Lille-Google og Store-Google
Lille-Google er en mus i en melsekk. Til å begynne med er Lille-Google
i et gastronomisk mekka. Namnam, kan spise hele dagen. Men utpå kvelden blir
musa tørst. Febrilsk langer den innpå så mye mel den kan for å spise seg ut i friheten
hvor vannet sildrer i friske strømmer. Men mel i en sekk er kompakt materiale
og vår lille mus er en lite effektiv gravemaskin. Snart ligger Lille-Google
der mett av mel, fullstendig utmattet og begynner snart å råtne…
Så over til dagens virkelighet, som ikke handler om en
oppdiktet mus i en melsekk, men et gigantisk konsern med navn Google. Ifølge
hardkokt marxisme, vil selskapet sprenge seg selv som følge av den evig
voksende appetitten på marked, men mye har vist at hardkokt marxisme ikke er
mye å stole på. Uansett er det grunn til å ta et skritt tilbake: Vil alt som
har med informasjonsformidling og kunnskapsorganisering etter hvert bli
ensbetydende med Google? Er det bra?
Knol vil vokse
Det har de siste dagene vært internasjonal debatt om Knol,
den siste digitale tjenesten fra Google-konsernet, som ble varslet på Googles
blogg i desember 2007. Debatten har først og fremst handlet om Google vs
Wikipedia. Om 1-2 år tipper jeg at mye av det som har vært sagt i sommer, er
irrelevant, særlig de synspunktene som spår Knols snarlige død.
Selvsagt kommer Knol til å vokse. Ikke først og fremst fordi
tjenesten er et Google-barn, men fordi den er en internettskapning i n’te
potens. Hva er mer internett enn et nettsted som lar alle slippe til på den
måten Knol legger opp til? Og hva er mer kjærkomment enn et nettsted med en så solid
forankring, hvor høy og lav kan få sitt navn, sine kjeppehester, sine
kunnskaper, sine vurderinger av livets mange fenomener, publisert ved hjelp av
få tastetrykk. Det passer jo som champagne i glass for tidens ånd som sier at
vi alle er kunstnere, forfattere, redaktører – you name it.
– Odd Letnes, red.
Lille-Google er en mus i en melsekk. Til å begynne med er Lille-Google
i et gastronomisk mekka. Namnam, kan spise hele dagen. Men utpå kvelden blir
musa tørst. Febrilsk langer den innpå så mye mel den kan for å spise seg ut i friheten
hvor vannet sildrer i friske strømmer. Men mel i en sekk er kompakt materiale
og vår lille mus er en lite effektiv gravemaskin. Snart ligger Lille-Google
der mett av mel, fullstendig utmattet og begynner snart å råtne…
Så over til dagens virkelighet, som ikke handler om en
oppdiktet mus i en melsekk, men et gigantisk konsern med navn Google. Ifølge
hardkokt marxisme, vil selskapet sprenge seg selv som følge av den evig
voksende appetitten på marked, men mye har vist at hardkokt marxisme ikke er
mye å stole på. Uansett er det grunn til å ta et skritt tilbake: Vil alt som
har med informasjonsformidling og kunnskapsorganisering etter hvert bli
ensbetydende med Google? Er det bra?
Knol vil vokse
Det har de siste dagene vært internasjonal debatt om Knol,
den siste digitale tjenesten fra Google-konsernet, som ble varslet på Googles
blogg i desember 2007. Debatten har først og fremst handlet om Google vs
Wikipedia. Om 1-2 år tipper jeg at mye av det som har vært sagt i sommer, er
irrelevant, særlig de synspunktene som spår Knols snarlige død.
Selvsagt kommer Knol til å vokse. Ikke først og fremst fordi
tjenesten er et Google-barn, men fordi den er en internettskapning i n’te
potens. Hva er mer internett enn et nettsted som lar alle slippe til på den
måten Knol legger opp til? Og hva er mer kjærkomment enn et nettsted med en så solid
forankring, hvor høy og lav kan få sitt navn, sine kjeppehester, sine
kunnskaper, sine vurderinger av livets mange fenomener, publisert ved hjelp av
få tastetrykk. Det passer jo som champagne i glass for tidens ånd som sier at
vi alle er kunstnere, forfattere, redaktører – you name it.
Viser fram
forfatterne
En annen kvalitet som vil gjøre Knol populær, er at den vil gi
rom for en helt annen subjektivisering enn den som for eksempel finnes på
Wikipedia. Jeg har stor sans for Wikipedia, bruker det rett som det er, og er
glad på vegne av alle skoleelever og studenter som gjennom Wikipedia kan få
raske overblikk over de temaene de strever med.
Men Wikipedias anonymitet og tilsynelatende objektivitet kan også være en hemsko. De som kjenner Wikipedia ut og inn vet selvsagt at man kan
omgås anonymiteten ved å se på artiklenes redigeringshistorikk. Der finner man
navn på personer som har hatt en finger med i spillet. Men vanlige brukere gjør
ikke det, de surfer på forsiden og får aldri hvite hvem som anonymt fôrer dem
med årstall, navn og andre fakta. Derfor er Knol med sine signerte artikler et
spennende supplement til Wikipedia.
Bedre nyansering
Dessuten åpner Knol for en helt annen nyansering enn
Wikipedia. På Wikipedia skal det kun være én artikkel om en sak, noe som mest
minner om en etterlevning fra de tradisjonelle papirleksikaene. Men det er i
bunn og grunn uinteressant å skrive én "objektiv" artikkel om for eksempel Radovan Karadzic. Fem derimot, eller 10 – av forfattere med
forskjellige ståsteder! Da begynner man å få et skarpere bilde av denne mannen,
hans gjerninger og de sosio-kulturelle og politiske forholdene han herjet
innenfor. Denne muligheten tilbyr Knol.
Rent faglig ønsker jeg Knol
velkommen, og tror at gjennom Knol har Google nok en gang brakt utviklingen av
internett et skritt videre.
Men jeg frykter samtidig Googles
appetitt. Hva skjer med nyansene, initiativene, den stimulerende
konkurransen, gründerne – etter hvert som Google gafler i seg av
informasjons- og kunnskapsfatet? Hva
skjer hvis Google glemmer sitt credo "Don’t be evil" og går helt
bananas av
lysten på kortsiktig profitt og global kontroll? Det aspektet savner jeg i de diskusjonene som utløses av for
eksempel nye Google-tjenester som Knol.
– Odd Letnes, red.
