Kjemp for miljøet – gjør Wergeland stolt

Denne artikkelen ble skrevet i forbindelse med Wergeland-jubileet i 2008. Den har i dag ny aktualitet gjenneom FNs Klimakonferanse i København. Tar bibliotekene i mot utfordringen, spør forfatteren.

– Bibliotekene må sterkere inn i klimadebatten. Tar noen i mot utfordringen? Jeg tror Henrik Wergeland ville ha blitt stolt av oss, skrev daværende masterstudent Benedikte Nes ved Høgskolen i Oslo, avd JBI, i forbindelse med dikterens 200 årsjubileum.

Denne artikkelen ble skrevet i forbindelse med Wergeland-jubileet i
2008. Den har i dag ny aktualitet gjenneom FNs Klimakonferanse i
København. Tar bibliotekene i mot utfordringen, spør forfatteren.

– Red.

– – – –

– Bibliotekene må sterkere inn i klimadebatten. Tar noen i mot
utfordringen? Jeg tror Henrik Wergeland ville ha blitt stolt av oss,
skrev daværende masterstudent Benedikte Nes ved Høgskolen i Oslo, avd JBI, i forbindelse med dikterens 200 årsjubileum.

Wergeland er død! Ja visst er han
død. I år feirer vi 200-års jubileet for hans fødsel. Men hvordan står det
til med arven etter Henrik Wergeland – hans visjoner og hans engasjement som
folkeopplyser og samfunnsmenneske? Lever noe av dette videre i dagens
bibliotek-Norge?

    Først et tankeeksperiment: Hva ville
Wergeland ha vært opptatt av dersom han levde nå? Vi kan ikke vite, men det er
vanskelig å tenke seg at en type av hans karakter ikke ville engasjert seg
kraftig i vår tids største utfordring – en feberhet og såret jordklode. En
lesning av Wergelands lyrikk styrker antagelsen, ingen kunne gi naturen slike
kjærlighetserklæringer som ham.

    Når vi dessuten vet at klimaendringene i første
rekke går ut over de svakeste, de fattigste og de mest uskyldige, da vet vi
nærmest med sikkerhet at Wergelands rettferdighetssans ville bli vekket.

    Men altså, Wergeland er død. Han
kan ikke hjelpe oss. Vi må selv ta tak i vår egen samtid. I løpet av det siste
året har miljøbevisstheten økt merkbart i politikken, pressen og innen så å si
alle andre felt. Det tydeligste beviset på dette er at Nobels fredspris for
2007 gikk til FNs klimapanel og Al Gore.

    "For at framtidas generasjoner skal ha
tilgang til et godt miljø og ren natur, må hensynet til miljø være gjennomgripende
i alt vi foretar oss" sier den norske regjeringen på sine nettsider.

    Hvordan har den skjerpede miljøbevisstheten
grepet inn i folkebibliotekets virksomhet? Har vi redefinert vårt
samfunnsoppdrag i henhold til samfunnets største utfordring?

    Flere bibliotek har utvilsomt gjort
en innsats, kanskje ved å lage utstillinger og lenkesamlinger og kjøpe inn
relevant faglitteratur. Men en leting etter stikkordene "klima" og "miljø" i
sentrale publikasjoner og bibliotekorganers nettsider ga minimalt resultat. I
det følgende vil jeg argumentere for hvorfor bibliotekene også bør engasjere
seg i miljøutfordringen, både ut fra samfunnshensyn og bibliotekhensyn.

Folkeopplysning

I folkeopplysningens storhetstid på
1800-tallet var det mye å ta tak i for en aktiv formidler, det var lav
allmennkunnskap og kunnskapen var vanskelig tilgjengelig for de fleste.
Formidlerne hadde en klar misjon, folket skulle både opplyses og oppdras.
Folkebibliotekene var redskapet.

    I vår tid er biblioteket bare en av
mange kunnskapstilbydere, og det paternalistiske formidlingssynet er tonet
kraftig ned som seg hør og bør i et moderne og pluralistisk samfunn. Begrepet
"folkeopplysning" har da også blitt gjenstand for mye debatt i
bibliotekkretser, og man søker andre og mer tidsriktige begrunnelser for
bibliotekets eksistens.

    Vel og bra, men glemmer man sin fortid, kan resultatet
bli den rene identitetskrise. Min påstand er at bibliotekene nå har en gyllen
mulighet til å fornye sin tradisjon, og bringe folkeopplysningsprosjektet til
nye høyder ved å engasjere seg tydeligere i vår tids viktigste sak.

Vår levemåte er ikke bærekraftig,
den må endres. I denne fundamentale endringsprosessen er kunnskap en
nøkkelfaktor. Kunnskap gir motivasjon, og motivasjon gir endring. Al Gore har
med sitt folkeopplysningsprosjekt "Den ubehagelige sannhet" vist hva målrettet
informasjon kan utrette. Bibliotekene er ikke nødvendigvis like karismatiske
som Mr. Gore, men de er heller ikke ute på en midlertidig turné – de er stabile
kunnskapsformidlere med høy troverdighet blant folk flest.

    Der massemedia og
frontfigurer som Al Gore tar seg av vekkelsen, kan bibliotekene bidra når det
gjelder det som faktisk betyr mest – lokalt tilpasset informasjon med vekt på oppnåelige
handlingsalternativer for den enkelte.

Ingen kassadame

Og hva ville skjedd dersom
bibliotekene også hadde mot til å hente frem mer av sin gamle
folkeopplysningspatos, og frontet saken som en positiv pådriver? Den strengt nøytrale
og objektive bibliotekar blir av brukeren fort oppfattet som en slags kassadame
i informasjonssupermarkedet sitt. I denne saken burde det være uproblematisk å
la mer av den engasjerte folkeopplyseren i oss komme til syne.

    Jeg kan
vanskelig se for meg ettertiden komme med anklager om at vi tok parti for
utrydningstruede dyrearter, frisk luft og stabilt vær.

    "Skal bibliotekene imøtekomme brukernes
behov i kunnskapssamfunnet, må bibliotekene ligge i front og følge
samfunnsutviklingen" sies det med rette i utredningen Bibliotekreform 2014. Jeg
vil si det er et faresignal at bibliotekmiljøet nå tillater seg å leve i den
grad på siden av samfunnsdebatten at det desidert mest diskuterte temaet i
samfunnet for øvrig, knapt nevnes innen vårt felt.

Klimaløftet

Klimaløftet er en kampanje initiert
av Miljøverndepartementet. Den retter seg mot folk flest, næringsliv og
offentlige etater, og målet er å bidra til økt forståelse, engasjement og
motivasjon til å være med på et felles løft for å redusere klimautslippene.
Hovedfokuset er å samarbeide med ulike aktører som ønsker å bidra, og koble de
forskjellige aktivitetene og prosjektene som settes i gang på en effektiv måte.

    På nettsiden www.klimaloftet.no finnes mye nyttig
informasjon, samt en liste over hvilke aktører som er med så langt. Der står
ikke et eneste bibliotek oppført. Jeg vet ikke om initiativtagerne i
Miljøverndepartementet har kontaktet bibliotekmiljøet i det hele tatt, men med
en målsetning om å spre kunnskap og informasjon ut til alle landets innbyggere,
burde vel folkebibliotekene være en opplagt alliert?

    Uansett om veien går via
Klimaløftet eller ikke, er det nødvendig for bibliotekene å alliere seg med
andre sentrale aktører dersom de skal kunne ta sitt samfunnsoppdrag alvorlig og
ha en rolle i dette presserende opplysningsarbeidet.

ABM-utvikling 

Kanskje ABM-utvikling burde ta
kontakt med aktuelle samarbeidspartnere og utarbeide grunnrisset til et opplegg
som kunne iverksettes i det enkelte bibliotek? Det er likevel avgjørende at sluttproduktet
er lokalt vinklet, og at folkebiblioteket har orientert seg om hvilke ressurser
som finnes i eget nærmiljø. Dette kan være et spennende arbeid, og vil knytte
biblioteket nærmere opp til andre aktører i lokalsamfunnet.

    Det "grønne" biblioteket bør søke å
både informere og inspirere. Mulighetene er mange, og tiden er moden. Folkebibliotekene
har nå en spennende anledning til å fornye sitt folkeopplysningsprosjekt, bli
mer synlige i lokalmiljøet og samtidig gi sitt bidrag til å løse vår tids
viktigste samfunnsoppgave.

    Tar noen i mot utfordringen? Jeg
tror Wergeland ville ha blitt stolt av oss.

– Av Benedikte Nes, masterstudent,
HiO