Kunstneres rettigheter
Det er fint å kunne snakke om kunstnerens
rett, til å få betalt, til å kontrollere kopiering og eksemplarfremstilling,
til å få sitt arbeid kreditert til seg selv og til å bli redigert på en rettferdig
måte, men alle de tingene der er bare forretten. Det er en kunstnerrettighet
som er viktigere enn alle de andre til sammen: retten til å ytre og uttrykke
seg. Ingen gir priser til forfattere som saksøker for opphavsrettsbrudd – men
vi gir priser til de modige forfatterne som skriver og gir ut på tross av
sensur og undertrykking fra staten.
Av Cory Doctorow
Det er fint å kunne snakke om kunstnerens
rett, til å få betalt, til å kontrollere kopiering og eksemplarfremstilling,
til å få sitt arbeid kreditert til seg selv og til å bli redigert på en rettferdig
måte, men alle de tingene der er bare forretten. Det er en kunstnerrettighet
som er viktigere enn alle de andre til sammen: retten til å ytre og uttrykke
seg. Ingen gir priser til forfattere som saksøker for opphavsrettsbrudd – men
vi gir priser til de modige forfatterne som skriver og gir ut på tross av
sensur og undertrykking fra staten.
Av Cory Doctorow
Som kunstnere er vi derfor svært heldige
som lever i Internett-alderen, dvs. tidsepoken med historiens største ytringsfrihetsmaskin.
Internett ble bygd på "ende-til-ende"-prinsippet, som først ble
beskrevet i 1981 i "End-to-end arguments in system design" av Jerome
H. Saltzer, David P. Reed, og David D. Clark – tre av fedrene til TCP, en av de
viktigste protokollene på Internett.
I et nøtteskall er ende-til-ende-nettverket
et nett der hvem som helst kan kommunisere hva som helst til hvem som helst
uten inngripen eller tillatelse fra en tredjepart. Denne egenskapen er grunnen
til at Tim Berners-Lee ikke behøvde å gå rundt til en million telefonselskaper
og tigge om tillatelse til at World Wide Web kunne få lov til å eksistere – han
bare fant opp veven og satte den igang. Og vi bruker den alle sammen, helt uten
at noen hos en Internettleverandør noe sted er nødt til å gjøre noe spesielt
for å gjøre nettet klart til bruk.
Dette prinsippet har ført til at det har blitt skapt en rekke av stadig bedre
publiseringsverktøy. Jeg kan huske at Blogger ikke en gang hadde OVERSKRIFTER –
hver bloggmelding var bare en sammenhengende tekstklump. Mens idag finnes det
spesialiserte nettsteder for å publisere tekst, bilder, video og enhver annen medietype,
fra broderi til interaktive romaner. Disse nettstedene konkurrerer ved å legge
til fristende funksjoner – vennelister, forum, tagger, automatiske fremføringer
av nytt materiale, automatisk konvertering av filer til andre eller mer kjente formater…
Det har aldri vært lettere å gjøre seg hørt.
Vi lever i en tid der flere mennesker kan uttrykke seg på flere måter til flere
mottakergrupper enn noen gang før. Mesteparten av disse uttrykkene er
fortrolig, personlig tullprat – den halv-stavete, kvart-grammatiske nytalen som
pryder MySpace- og Facebook-sider. Disse er ofte intenst personlige, helt fri
for den selvbevisste tilgjortheten og kunstferdigheten som vi har lært å assosiere
med "publisert arbeid". Ved å gjøre det personlige offentlig oppstår
en helt ny estetikk – og en stor andel av en generasjons usynlige sosiale
interaksjon blir arkivert for alltid. Som Charles Stross har påpekt lever vi på
slutten av "pre-historien" – de siste dagene av en tid da menneskets
historie fremdeles er et hullete lappeteppe.
Morgendagens livsløp vil bli husket
av historikerne fra dagen etter imorgen med en forbløffende
klarhet og grundighet, rekonstruert fra de bevarte søppelhaugene av pipende,
summende og kvitrende etterlatenskaper fra våre sosiale verktøy. Våre egne liv
vil i sammenligning være like dunkle og vanskelige å forestille seg som livene
til de stakkarene som bodde i den samme hulen i 200 000 år, generasjon etter generasjon,
uten å etterlate seg noe mer permanent enn noen smuldrende knokler i jorda.
Paradoksalt nok er det nettopp denne egenskapen som får mange kunstnere til å
se på disse nettstedene med mistanke og hån. Et vanlig refreng går slik:
"Disse nettstedene er fulle av piratkopiert materiale og de vet det. De
tjener penger på vårt arbeid, og den eneste forsonlige egenskapen de har er at
en gjeng med idioter får anledning til å snakke om kattene sine hele døgnet og
over hele verden."
Kunne disse nettstedene omgjøres til å hindre opphavsrettsbrudd, og hva ville i
såfall det bety for ytringsfriheten?
Det er lite trolig at et automatisk system effektivt kunne hindre ulovlig
kopiering og fremføring av digitale åndsverk. "Copyright bots" brukes
mye av RIAA o.l., og disse dataprogrammene trakasserer rutinemessig uskyldige
som den stakkars universitetsprofessoren som har samme navn som pop-stjernen
Usher, når han laster opp forelesningene sine på universitetets tjenermaskiner
med filnavn som "usher.mp3". Samtidig overser disse bot’ene med
nødvendighet det aller meste av de ulovlige kopiene, fordi målbevisste
fildelere oppdager at det er trivielt enkelt å lure dem ved å gi filene navn
eller formater som bot’ene ikke klarer å gjenkjenne. Når bot’ene blir
reprogrammert, endrer bare fildelerne taktikk igjen. Teknologi begunstiger
angripere, ikke forsvarere: for å beskytte en by med storslått teknologi må du klare
å lage en perfekt vegg. For å angripe en by med storslått teknologi behøver du
bare å slå gjennom ett enkelt hull i den.
For at et system effektivt skal kunne hindre opphavsrettsbrudd fra målbevisste
angripere, måtte det holde igjen mesteparten av materialet som legges inn i det
for forhåndsvurdering og godkjenning av menneskelige moderatorer eller
redaktører. Det er mulig å gjøre dette billig, men i såfall må du bruke dårlig
trente folk som enten ville slippe gjennom mye slemt materiale, eller – mer
sannsynlig – de ville bli byråkrater som sier nei til alt for å være på den
sikre siden.
Alternativet er å bruke folk som virkelig forstår opphavsrett og som kan se
f.eks. forskjellen på en parodi og et plagiat – den samme typen dyktige lærde
som hjelper Mad Magazine med å holde seg på rett side av loven der det muntert
tramper gjennom varemerkenes og opphavsrettens landområder. Folk som forstår
nok av litterær kritikk til å se forskjellen på et legitimt sitat og et sitat
som er for langt. Slike folk er ikke billige. Å leie en fra ditt lokale
advokatfirma med spesiale opphavsrett vil koste deg rundt 2500 kroner i timen.
I 2006 registrerte Technorati 57 millioner blogger, med en vekst på 100 000 nye
blogger hver dag. Q3 2006 registrerte et gjennomsnitt på over 2 000 000
engelsk-språklige bloggpostinger per time. Selv om vi prøver å forestille oss
at Blogger, LiveJournal, WebLogs Inc., TypePad og alle de andre skulle ha nok penger
til å ansette nok advokater til å gå gjennom og vurdere alt dette materialet
for å finne ulovlig innhold, så finnes det rett og slett ikke mange nok
advokat-timer fra nå og frem til universets varmedød til å klare å gjennomføre
et slikt prosjekt.
Ærlig talt: Den eneste måten å overvåke og kontrollere nettet for ulovlige
kopier og fremføringer på, er ved å kvele det. Og det er nettopp det den
forhåndskontrolleringen mange kunstnere krever ville gjøre. Dersom nettvertene
og webhotellene lovpålegges å forhåndshindre sine brukere i å begå
opphavsrettsbrudd, så kan dette kun oppnås på én eneste måte, nemlig ved å
kraftig begrense hvem som får lov til å bruke tjenesten – f.eks. ved å innføre svært
høye bruksavgifter eller ved å rett og slett be de fleste av oss om å pelle oss
vekk og gå tilbake til å skrive dagbøkene våre hjemme.
Ikke bare er dette toppen av arroganse – "Hold kjeft om livet ditt og alt
som er viktig for deg slik at jeg kan lage Kunst!" – i tillegg er det
svært dårlige nyheter for kunstnere.
Vi lever på forlagenes og utgivernes nåde. Fra RIAA til New Yorks forleggere,
de er nesten vårt eneste alternativ. Din lokale indie-utgiver kan produsere en
pen bok, men hvis du ønsker at den boken faktisk skal selges i bokhandlene så
er du nødt til å ha å gjøre med et av de store forlagene, et firma som har en salgsavdeling
og relasjoner med detaljhandelskanalene som gjør det mulig å få boken din
plassert på salgshyllene.
Dette er en pokker så bra katt-mot-mus-posisjon for utgiverne. Det er ingen
overraskelse at betaling-per-ord-raten suger, at royalty-rapporteringen er
mistenkelig kompleks, og at vi må slåss for å få lov til å gi noen små
brødsmuler av input til omslag- og baksideteksten.
Men se hva som skjer i platebransjen: indie-musikk er ikke lenger bare en fyr
med gitar som du aldri har hørt om før. Nå kan du se ledende artister som
Madonna og Radiohead forlate plateselskapene sine, stake ut sin egen kurs, og
gå rett inn i en fin nisje i det store nettbaserte økosystemet som ble
muliggjort av all denne billige publiseringen – som igjen ble muliggjort ved at
nettverter og webhoteller ikke er juridisk ansvarlige for sine kunders og brukeres
handlinger.
Dette er den vektstangen som kunstnere trenger. Enhver musiker som idag
forhandler med et plateselskap om en avtale ankommer med den implisitte
trusselen: "Du vet, det finnes en annen måte. Du er ikke det eneste
alternativet jeg har."
Så ja, la oss reise oss opp for kunstnernes rettigheter – og la oss begynne med
retten til å uttrykke seg fritt, uten å bli filtrert av en advokat, og med
retten til å gå ut av tradisjonelle utgivelseskanaler og inn i bedre avtaler og
handler i den nye verden.
– – – –
Denne
artikkelen er opprinnelig trykket i Locus Magazine, januar 2008.
Oversatt til norsk av Thomas Gramstad.
Cory Doctorow er science fiction-forfatter, journalist og
medredaktør for Boing Boing, en populær blogg om teknologi, kultur og politikk.
Han kommer fra Canada, har tidligere arbeidet for EFF (Electronic Frontier
Foundation) bl.a. som Europa-koordinator (European Affairs Director) 2001-2006.
Alle hans bøker, noveller og artikler er lagt ut med Creative Commons-lisenser
og kan fritt lastes ned fra hans nettsted Craphound.com. Les mer om Cory Doctorow i Wikipedia: http://en.wikipedia.org/wiki/Cory_Doctorow
Se også Bok og biblioteks intervju med Cory Doctorow i
Bok og Bibliotek nr. 4 (2005), http://www.bokogbibliotek.no/index.php?option=com_content&task=view&id=332&Itemid=32
og Doctorows artikler, "Gi det bort!" i Bok og Bibliotek nr. 2 (2007),
og "Fri datadeling er kommet for å bli" i Bok og bibliotek nr. 1 (2008),
http://www.bokogbibliotek.no/index.php?option=com_content&task=view&id=102&Itemid=28
