge. Det kan
synes som om mange i ledelsen i ABM-U mener det er viktig bruke ressurser på å
profilere institusjonen gjennom glansede publikasjoner. Det burde være helt
unødvendig – det viktige er å utføre oppgavene på en tilfredsstillende måte.

     Utrolig
mye ressurser går åpenbart med til intern organisering som ikke gir noen
positiv effekt på utviklingen av norsk bibliotek eller hele feltet. Et eksempel
kan være: Etter etablering satt man med et sted mellom 30 og 40 mennesker som
hadde jobbet med bibliotek. Det burde holde med et vesentlig lavere antall –
slik man har hos Bibsam i Sverige."

Skvis. En annen profilert biblioteksjef, Lisbeth Tangen ved
Universitetsbiblioteket i Trondheim, sa det slik:

     "Jeg
må nok innrømme at begynner å bli lei av et jeg vil kalle en
polariseringsdebatt, altså en debatt som handler om skal vi organisere oss slik
eller sånn, hvor ytterpunktene gjerne står steilt mot hverandre. Det som var
mitt og flere med meg sitt hovedanliggende den gangen, var å få slått sammen
RBT og SBT. Det var helt nødvendig. For å få til det, måtte vi svelge den
kamelen som besto av å samle A, B og M. På den måten var det en grei løsning.
Samtidig vil jeg påstå at når det var gjort, gikk lufta litt ut av ballongen.
Vi hadde store forventninger til utviklings- og stimuleringstiltak. Men det som
økte, var forvaltningsoppgavene. Den utviklingen har satt ABM-utvikling i en
vanskelig skvis." (Bok
og Bibliotek 6/09).

     En
mer åpen kritiker finner vi i Kari Frodesen. Hun går så langt som å mene på
bloggen sin – og i tidsskriftet Bibliotekarene at:

     "Personlig
tror jeg at toget er gått for ABM-utvikling som hovedaktør på bibliotekfeltet.
De har sikkert gjort mye bra, men har bare i liten grad klart å sette bibliotek
på den politiske dagsorden.

     Og
jeg kan ikke fri meg fra en kjettersk fundering: Hvordan ville dagens situasjon
sett ut, mon tro, om Moe Skarstein hadde vært
bibliotekdirektør i ABM-utvikling i disse årene?"

Pragmatikk. Det er også interessant at en skarpskodd skribent som
tidligere har markert seg som en hardnakket kritiker av Nasjonalbiblioteket, nå
har moderert seg: Førstemanuensis Tord Høivik uttalte nylig i en kommentar her
på bokogbibliotek.no at:

     "Behovet
for samordnede nasjonale tjenster er klart økende. Internett er hovedårsaken.
Nasjonalbiblioteket har en leder med stor handlekraft og sterk vilje til styring.
Derfor er det ikke prinsippielt dumt å legge oppgavene dit."

     På
NBF-veven kunne vi også nylig lese at biblioteksjefen i Kristiansand, Anne
Kristin Undlien, sa at i forhold til framtidig organisering, er hun mest
opptatt av at "det blir en effektiv løsning, samme hva, det er egentlig det
viktigste for meg. Jeg er litt pragmatisk".

     Alt
dette kan tolkes som at flere i biblioteksektoren søker etter et alternativ til
ABM-utvikling. Det er forståelig. Mye av det jeg har sett av ABM-u de siste
årene, er ikke utelukkende imponerende. Jeg ser et byråkrati som stamper i
motbakke, som har brukt mye ressurser på å legitimere seg selv. (Leikny Haga
Indergaard skal i den sammenhengen ha ros for at hun la ned det ressursslukende
ABM-magasinet!) Ledelsen har vært uklar og mange av de store og prestisjetunge prosjektene
har gått altfor sakte.

Svenskene i gang.
Mens det hos oss skaper frykt at Nasjonalbiblioteket kanskje kan overta deler av
ABM-utviklings bibliotekoppgaver, er det nettopp det som holder på å skje i
Sverige. Der har Kungliga
Biblioteket – det svenske Nasjonalbiblioteket – fått dette i oppdrag gjennom
Kulturutredningen (2009).

     De svenske bibliotekmiljøene
er positive til utviklingen. Blant annet sa generalsekretæren i Svensk
Biblioteksförening Niclas Lindberg, i en pressemeldning i 2009 at det er positivt
at "Kulturutredningen innser at en nasjonal bibliotekpolitikk er nødvendig for
at innbyggerne skal få en mer likeverdig tilgang til bibliotektjenester."

     Lindberg synes også det er
bra at utredningen kommer med et konkret forslag om å gi en myndighet, Kungliga
biblioteket, i oppdrag å samordne den nasjonale bibliotekpolitikken.

     På Biblioteksbloggen kan vi lese følgende: "For oss i
folkebibliotekene er det betydningsfullt at fylkes- og folkebibliotekene nå
inkluderes i den helhetlige bibliotekpolitikken som Kungliga biblioteket
foreslås å få ansvaret for."

     I dag, et år etter at
Kulturutredningen ble levert, er Kungliga biblioteket i full gang med å meisle
ut den nye politikken. Det skal blant annet arrangeres en rekke diaologmøter
omkring i Sverige utover våren.

Samling i NB? La oss tenke høyt: Hvorfor ville det være så galt å
samle den norske B’en i Nasjonalbiblioteket (NB)? Mye tyder på at departementet
er åpent for dette, alt tyder på at Nasjonalbiblioteket står klart til å ta i
mot.

     Inntil
det motsatte er bevist, er det ingen grunn til å tro at Nasjonalbiblioteket ikke
vil håndtere de nye oppgavene på en overbevisende måte. Nasjonalbiblioteket er
en ressurssterk organisasjon og vil ikke ha noe problem med å knytte til seg
den nødvendige kompetansen enten det gjelder forvaltningsoppgaver, IT eller
uhildede fagfolk til å vurdere søknader om utviklingsprosjekter.

     Ved
å samle B’en i Nasjonalbiblioteket, blir det enklere å holde fokus på den
nasjonale bibliotekpolitikken i stedet for stadig å snuble i debatter om
rollefordelingen i det statlige byråkratiet. Nasjonalbiblioteket har dessuten vist
stor handlekraft de siste årene. Den
vil også kunne komme folkebibliotekene til gode dersom Nasjonalbibliotekets får
det som en del av sitt mandat.