Litteraturpolitikken: har regjeringen mistet grepet?

Publisert Sist oppdatert

Det
er ikke måte på hvor mye som skjer rundt e-boka akkurat for tiden. I
skrivende
stund (begynnelsen av mars, red.adm) er det akkurat to uker til forlagsbransjen skulle ha åpnet
sin Bokbase; fellessatsingen som skulle introdusere
e-boka i all dens flyktige prakt og bredde for det norske folk. Det tror
jeg vi
kan få vente mye lengre på. Og det er bra!

 

Av Morten Harry Olsen, forfatter




Det
er ikke måte på hvor mye som skjer rundt e-boka akkurat for tiden. I
skrivende
stund (begynnelsen av mars, red.adm) er det akkurat to uker til
forlagsbransjen skulle ha åpnet
sin Bokbase; fellessatsingen som skulle introdusere
e-boka i all dens flyktige prakt og bredde for det norske folk. Det tror
jeg vi
kan få vente mye lengre på. Og det er bra!

 

Det
er bra fordi vi i øyeblikket mangler en helhetlig, gjennomtenkt
litteraturpolitikk for det digitale feltet i Norge. 

 

Det
norske litterære system
er et sinnrikt og ganske komplekst system, hvor de
viktigste bestanddelene er: Momsfritak på bøker; innkjøpsordningene; bokavtalen
og de mulighetene den skaper for å opprettholde avtaleverk mellom forfattere,
forleggere og bokhandlene som gir forfatterne livsgrunnlag og gjør
breddelitteratur mulig; og de forpliktelser både bokhandelen og bibliotekene
har påtatt seg for å synliggjøre bredden. 

     Den
nye, digitale virkeligheten skaper utfordringer for dette systemet på så mange
måter, og hvis utfordringene ikke blir forstått og fanget opp av politikerne,
og behandlet like helhetlig som et så sinnrikt system er avhengig av, kan det
fort forvitre. Men i øyeblikket er det lite som tyder på at regjeringen ser
behovet for helhetstenkning.

 

Det er satt i gang flere prosjekter de siste månedene, som helt eller delvis
berører de digitale utfordingene. Det ene er de gryende forsøkene på å løse
problemet med moms på e-bøker. Der gikk finansministeren nettopp ut med sin
columbi eggerøre: På papir skal boka være momsfri, på digitale plattformer skal
den være momsbelagt, men det skal også «importerte» e-bøker være. To av de
første spørsmålene som melder seg, er a) Skal bibliotekene nå begynne med
momsregnskap for sin e-boksatsning? – og b) Hvordan skal tollvesenet innkreve
momsen for e-bokkjøp fra Amazon? Det er et latterlig forslag, som vil skape
unødig regnskapsteknisk byråkrati for aktørene, i praksis være umulig å
administrere, og som ikke vil bidra med selv de flaueste summer til statskassa.

     Det
andre prosjektet er sammenslåingen av Nasjonalbiblioteket og bibliotekdelene av
ABM-utvikling; der foreligger ikke noe tydeliggjort mandat, hva den digitale
siden angår. Fjorårets to Stortingsmeldinger om bibliotekene og digitalisering
unngikk begge, oppsiktsvekkende og beklagelig nok, å si noe vesentlig om
rammepremissene for den digitale satsningen i bibliotekene.

 

I bibliotekkretser er jo NB/ABM-saken
snakkis nr. 1, og jeg skal ikke mene noe om den her. Men det er åpenbart at
måten dette gjennomføres på ikke akkurat vil fremskynde prosessen med å ta et
overordnet grep om digitaliseringsutfordringene i biblioteksektoren. Når to så
store og tunge aktører skal fremforhandle en ny virkelighet, vil de fleste
andre prosesser bremse opp. Og diskusjonen om digitalisering i bibliotekene
trengte virkelig ingen bremse nå.

     Årsakene
til det er mange. Blant annet trengs det en dyptpløyende diskusjon om gråsonen
mellom bibliotek og marked, dersom bibliotekene og lånerne skulle få tilgang
til et volum av «digitale eksemplarer» som går utover volumet av analoge, dvs.
papirbaserte, eksemplarer som idag er tilgjengelig for dem.

     Ett
konkret eksempel: Biblioteksentralens BS Weblån er – eller var – nå klart for
oppstart, inntil man innså at filene som skulle leveres bibliotekene ikke var
utstyrt med noen form for kopisperre. Et DRM-system var på plass, blant annet
med lånerinfomasjon, som naturligvis ville fungere som et hinder (dog ikke
ubrytelig) for piratkopiering. Et «timebomb»-system var på plass, der både
primærfilen og eventuelle kopier blir destruert etter et visst antall dager
(oftest, antagelig, 28), som hver enkelt avdeling selv kan fastsette. Men det
som ikke var på plass var en kopisperre. Det betyr at låneren, i løpet av sine
28 dager, lovlig og fritt, kan spre
filen – boka! – til uendelig mange brukere, som igjen kan spre den videre,
parallelt, like lovlig og fritt. Den som ikke ser potensialet for en virkelig «markedsknuser» i dette, er blind. Noe
BS selvsagt ikke er, så de ser nå på løsninger for dette før de fortsetter
implementeringen.

     Dette
er ingen kritikk mot BS. Det er bare en påpekning av hvor mange miner som
ligger der i det store digitale ingenmannslandet, og hvor varsomt man må gå
frem om man skal unngå å utløse de største av dem. Mineofferet i dette
tilfellet ville jo være både forfatter- og forlagsinntekter, sammen med de
åpenbare bokhandelinntektene. Og konsekvensene ville, i et verstefallsscenario,
bli så store at både forfattere og forlag simpelthen måtte nekte bibliotekene å omsette e-bøker overhodet.

 

Så til regjeringens tredje prosjekt,
revisjonen av Åndsverkloven: Det er i dette minefeltet de har begynt
utredningsarbeidet, nedsatt en referansegruppe og gitt den et mandat.

     Men
referansegruppen er ensidig nærings- og produsentorientert. Kunstnergruppene er
bare indirekte representert, og bare fra musikkfeltet, og enda verre er det at
biblioteksektoren og spørsmålet om lovlig fildeling og konsekvensene av det
ikke bare er utelatt, men bevisst utelukket. I mandatet heter det at «grensene
for lovlig nedlasting og fildeling, jf. Åndsverklovens § 12, skal i
utgangspunktet ikke vurderes». Det betyr altså at bibliotekenes rolle som
primær fildeler overhodet ikke vil bli vurdert. Det forringer revisjonen i så
stor grad at den kan bli helt verdiløs. I den nye digitale virkeligheten vil
det ikke være så lett å skille mellom lovlig og ulovlig fildeling som
regjeringen åpenbart innbiller seg.

     Kan
hende er det greit å forsøke ikke å sause ting sammen i for stor grad; å se på
det generelle kulturmarkedet, alle
uttrykk inkludert, og næringsorientert (dvs. kommersielt berørt), for seg. Men
det minste man burde gjøre, er å
innse at det finnes en kulturspreder som biblioteket, som både formidler musikk
og film, men hvor litteraturen – både den skjønne og den nyttige – ennå er et
hovedfokus, og erkjenne at det finnes en gråsone mellom kommersiell og offentlig
gratis spredning som er i meget dynamisk bevegelse i det nye, digitale feltet,
og at dette krever en utredning som går parallelt
med den næringsorienterte. Bare når man har belyst disse gråsonene, kan man
trekke konklusjoner om hvordan Åndsverksloven må se ut i fremtiden.

     Regjeringen
har dessverre påført seg selv en digital blindsone når det kommer til
litteraturen. Det er ikke kommet frem noe som tilsier at arbeidet med
lovrevisjonen, sammenslåingen av Nasjonalbiblioteket og B´en i ABM-u, og
momsspørsmålet sees i sammenheng. Det vi trenger nå, mer enn noensinne, i lys
av utviklingen, er helhetstenkning og vidsyn. Dessverre virker begge deler helt
fraværende.

 

Av Morten Harry Olsen, forfatter

 

Morten Harry Olsen er fast spaltist i Bok og Bibliotek.

 

 

 

Powered by Labrador CMS