I skyggen av Bokskya
Jeg snakket med en oppegående kvinne forleden. Hun var i likhet med mange andre skuffa over funksjonaliteten i Bokskya. Så stilte hun meg brått mot veggen (uten selv å vite det) og spurte: Hvorfor tilbyr ikke bibliotekene denne tjenesten? Hvorfor kan jeg ikke gå inn på et bibliotek på nettet og låne de bøkene vi nå kan kjøpe via Bokskya?
Jeg ble svar skyldig, men spørsmålet fortsetter å kverne i bakhodet…
– Av Odd Letnes
Jeg snakket med en oppegående kvinne forleden. Hun var i likhet med mange andre skuffa over funksjonaliteten i Bokskya. Så stilte hun meg brått mot veggen (uten selv å vite det) og spurte: Hvorfor tilbyr ikke bibliotekene denne tjenesten? Hvorfor kan jeg ikke gå inn på et bibliotek på nettet og låne de bøkene vi nå kan kjøpe via Bokskya?
Jeg ble svar skyldig, men spørsmålet fortsetter å kverne i bakhodet…
– Av Odd Letnes
I kjølvannet av Bokskya sendte Biblioteksentralen ut en pressemelding med tittelen ”Bokskya er her – hva med bibliotekene?” Her forteller Biblioteksentralen at de nå er i ferd med å legge siste strøk på BS Weblån, som er et tysk konsept for utlån av e-materiale, som Biblioteksentralen har hatt liggende klar til lansering i tre år. Det som først og fremst har hindret BS Weblån i å se dagens lys, er at det har vært vanskelig å få i stand avtaler med rettighetshaverne om betingelser og vederlag for utlån.
Jeg ønsker BS weblån velkommen. Det er på høy tid at de norske folkebibliotekene får muligheten til å låne ut digitalt materiale. Som alt annet på nettet vil BS Weblån være en betaversjon i kontinuerlig utvikling. Den vil bli forbedret i tråd med brukernes ønsker, slik Bokskya vil bli det, når hylekoret roer seg. Det vil muligens oppstå konkurrerende tjenester, slik vi ser i forlagsverdenen. En forutsetning for suksess er uansett at også fagbiblioteksektoren får ta del i ordningen, for eksempel ved at vi får en sømløs integrering for bibliotek som bruker Bibsys, for å sitere en kommentar her på bokogbibliotek.no.
Den store faren nå er at biblioteksektoren vikler seg inn i endeløse diskusjoner om styrke og svakhet ved BS Weblån. Nå gjelder det å komme i gang og vise at biblioteksektoren er på høyden når det gjelder den digitale utviklingen. Det er viktig å sette distriktspolitiske kjepphester på stallen en tid. Det er viktig å se ut over eget skrivebord, eget dalføre, egen fjord og by – og samle oss rundt det som kan bli en nasjonal offentlig utlånstjeneste for ebøker. Om spiren til en slik ligger i BS Weblån, er det vanskelig å si. Det krever utprøving og evaluering. Kanskje vil en gründer utenfor sektoren komme opp med noe helt annet? Kanskje vil Nasjonalbiblioteket ta en føring og utvikle et nytt konsept, eller inngå i et partnerskap med en kommersiell aktør på feltet? Det mest drepende for bibliotekutvikling i forhold til utlån av e-materiale, er at vi finner opp kruttet igjen på hver vår tue og søler bort penger lokalt og regionalt som burde ha vært samkjørt i en nasjonal tjeneste.
Jeg dristet meg til å trekke opp et scenario for utlån av e-bøker i 201 i Bok og Bibliotek nr 1/2015, s. 72. Teksten er nå nettpublisert her (se nedenfor):
– – – – – – – –
E-sentralen og folkebibliotekene
(Fra Bok og Bibliotek nr 1/2011)
Norge 2016: Bibliotekene er i full gang med å låne ut ebøker. Ordningen administreres av E-sentralen, som er en statlig utlånstjeneste som betjener alle folkebibliotekene.
Fram til få år siden eide bibliotekene samlingene sine. I en analog tid var det nødvendig å ha bøker og andre medier under eget tak for å kunne finne dem når brukeren spurte etter dem. Digitaliseringen snur dette på hodet. Når tilbudet i hovedsak er digitalt, vil behovet for å oppsøke biblioteket for å låne en bok, synke. De digitale bøkene er derfor «lagt» i en nasjonal base, som en del av pliktavleveringen. Tjenesten har fått navnet E-sentralen, og den distribuerer ebøker på forespørsel enten den kommer fra en privatperson eller et bibliotek.
Utlånet fra E-sentralen skjer slik: Når brukeren ønsker å låne en ebok, går hun inn på sitt kommunale biblioteks hjemmeside. Bibliotekets hjemmeside kommuniserer direkte med E-sentralen. For brukeren ser det ut som om hun søker i katalogen til nærbiblioteket sitt, mens hun i virkeligheten søker direkte i basen til E-sentralen. Når brukeren finner den boka hun ønsker, aktiverer hun lånekontoen sin og ber om å få låne boka. E-sentralen kvitterer umiddelbart ved å sende låneren fila til det verktøyet (nettbrett, mobiltelefon) som ble benyttet til bestillingen. Denne omveien om brukerens lokale bibliotek gjør at nærbiblioteket kan legge et ”filter” på katalogen og tilpasse den lokale forhold.
Økonomien i det hele var lenge et vanskelig spørsmål, men det løste seg forholdsvis greit: E-sentralen mottar gratis et eksemplar (en fil) av alt som utgis i Norge. Betaling for utlån skjer etter bruk, med 60 kroner (2016-penger) per utlån. Man trenger dermed ikke å låse pengene i lisenser eller dyre ”eksemplarer”. Pengene går til forlagene og forfatterne, etter en nøkkel som biblioteksektoren ikke trenger å tenke på.
Det er E-sentralen som betaler produksjonsleddet inkludert forfatterne i første omgang. Men dreier seg bare om et utlegg: Hver måned fakturerer E-sentralen de enkelt kommunale folkebibliotekene som har foretatt lån. Beløpene framkommer på grunnlag av et telleverk på det enkelte biblioteks hjemmeside og rapporteres inn til E-sentralen, som så sender faktura til biblioteket. Enkelt og greit, på samme måte som teleoperatørene sender telefonregninger.
Det gikk overraskende lett å få E-sentralen på plass. For en gangs skyld sto den norske biblioteksektoren samlet. Det smarte ved grepet er at utlån og formidling av bøker fortsatt er et ansvar for de enkelte bibliotekene. Og gevinsten er åpenbar: Et samarbeid med E-sentralen har frigjort tid i folkebibliotekene, som nå brukes til formidling og andre kulturelle og pedagogiske arrangementer.
