Løft blikket, se framover

Publisert Sist oppdatert

Stortingsmelding 23 (2008-2009). For utenforstående tror jeg mye –
ikke alt, men mye – av det som publiseres om bibliotekmeldinga i disse dager,
kan oppfattes som passivt syt. Ikke rart det ikke skjer noe i den sektoren, når man bruker så mye
krefter på å klage, er det lett å tenke.

 

– Av Odd Letnes, redaktør




Stortingsmelding 23 (2008-2009). For utenforstående tror jeg mye –
ikke alt, men mye – av det som publiseres om bibliotekmeldinga i disse dager,
kan oppfattes som passivt syt. Ikke rart det ikke skjer noe i den sektoren, når man bruker så mye
krefter på å klage, er det lett å tenke.

 

Reaksjonene på stortingsmeldinga om
bibliotek er blandede. Fra en umiddelbar nøktern optimisme hos Norsk
bibliotekforening og Fagforbundet, til raseri og skuffelse hos Kari Frodesen.
Hun hadde ventet noe helt annet og tror nå ikke sine egne øyne: "…det jeg får,
er bare mer av det samme, gamle – with a digital twist. Det er virkelig ikke
til å tro!" (Bloggen "Opp Amaryllis!", 19.4.09). Heller ikke det kommende
debattmøtet i Litteraturhuset tirsdag 28. april har hun særlig mye vakkert å si
om. "Pinglete," basta!

     Også
Tord Høivik er skuffa. Han mener at bibliotekmiljøet ikke har blitt hørt.
"Bibliotekmiljøet ønsket seg en ny giv. Forventningen ble ikke innfridd,"
skriver han på bokogbibliotek.no 23. april.

 

Det er noe underlig med en debatt
som er så utelukkende negativt vinklet som denne bibliotekdebatten. Det er
greit å være kritisk, det skal vi alle være, men det er forskjell på å være
kritisk og utelukkende kritiserende.
Det er lett å være kritiserende, det er vanskeligere å tenke kritisk. Kritisk
tenkning er ofte løsningsorientert, noe kritiserende tenkning sjelden er. For
utenforstående tror jeg mye av det som publiseres på nettet i disse dager, lett
kan oppfattes som passivt syt. Ikke rart det ikke skjer så mye, når man bruker
så mye krefter på å klage, er det lett å tenke.

     Med
fare for å banne i kjerka, vil jeg forsøke å se positivt og konstruktivt på
situasjonen. Utgangspunktet er at biblioteksektoren – Stortinget, for å være
korrekt – har fått den etterlengtede meldinga. Det er bra. Da har man fått et
anslag – og det er nå prosessen for alvor begynner.

     Men
først en anekdote:

 

Jeg hørte en gang en beskrivelse av
starten på prosessen med å bygge det nye hovedbiblioteket i Århus.
Bibliotekarene i Århus var som barn som får en lekekatalog i hendene før jul.
Den vil jeg ha, og det, og den og… De krysser av på alt og lager en ønskeliste
som er umulig for foreldrene å innfri.

     Kan
det samme ha skjedd under skrivingen av stortingsmeldinga? Vi vet at flere fra
bibliotekmiljøene har vært i departementet og luftet sine visjoner, og at andre
har spilt inn meninger og ønsker via notater og mail og oppslag i pressen.
Departementet har sikkert også – får vi håpe – lest NBF-veven, Bibliotekforum,
Bibliotekaren og Bok og Bibliotek. Men summen av dette var kanskje ikke særlig
oppklarende? Kanskje havnet biblioteksektoren, i departementets øyne, i samme
sandkasse som bibliotekarene i Århus. "Vi vil ha alt!" Og så ble det umulig å
prioritere.

Det har vært store forventninger til meldinga helt siden Trond Giske sto på
talerstolen i Bergen for over et år siden og sa at den skulle komme før
sommeren 2008. Det er greit at forventningene har vært store, men har de
kanskje vært for store. Har man i
tillegg hatt et urealistisk bilde av hva en stortingsmelding faktisk er? I
motsetning til hva mange later til å tro er det verken en lov eller et
budsjettforslag, men "en orientering fra regjeringen til Stortinget om ulike saker som regjeringen ønsker å få drøftet i Stortinget", for å bruke Stortingets egen definisjon.

     Det
kan virke som om mange ventet en konkret oppskrift på det gode bibliotekvesen, etterfulgt av
sekker med penger og tempoplaner.

     Men
det Giske har gjort, er å trekke opp noen rammer og sette opp noen mål. Nå blir
det opp til biblioteksektoren selv å feste kjøtt på beina og sørge for at
kommende statsbudsjetter gir rom for den nødvendige og ønskelige utviklingen.
Det virker som om det er denne ansvarsbyrden som får så mange til å rynke på
nesa: Fysj, det lukter lobbyvirksomhet. Det lukter fremmede arbeidsmetoder.
Skummelt, ubehagelig.

     Men
hvorfor er biblioteksektoren så underdanig? Det diskuteres så fillene fyker på
den interne og trygge epostlista Biblioteknorge. Det diskuteres så de spruter
over konferansedrinkene. Men med en gang noen utenfor stiller ubehagelige krav,
går man i vranglås.

Et av de konkrete forslagene i meldinga er at Regjeringen ønsker å fjerne
lovpålegget om fylkesbibliotek i alle fylker, og i stedet innføre bilaterale
avtaler mellom fylkeskommunen og staten. Er ikke det en tillitserklæring til
regionene? Det er jo regionene/fylkene som selv vet hva de har behov for. Men i
dette ligger også et krav: Nå er det opp til det enkelte fylke å finne ut hva
det vil med det fylkeskommunale biblioteknivået. Hva skal til for at fylkene
ikke lar det hele renne ut i sand – eller i fanget på kommunepolitikerne?

     Regjeringen
ønsker ingen statlig initiert konsolidering, men ønsker å oppmuntre kommuner
som ser samarbeid som tjenlig, med gulrotpenger. Det er bra! Så slipper sektoren
det statlige jerngrepet! Og er det
ikke en tillitserklæring at staten overlater til de enkelte biblioteker å finne
best mulige organisasjonsmodeller? Her burde fylkesbibliotekene, eller hva de
kommer til å hete framover, finne sin rolle som koordinator.

     Et
annet konkret punkt er at Regjeringen ønsker å styrke FoU-innsatsen på
ABM-området. Det er et viktig signal. Forskningsbasert praksis vil bli viktig i
årene som kommer. Men også her hviler det en utfordring på biblioteksektoren.
Spørsmålet blir nå: Hvordan få mest mulig B inn i denne satsingen? Her trenger
Høgskolen i Oslo/JBI hjelp fra alle som har gode tanker om hva det bør forskes
på.

     Andre
positive signaler er: Fortsatt folkebibliotek i alle kommuner, gratis
bibliotektjenester, modellbibliotek, som kan synliggjøre og lære bort hva gode
bibliotek kan få til, et leseløft for hele befolkningen i perioden fram til
2014, aksept for ideen om bibliotekene som møteplasser for kultur, kunnskap og
informasjon…

 

Da Trond Giske fredag 17. april
presenterte stortingsmeldinga, poengterte han at forholdet mellom ABM-utvikling
og Nasjonalbiblioteket skal gjennomgås. Da jeg spurte om departementet så det
som mulig å flytte deler av B’en over til Nasjonalbiblioteket, svarte han tørt:
– Det er en mulighet, ja, men vi har ikke konkludert.

     Det
er kanskje her den største utfordringen ligger. Hva skal flyttes? Hvor mye skal
flyttes? Hva blir det igjen av B’en i ABM-utvikling etter en eventuell
flytting? Vil Nasjonalbiblioteket være i stand til å se de små bibliotekene,
brukernes behov? Hva skal til for at både folkebibliotekene og fagbibliotekene
blir sett og hørt i framtida?

     –
Jeg mener sektoren nå er tjent med en
debatt om rollene og arbeidsfordelingen på statlig nivå, sier Jannicke Røgler
her på bokogbibliotek.no.

 

Kari Frodesen er rasende. Tord
Høivik krever å bli respektert som eBorger. "Kulturdepartementet har ikke klart
å sette ord på dagens virkelighet. Da må miljøet selv prøve å gjøre det," sier
han.

     Jeg
tror det er sånn det må være. Stortingsmeldinga er bare anslaget. Selv om den uttrykker
en vilje til bibliotek, er det i Stortinget og de
kommende statsbudsjettene slagene vil stå.

     Det
blir tøft og utfordrende. Og det roper på de som er velsignet med både visjoner og politisk
teft.

 

– Av Odd Letnes, redaktør

 

 

 

 

Powered by Labrador CMS