LåtLån-debatt som aldri dør

Den LåtLån-diskusjonen som gikk på BIBLIOTEKNORGE i vinter, reiste flere spørsmål enn den ga svar. Nå dukker den opp igjen, men med en en tydeligere profil, idet Thomas Gramstad enkelt og greit kaller  brosjyren "Opphavsrett- og sikkerhetsguide for skoler og universiteter"  som propaganda. Hva slags debattnivå er dette?

– Av Odd Letnes

Den LåtLån-diskusjonen som gikk på BIBLIOTEKNORGE i vinter, reiste
flere spørsmål enn den ga svar. Nå dukker den opp igjen med Thomas
Gramstad som en av fanebærerne. Men nå har den fått en tydeligere
profil, idet Gramstad avfeier en kampanje i regi av rettighetshavernes organisasjoner på området, kjekt og greit som
propaganda.

– Odd Letnes

For noen år siden kunne jeg sitte
ved PCen og lytte til musikk gratis. Hvis jeg for eksempel hadde lest en
anmeldelse av et album og lurte på hva slags musikk det handlet om, kunne jeg
gå inn på Deichmanske biblioteks sider og lete etter albumet og bli bedre kjent
med det. Kanskje fikk jeg lyst til å kjøpe det, kanskje ikke. Andre ganger
kunne jeg bare sitte og sjekke ut musikk på måfå, eller mimre til gamle
klassikere. Jeg opplevde LåtLån som en fin tjeneste for oss som ikke alltid
visste hva slags musikk vi likte eller hadde tjukk nok lommebok til bare å
kjøpe skiva for å tilfredsstille nysgjerrigheten.

    
Men jeg var visst utrolig naiv. Jeg skjønte jo ikke en tøddel av DRM og kjente ikke til de
prinsippene som herjer blant enkelte i biblioteksektoren. Etter et halvt år som
redaktør i Bok og bibliotek, skjønner jeg mer. Bittelitt mer.

    Før vi går videre: En definisjon av DRM er visst i seg selv såpass konfliktskapende, at jeg burde ha avstått. Men jeg regner med at mange ikke er like godt inne i temaet som debattantene, så vi får i alle fall ta sjansen på en tur innom Wikipedia:

    "Digital Rights Management (DRM) eller Digital rettighetsadministrasjon (DRA) er en samlebetegnelse for ulike digitale teknologier som har som mål å administrere rettighetene til opphavsrettsbeskyttet informasjon. Det er viktig å merke seg at DRA betyr «digital administrasjon av rettigheter», og ikke «administrasjon av digitale rettigheter». Det er altså snakk om alle rettigheter, ikke bare de som er lagret eller distribuert digitalt."

    Så vet vi det!

    OK, så begynner rabalderet: 

Provokasjonen i vinter

2. februar 2008 legger jeg ut en
liten epistel på BIBLIOTEKNORGE med tittelen "LåtLån lever – i Danmark" (også på trykk i Bok og bibliotek 1/08, s. 7). Den sprang ut av et foredrag
jeg hørte på en konferanse om digitaliseringspolitikk. Der var blant annet Jens
Thorhauge fra Bibliotekstyrelsen i Danmark. Han fortalte om forskjellige danske
digitaliseringsaktiviteter, blant annet det som på andre siden av Skagerrak
heter "Bibliotekernes Netmusik". Det som trigget meg til å skrive epistelen,
var at han fortalte at dette danske tiltaket hadde et norsk forbilde. Og – må jeg innrømme – jeg synes det er trist at LåtLån ikke fikk
mulighetene til å overlever barnesykdomstadiet.

    Jeg regnet med at det ville komme reaksjoner på epistelen
min. Det var jo også derfor jeg la den ut. Et agn som vi journalister tyr til iblant for å få litt fart i spaltene. Og det vart ikke lenge. Den lille teksten ble tydeligvis
oppfattet som en enorm provokasjon.

    4. februar legger Kim Tallerås ut et svar hvor han blant
annet skriver: "Hmmm…, hvor mye skal egentlig en bibliotekar tillate seg å
juble over Netmusik.dk all den tid tjenesten ikke fungerer på annet enn
Windows-plattformer og kun på et utvalg Mp3-spillere som støtter Windows Media
Audio (WMA)(iPod(!), Mac og Linux støttes med andre ord ikke)?

    Dette er IKKE et spørsmål om hva man foretrekker av
IT-utstyr og duppeditter, men om bibliotekene skal ta i bruk DRM-teknologi
(kopisperrer) som ikke bare begrenser den tilgjengeligheten som ny teknologi
representerer (en låt slettes for eksempel hos låner når lånetiden er utløpt),
men som også favoriserer én og bare én kommersiell produsent.

    Netmusik.dk-tilgang for Windows-brukere er kanskje bedre enn
ingen tilgang til slike tjenester i det hele tatt, men vi har da noen
prinsipper, har vi ikke?"

    6. februar henger Anders Ericsson seg på, og kan opplyse om
at også i Danmark har det foregått en diskusjon om "prinsippene".

Nedsablingen

Den endelige nedsablingen foretas 9.
februar av Thomas Gramstad, hvor anslaget kort og godt lyder: "Nei – Låtlån var
et fryktelig dårlig alternativ som illustrerer hvordan man IKKE skal
gjennomføre digitalisering." Og hovedbegrunnelsen er DRM. Elegant retorisk, men
lite dialogfremmende, sier han: "Det finnes ikke "snill DRM", på
samme måten og av samme grunn som det ikke finnes "litt gravid" eller
"litt død". Her er det enten-eller."

    Det er greit med prinsipper, vi trenger alle noen av dem
iblant. Men det er ille når prinsippets viktigste funksjon blir å gjøre det
beste til det godes fiende. LåtLån var ikke perfekt. Men er det noe stort
poeng? Er det nok til å slakte det så fullstendig? Det er jo den beste resepten for å drepe ethvert initiativ som i
utgangspunktet ikke er perfekt.

    12. februar: Ikke uventet tar Ann Kunish, fra Deichmanske bibliotek, til motmæle. Hun sier blant annet: " Thomas Gramstad har
igjen uttalte seg om LåtLån, og igjen på negativ måte. Dette er ikke noe nytt.
Våre mange fornøyde brukere forteller en annen historie." Undertegnede er nok
en av disse brukerne hun henviser til. Og nettopp bruker er et viktig stikkord her. Hvem er det bibliotekene er til
for? Jo, selvsagt brukerne. Det glemmer "ridderne av de firkantede prinsipper".
Det er viktigere å ri kjepphester.

    Men historien stopper ikke her. Indignerte Mac-brukere og folk som ikke bruker Microsofts nettleser, kom på banen. Ann Kunish svarer, denne gangen noe mer resignert:

    "Hvis min beretning lyser av noe som helst, annet enn harme over saksbehandlingen og frustrasjon over kulturmyndighetene, er det at prosjektgruppen var fast bestemt at tjenesten måtte være plattform-uavhengig i det øyeblikket den ble noe annet enn et prosjekt. Men det ble klart tidlig i prosessen, til tross for mine sterke meninger om saken, at hadde plattform-uavhengighet vært et krav i selve prosjektet, ville det ikke blitt et prosjekt i det hele tatt. Det ville kanskje like greit, tatt i betraktning hvor vi likevel endte opp."

Andre stemmer 

Ikke lett å bli klok på alt dette. Men 21. februar kom det nye stemmer inn i debatten:

    – La meg gjøre det klinkende klart – det ble IKKE benyttet DRM-teknologi i LåtLån-sammenheng, hevder Erik Brataas Phonofile AS på ballade.no.

    – Dermed faller argumentasjonen i 90 % av artikkelen død til jorden, og ”Keiseren” (EFN) er således avkledd. Basert på ovennevnte fakta bør Hr Gramstad kjenne sin besøkelsestid og beklage sine feilaktige påstander presentert som fakta overfor Ann Kunish/Deichmanske Bibliotek, Ballade.no sine lesere m.fl.

    Styreleder Larry Bringsjord i FONO følger opp og uttrykker forundring over de siste innleggene vedrørende LåtLån på Ballade, som i følge Bringsjord er en avsporing av hovedpoenget.

    – Hvorfor har ikke myndighetene fulgt opp LåtLån, spør Bringsjord, og henvender seg dit med følgende appell: – Sett denne saken på dagsorden igjen!

DRM – sakens kjerne 

Det er interessant å dvele litt ved Thomas Gramstads LåtLån-svar til meg:

    "Selv en bruktbilselger – selveste ursymbolet på en uredelig og svindlersk
person, dersom noen skulle finne på å tro på amerikanske TV-serier – prøver
ikke å beholde eierskapet over sotvrakene han selger etter at offeret/kunden
faktisk har betalt og fått overlevert bilnøklene.

    Det er bare DRM-sjarlatanene som prøver å beholde kontrollen over nøklene
etter "salget".

    Derfor, og fordi lokalt eierskap er en ufravikelig forutsetning for
demokratisk tilgang, bevaring av kulturarven, kunnskapsspredning,
kunnskapsallmenninger, ytringsfrihet og en lang rekke flere av bibliotekets
kjerneverdier – altså at bibliotekene eier sine samlinger og ikke er
leilendinger i forhold til alt det de skal forvalte – så må bibliotekene klare
å ta prinsipiell og helst samlet avstand fra DRM."

    Dette er morsomt skrevet, men hva betyr det egentlig?
Hvorfor er "lokalt eierskap en ufravikelig forutsetning for demokratisk tilgang, bevaring av kulturarven…"?

    Hva vil det si å "eie sine samlinger"? Bibliotekene har aldri eid sine
åndsverk i genuin forstand. Bibliotekene har eid bunker med papir og
har kjøpt seg en rett til å låne ut åndsverk gratis
(jfr. bibliotekvederlaget).

    Endelig: Hvorfor må bibliotekene ta en prisipiell og samlet avstand fra DRM? Det er det siste som er kjernepunktet – DRM, selve verkebyllen, det som skiller Gramstad & Co fra "de andre".

Prinsipiell diskusjon

27.2. sendes enda et bidrag ut på BIBLIOTEKNORGE. Denne gangen sendt fra det som av mange har blitt sett på som selve syndebukken, Deichmanske bibliotek.

    Jørn Helge B. dahl setter i et meget forsonende innlegg fingeren på et uhyre viktig punkt, kulturforskjellen som ligger i bunnen av denne lange og infløkte diskusjonen:

"Thomas Gramstad mener at
bibliotekene som kunnskaps- og kulturallmenninger skal ta et fast
politisk standpunkt mot DRM (som har mer å gjøre med produktlåsing enn
kopiering, forresten), noe som vil måtte bety avvisning av alt innhold
med DRM, mens bibliotekene selv vil tilby brukerne i alle fall noe.

    At debatten til tider kan bli litt vel polemisk har nok noe med at man
rett og slett snakker forbi hverandre. Bibliotekene forstår ikke
standpunktet til Thomas Gramstad, delvis fordi det er stor mangel på
kunnskap om dette emnet i vår verden, og Thomas Gramstad gir ikke
inntrykk av å (ville) forstå bibliotekenes ærlige og oppriktig ønske om
å gi noe til brukerne, selv om det ikke er perfekt."

    Han avslutter med en utstrakt hånd:

    "Jeg skulle gjerne sett en prinsipiell debatt om dette her sett fra
bibliotekarenes side, og ikke en diskusjon om hvorvidt enkelte konkrete
tjenester var gode eller ikke."

    Dette bør alle parter si ja til!

Bare propaganda?

I mai/juni dukket debatten igjen opp på BIBLIOTEKNORGE, med utgangspunkt i brosjyren "Opphavsrett- og sikkerhetsguide for skoler og universiteter."

    Også denne gangen griper Gramstad pennen. Han går så langt som å karakterisere hele initiativet som propaganda. Jeg siterer ordrett: Brosjyren er utstyrt med PiracyKillsMusic-kampanjens logo (et dødningehode laget av høretelefoner og avspillingsutstyr). Denne kampanjen er ren propaganda.

    Dette er ikke bare snevert. Det er umoralsk og ufint i forhold til de der ute i biblioteksektoren som faktisk forsøker å finne ut av hva som er riktig og galt i forhold til norsk lov.

    Hva er dette for debatt-teknikk, Gramstad? Det virker som om du stempler alle som ikke umiddelbart tar avstand fra DRM som noen idioter?

Trenger nyanser

I siste nummer av Bok og Bibliotek (3/08) bringer vi blant annet en artikkel som gir et glimt fra det danske tilbudet Netmusik.dk (se også her på bokogbibliotek.no). Det går kort fortalt ut på at bibliotekbrukerne kan låne musikk – gratis og lovlig – fra biblioteket via internett. I det danske bibliotekmiljøet ser man det som en naturlig del av bibliotekenes samfunnsoppgaver. Jonna Holmgaard Larsen ved Styrelsen for Bibliotek og Medier, sier det slik:

    –
Hva er alternativet, spør hun. – Ingen digital musikkformidling i det hele tatt?
Selv om vi kanskje bare når ut til 90 prosent av befolkningen, mener vi at det
er viktig at biblioteket kan tilby denne tjenesten. I vår biblioteklov er bøker
sidestilt med en rekke andre medier og uttrykksformer, blant annet musikk.

     –
Vi tar med andre ord bibliotekloven på alvor. Selv om vi ikke kan tilby
musikken til alle, vil vi heller ikke gjøre det beste til det godes fiende!

  Men i det siste har Danmarks største teleoperatør begynte å tilby det samme som bibliotekene. Tar du opp et telefonabonnement, får du en enorm mengde gratis musikk med på kjøpet. Om dette sier Susanne Buus-Pedersen ved Danmarks Digitale bibliotek:

    –
Danmarks største teleselskap, TDC, har nylig hatt en kampanje hvor de har gitt
kundene tilgang på en enorm mengde ny musikk gratis ved nytegning av
mobilabonnement. Dette er klart en trussel for bibliotekene. Hvis kommersielle
selskap kan tilby folk det samme som bibliotekene, uten at det koster det
offentlige en krone, da vil snart noen spørre "hva skal vi med bibliotekene"?

    Disse sidene ved debatten mangler i Norge. Her ender vi opp med å dunke hverandre i hodet. Det mest pussige er at de toneangivende debattantene ikke er bibliotekarer, men folk med en helt spesiell "fri flyt-agenda" hvor hensynet til rettighetshaverne ser ut til å mangle fullstendig.

    Bok og Bibliotek skal ikke drive noen form for propaganda-journalistikk. Men bladet har plikt til å stille sette et spørsmålstegn ved alle argumenter og konklusjoner i en debatt. Det hadde vært spennende å høre hva bibliotekarene mener om temaet "nettutlån av musikk fra biblioteket". Er det noe man ønsker å tilby brukerne, for eksempel etter den danske modellen? Eller er dette bare en verderstygelighet, siden det er forbundet med DRM? 

– Av Odd Letnes