Mens vi venter på e-bøkene
Vi står midt i to kriser. Den ene vil i ettertiden bli omtalt som den
økonomiske krisen på begynnelsen av det 21. århundre. Den andre vil bli omtalt
som slutten på den gutenbergske tidsalder.
Men det er bare den første som kan kalles en virkelig krise. Den andre,
overgangen fra trykte til digitale bøker, er det ingen grunn til å sørge over.
– Av Odd Letnes, redaktør
Vi står midt i to kriser. Den ene vil i ettertiden bli omtalt som den
økonomiske krisen på begynnelsen av det 21. århundre. Den andre vil bli omtalt
som slutten på den gutenbergske tidsalder.
Men det er bare den første som kan kalles en virkelig krise. Den andre,
overgangen fra trykte til digitale bøker, er det ingen grunn til å sørge over.
– Av Odd Letnes, redaktør
Da PCene begynte å gjøre sitt
inntog i forfatterstanden, sirkulerte det en historie om den colombianske forfatteren
Gabriel García Márquez (f. 6. mars
1927). Han hadde en ekstrem selvdisiplin når han skrev. Han skrev på manuell
skrivemaskin og krevde av seg selv at hver side han rullet ut av maskinen,
skulle være plettfri. Tastet han feil, trakk han arket ut og startet på nytt
med et blankt ark, uansett hvor på siden han skrev inn feilen.
Vi
på 50+ – som fortsatt kan forestille oss en verden uten internett og PCer – kan
forstå hva denne historien handler om: Perfeksjonering, konsentrasjon – øvelser
som skulle skjerpe konsentrasjonen og prestasjonen. De unge, de digitalt
innfødt, vil ha vanskelig for å forstå anekdoten og poenget med å stille så
strenge krav til seg selv. Å bruke klipp og lim og delete-tasten, er i dag den
selvfølgeligste del av en skriveprosess. De unge vil i beste fall trekke på
skuldrene og tenke at denne Márquez
må ha vært en usedvanlig sær type som kunne sløse tid på denne måten. I dag er
det vel knapt noen som skriver et eneste avsnitt etter Márquez’ resept. Den analoge og lineære skrivmåten har blitt like museal som papirboka en gang kommer til å bli.
Rekkevidden på den digitale revolusjonen vil bli uendelig mye
større enn vi er i stand til å forestille oss. Ikke bare vil trykte bøker – opplysningens
hittil viktigste medium – forsvinne, eller ende opp som skatter for
bibliografiske filatelister. Også musikk og bilder påvirkes og blir nå produsert
og reprodusert i digital form – og kan massekopieres ved hjelp av enkle
tastetrykk.
Det
kommende fallet i produksjonen av trykte bøker er ikke noe enestående, men føyer
seg inn i en lang rekke av nedlagte arbeidsformer og håndverk som tida har løpt
fra. Bødtkeren er for lengst borte, det samme er snart skomakeren. Utviklingen er umulig å stanse. Det er meningsløst å diskutere om den fullstendige digitaliseringen vil skje, det eneste vi kan
spekulere på er når det vil skje.
Forlagsbransjen
forstår hvor dette vil ende. Men bransjen har en flere hundre år tradisjon i
ryggen. Forfattere, konsulenter, redaktører, trykkere, markedspersonell,
bokhandlere, sjåfører – tradisjonen består at et stort nett av funksjoner og
yrkesgrupper. Og det tar tid å snu denne kolossen, på samme måte som det tar
mange kilometer å stoppe en supertanker fullastet med olje.
Når bøker etter hvert kan leses på alle digitale medier og når de
digitale lesemediene blir billigere og bedre, ved at de tillater mye mer enn
bare å presentere tekst ved hjelp av digitalt blekk, vil det ikke gå lenge før
forlagsbransjen klarer å legge om kursen.
De
bøkene vi kan se for oss, er bøker hvor tekst, bilder og lyd spiller sammen på
en helt ny måte. Se for deg romaner som er skrevet og formidlet kun digitalt,
gjerne lest på mobilen, se for deg multimediale leksika eller reiseguider, se for
deg fagbøker med animasjoner. Se for deg lag på lag med informasjon. Du leser
en artikkel om fugler og skulle gjerne ha visst mer om stærens trekkruter, du
skulle gjerne ha hørt sangen dens og sett nærbilder av nebbet. Det er ikke
lenger noe problem. Eller du leser en roman av Hamsun og lurer på hvordan det
var med Hamsun og nazismen eller hva slags syn han hadde på samene. Alt dette
er bare noen tastetrykk unna som vi sier. Om få år vil vi kunne sitte i
godstolen, med et behagelig lesebrett (eller hva det kommer til å kalles) i
fanget og bevege oss fritt i en multimedial verden.
Bevege oss fritt, er et stikkord. Vi ønsker å bevege oss fritt – i betydningen
mest mulig friksjonsfritt – på nettet og bruke den informasjonen eller få de
opplevelsene som passer oss der og da. Dette ønsket – eller kravet – er noe
nytt og foreløpig en av de mest konfliktfylte sidene ved den digitale
revolusjonen. I Gutenbergs tidsalder var vi villige til å "jobbe" for
informasjonen, for eksempel ta bussen til bokhandelen, og vi var villige til å betale
for informasjon og opplevelser (hvis vi ser bort fra bibliotektjenestene). Vi
kjøpte vinyl- og cd-plater, vi kjøpte bøker, vi kjøpte kinobilletter. Med
internett har det utviklet seg en kultur som krever gratis og fri tilgang på
det vi en gang villig betalte for.
Her
ligger en merkelig logikk.
Når
vi kjøper en bok, bidrar vi til levebrødet til en rekke personer som har gjort
det mulig for deg å lese akkurat den boka, fra forfatteren til personen bak
disken hos bokhandleren. Uten forfatteren og de andre "bakspillerne" ville du
ikke ha kunnet kjøpt boka. Dette godtok vi i den gutenbergske tidsalderen.
Men
ved inngangen til den digitale tida, har mange skiftet mening. "Slipp bøkene
fri", heter det nå og for mange betyr det: Gi oss gratis bøker – eller musikk,
film, bilder. Men noen må betale for kalaset. Selv om det er tilnærmet gratis å
sende en musikkfil, en bok eller en film til en venn med e-post, betyr det ikke
at musikkfila, boka eller filmen skaper seg selv – gratis. Dersom menneskene bak
kunstverkene ikke får betalt for den jobben de gjør, vil de sannsynligvis ikke
lage kunst. Da blir det heller ikke noe å laste ned eller dele med venner. Det
vil i siste instans bety slutten på mye av det vi fram til i dag har definert som
kulturlivet.
Dersom man godtar at opphavspersoner og utøver av kunstverk
fortjener lønn for strevet – det burde ikke være kontroversielt – finnes det minst
tre betalingsmodeller: Forbrukerbetaling, slik vi gjør med mobiltjenester,
reklame (slik Google gjør) og statlig finansiering (slik vi har en rekke
eksempler på i et velferdssamfunn).
Statlig finansiering. Det finnes gode argumenter
for statlig finansiering, særlig dersom staten ser på informasjon via nettet
som en strategisk ressurs. Alle nasjoner med en viss økonomi har områder de
verner om av strategiske grunner. Landbruk er en slik strategisk ressurs som
staten ikke tar sjansen på å overlate til markedet. Det ville vært billigere å
importere det meste av kjøtt, frukt og grønt til Norge, men i en krisetid ville
vi da risikert og stått uten et minimum av disse produktene. Derfor velger
staten å subsidiere landbruket. Slik kan man også tenke om informasjon,
definere det som en strategisk ressurs samfunnet ikke kan være uten.
Reklamefinansiering er besnærende for
både brukeren og samfunnet, i og med at det tas hånd om av "noen der ute" –
næringslivet og dets kommersielle aktører. Det er noe tilsynelatende trygt over
det. Næringslivet ordner opp, se bare hvor godt Google går. Reklamemilliardene
strømmer inn. Men som finanskrisa forteller oss – selv om næringslivet gynger
på en aldri så grønn og frodig grein, er den samtidig tynn og skjør. Å basere
kulturlivet alene på reklamepenger, vil være et sjansespill av dimensjoner. Det
går bra i gode tider, men alle medier og innholdsprodusenter som har gjort seg
avhengige av annonseinntekter, ser i dag hvordan det markedet har tørket inn i
løpet av overraskende kort tid.
Forbrukerbetaling. Hvor mange millioner kroner
norske forbrukere betaler for å leke med mobiltelefonen, vet jeg ikke, men det
er ikke få. Ringetoner, vitser, småfilmer, bilder, sextelefoner og spåkoner –
alt dette betales det villig for. Men når det gjelder informasjon og
opplevelser via PCen, nekter vi å gi fra oss en krone. Men jeg tror ikke denne
motstanden er urokkelig. Jeg tror den skyldes at det fortsatt er tungvint å
kjøpe ting på nettet. Du må lete deg fram til riktig nettsted, du må logge inn,
du må klikke og gjerne oppgi data som ikke burde komme snuskete tredjepersoner
i hende.
Når bokforlagene nå står på terskelen til den digitale tiden, går
jeg ut i fra at de har lært av de fellene musikkbransjen gikk i. Det nytter
ikke å stenge musikken – bøkene – inne på nettet. Gjør det heller så enkelt som
mulig å få tak i den og lag tilsvarende enkle betalingssystemer.
Sannsynligvis
vil det vokse fram betalingsformer hvor både forbrukerbetaling, statlig
grunnfinansiering og reklamepenger kommer til å være de spleiselagene som skal
sikre kulturen i framtida. Foreløpig er det ikke snakk om pressestøtte til
internettaviser, men det kommer nok. Det samme gjelder digitalt tilpassede varianter av dagens statlige
innkjøpsordninger for bøker og bibliotekvederlag.
Det
viktigste for brukeren er at terskelen for å handle digitale bøker på nettet, blir så lav
som mulig. Det må kjennes minst like
enkelt å kjøpe en e-bok fra Gyldendal som å laste ned fra Pirate Bay, og prisen
må kjennes så behagelig at vi godtar den. Da tror jeg færre vil få lyst til å surre tørkleet rundt
hodet og heve sabelen, når det ikke lenger er noe særlig å "tjene" på å
snause til seg gratis bøker på nettet.
