Med eller uten finlandshette?

Nettdebatter begås ofte av anonyme deltakere og har en språkbruk som i
enkelte tilfeller kan være sårende eller krenkende. En åpen debatt under fullt
navn ville ha gitt diskusjonene en annen karakter og en langt større
innflytelse utenfor selve bloggsfæren.

Nettdebatter begås ofte av anonyme deltakere og har en språkbruk som i
enkelte tilfeller kan være sårende eller krenkende. En åpen debatt under fullt
navn ville ha gitt diskusjonene en annen karakter og en langt større
innflytelse utenfor selve bloggsfæren.

Av Odd Letnes, redaktør

"Nettet fylles etter hvert med trivielle og lite opplysende
tekster. Kan det tenkes at slike ytringer faktisk svekker demokratiet?" Slik lyder
anslaget i en kronikk av Aud Gjersdal i Bergens Tidende 30.12.08.

Førsteamanuensis Tord Høivik ved Høgskolen i
Oslo, avd. JBI, går ut med en nokså skarp kommentar, eller er det riktigere å
si irettesettelse: "Jeg tror Aud tar
feil. Nettet styrker demokratiet i stedet for å svekke det," slår han fast i
Bok og Bibliotek nr 1/09. Ja, ikke bare får Aud Gjersdal sitt pass påskrevet,
det gjør også Dag Solstad og Sylfest Lomheim, som begge er "på den gale siden
av tredveårsgrensen".

Men er det fullt så enkelt som Høivik fastslår, at nettet per
definisjon styrker demokratiet? Kan det ikke også ha i seg muligheten til å
uthule demokratiet, som Aud Gjersdal peker på? Jeg tenker særlig på nettdebattene slik de foregår på blogger eller i nettmedienes kommentarfelt.

Motstridende
muligheter

Hva kjennetegner nettdebatter? Først og fremst at de – i
motsetning til tradisjonelle medier – er åpne for alle. Det er denne åpenheten
som kan ses på som garantisten for en mer inkluderende offentlig debatt. Nettet
som debattforum gir flere innbyggere mulighet til å delta og burde dermed sikre
en bredere og rikere debatt om for eksempel offentlige prioriteringer og bruk
av skattepenger.

Men de kvalitetene som åpner for bred deltakelse, kan også
ut til å ha en mulighet i seg til å redusere nettets demokratiske verdi.
Hvorfor? Fordi nettdebattene ofte framstår på en måte som ikke kan forenes med
prinsipper for offentlig, demokratisk debatt.

Røff tone er vi vant
til

Tonen i nettdebatter kan være nokså rå og upolert. Det ble
tydelig demonstrert i den lange halen av kommentarer som ble hektet på Aud
Gjersdals kronikk. Hun fikk regelrett beskjed om å gå hjem og skamme seg –
fordi hun uttrykte noe som en person ikke var enig i. Men dette er ikke unikt
for nettet. Undersøkelser i regi av Forskningsrådets program "Kommuniksjon, IKT
og medier" (KIM) viser at selv om tonen kan være røffere enn i avisenes trykte
debattspalter, skiller ikke nettdebatten seg særlig fra det som utspiller seg
av politisk debatt på TV. Mange av oss har vel himlet med øynene over hva de
folkevalgte kan tillate seg å si på direkten.

Den største svakheten

Argumentasjonen i nettdebatter viser seg heller ikke å være
spesielt lettbeint. De påstander som fremsettes er i ni av ti tilfeller, i det
materialet KIM har gått gjennom, begrunnet. Dårlig eller mangelfull
argumentasjon blir som regel heller ikke stående uimotsagt. Noe av det
"risikable" ved å kaste seg ut i en nettdebatt, er at det alltid finnes en
velinformert person der ute, som vet "alt" om nettopp det punktet der du
dessverre famlet.

Den største svakheten er at nettdebattene tillater anonymitet.
Ja, ikke bare tillater de det, men det virker som det i enkelte miljøer går
sport i å dekke seg bak mer eller mindre fiffige nicknames. Et nick kan sikkert
ha en viss status innenfor en lukket krets, men for folk flest blir det bare
pussige påfunn.

Krav til offentlig
samtale

Det er en viktig forutsetning for den demokratiske,
offentlige samtalen at borgerne opptrer under fullt navn, som ansvarlige
debattanter med etterrettelige ytringer. Vi forventer at deltakerne i debatter
opptrer i kraft av seg selv, sine kunnskaper og sin overbevisningsevne.

Her syndes det i mange nettfora. Det vrimler av debattdeltakere
som opptrer med falskt navn. Det oppleves som helt OK blant mange av
internettevangelistene. Men for det store publikum fører denne anonymiteten til
tillitsbrudd: Jeg, og sikkert flere andre, forventer at en person som søker
innflytelse, står fram uten maske og viser meg sine verdier og motiver i full
åpenhet. Først da kan jeg ta standpunkt til om noe er bra eller dårlig. Først
da får ytringer full troverdighet.

Eller som det heter i en av oppsummeringene av
KIM-programmet:

"Når deltakerne i nettdebattene skjuler identiteten sin, er
det umulig for publikum å kontrollere om deres meninger er uttrykk for
personlige standpunkter, eller om det ligger andre og mindre aktverdige motiver
til grunn for dem. Av den grunn vil sjelden standpunkter uttrykt anonymt, hvor
viktige de enn måtte være, få den samme politiske status og betydning som et
signert innlegg"(1).

En ny debattkultur

Jeg er ikke tilhenger av å forby anonymitet eller kreve forhåndsredigerte
nettdebatter. Det vil bare heve terskelen for deltakelse så høyt at mange vil
kvie seg for å trykke på enter-tasten.

I stedet for å forby anonymitet eller å forhåndsredigere
nettdebatter, må stables på beina et slags opplysningsprosjekt. Det må utvikles
en debattkultur hvor anonymiteten oppløser seg selv, ved at vi som deltakerne
ytrer oss på en måte vi kan stå inne for – som personer med rett til å hevde våre
meninger. Det hele må skje innenfor diskusjonsrammer som gjør at du ikke blir
stemplet som latterlig eller det som verre er, fordi du går på tvers av
hovedstrømmen av meninger.

Da vil bloggene og
nettdebattene virkelig bli en reell utfordring for de etablerte mediene.

(1) Gyldendal: "Digital dilemmaer" (2008)