Ja – hva med biblioteket?

Hva skal vi med folkebiblioteket når mer og mer av litteraturen digitaliseres
og brukerne kan laste ned de bøkene de har lyst til å lese direkte på sin
datamaskin hjemme i stua?  Det spørsmålet stiller Trond Andreassen og Mads
Liland i sin kronikk i Aftenposten 29.april. (Se intervju med Trond Andreassen ovenfor.)

– Ragnar Audunson, professor bibliotek- og informasjonsvitenskap – Høgskolen i
Oslo

Hva skal vi med folkebiblioteket når mer og mer av litteraturen digitaliseres
og brukerne kan laste ned de bøkene de har lyst til å lese direkte på sin
datamaskin hjemme i stua?  Det spørsmålet stiller Trond Andreassen og Mads
Liland i sin kronikk i Aftenposten 29.april.

– Ragnar Audunson, professor bibliotek- og informasjonsvitenskap – Høgskolen i
Oslo

Å diskutere bibliotekenes rolle i en digital tid er viktig. Men Andreassens og
Lilands måte å stille spørsmålet på, bygger på en manglende forståelse av hva
et bibliotek er.  Et bibliotek er ikke en institusjon for innlevering og
utlån av bøker. Det kan heller defineres som en institusjon som med utgangspunkt
i samlinger av dokumenter – digitale eller fysiske – organiserer sosiale
prosesser, først og fremst knyttet til læring og kulturformidling.

    Det har vært
folkebibliotekets rolle og oppgave fra Haakon Nyhuus etablerte det moderne
folkebiblioteket i Norge for hundre år siden. Læring og kulturformidling er
fundamentalt sosiale prosesser. Selv om man kan sitte i sin stue Tønsberg eller
Oslo eller Snåsa og søke i ulike databaser, forsvinner ikke behovet for lokale
bibliotek  der slike   prosesser kan spilles ut.Heller ikke behovet
for bibliotekarers fagkompetanse som kan initiere og organisere disse
prosessene og som kan veilede oss, blir borte. Like lite som vi – uansett
nasjonale illusjoner – er født med ski på beina, kommer vi til verden med
informasjonskompetente hjerner og en medfødt evne til å finne fram i en stadig
mer kompleks informasjonsjungel.

    Jeg skriver dette tilsvaret til Andreassen og Liland den 29.april i Oslo. Hva
skjer på biblioteket i vårt nærmiljø – Deichmanske bibliotek – de to siste dagene
før 1.mai-helga? På Grünerløkka filial går arrangementet Mylder08 av stabelen.
Det er en kulturuke med filmer, barneteater og kurdisk aften for å nevne noe.
Den  29. og 30.april er det tre filmarrangement i tilknytning til denne
kulturuka. Til Torshov filial kommer NRKs Martha Norheim og inviterer til
vandring  gjennom det nyere norske litterære landskapet. Furuset filial
har leksehjelp til barn og unge i distriktet både tirsdag og onsdag. Denne
filialen har disse dagene også arrangement der det tilbys  grunnopplæring
i bruk av Internettet til dem som er godt over sin første ungdom.

    Slik kunne vi fortsette. Her er det mye mer enn inn- og utlevering av bøker som
foregår. Faktisk er det slik at av alle dem som bruker folkebibliotek er det
sannsynligvis noe under halvparten som kommer dit for å levere inn eller låne
med seg en bok. De fleste kommer dit for å gjøre andre ting: studere, bruke
bibliotekets datautstyr, lese aviser eller tidsskrifter eller for å få hjelp
til å finne informasjon og relevant kunnskap som er viktig i deres individuelle
livsprosjekt,

    Bibliotekene er knyttet til og knytter sammen alle livsområder. De fleste
institusjoner fragmenterer livene våre. Vi er klienter, pårørende, pasienter,
trafikanter, arbeidstakere osv. alt etter hvilken institusjon vi forholder oss
til.  I biblioteket kan vi vandre mellom ulike roller og livssfærer. Vi
kan komme dit med det primære formål å arbeide med et utdanningsprosjekt. Men i
en pause kan vi bla i en diktsamling og finne noe som kanskje er til hjelp i en
vanskelig livssituasjon, i neste pause kan vi be om hjelp til å finne
informasjon om hvilke rettigheter vår gamle mor eller far har til hjemmehjelp,
vi kan bla i bibliotekets reiselitteratur og planlegge neste ferie. Og før vi
går hjem kan vi plukke med oss en bok hjem til vår sønn eller datter.

    Slik
åpner bibliotek opp for at man kan vandre friksjonsfritt mellom ulike
livssfærer. Digitalisering eller ikke – i en stadig mer fragmentert hverdag
øker behovet for arenaer som åpner opp for slike vandringer på tvers i våre
egne liv.

    Det er all grunn til å diskutere bibliotekenes rolle og det kan også være grunn
til å være bekymret, slik både Trond Andreassen og Mads Liland er. De har et
godt poeng: viktige spørsmål om opphavsrett må løses slik at kultur og kunnskap
fortsatt blir tilgjengelig for alle. Men samtidig skal vi huske på at
bibliotekene er den mest brukte kulturinstitusjone. Femti prosent av
befolkningen er brukere. Det har økt fra 25 prosent i 1978.

    Det brukes av
alle grupper i befolkningen. En svært høy andel av brukerne er unge. Slike tall
gir ingen grunn til å slå seg til ro. Men de viser at bibliotekene har en sterk
posisjon og et godt utgangspunkt og likeledes at de representerer en god
plattform for en politikk for det flerkulturelle og digitale kunnskapssamfunnet.