Mye krutt til fortsatt kamp
Stortingsmelding 23 (2008-2009). Meldinga gir oss mye krutt til
fortsatt kamp. Det gjelder for eksempel en av de viktigste sakene for fag- og
forskningsbibliotekene: Spørsmålet om nasjonale lisenser og konsortier. Her
representerer meldinga et viktig gjennombrudd som vi må følge opp.
Av Lars Egeland,
læringssenterdirektør, Høgskolen i Oslo (HiO).
Stortingsmelding 23 (2008-2009). Meldinga gir oss mye krutt til
fortsatt kamp. Det gjelder for eksempel en av de viktigste sakene for fag- og
forskningsbibliotekene: Spørsmålet om nasjonale lisenser og konsortier. Her
representerer meldinga et viktig gjennombrudd som vi må følge opp.
Av Lars Egeland,
læringssenterdirektør, Høgskolen i Oslo (HiO).
Bibliotekmeldinga er ikke konkret
nok, mener mange. Det er det sjelden at stortingsmeldinger er. Kanskje har vi
bibliotekarer for stor tro på ord på papir. Vi kan ikke forvente verken
revolusjon eller nye reformer fra en stortingsmelding hvis ikke grunnlaget er
lagt gjennom nitidig arbeid. Vi har ventet på Giske. For hver utsettelse av meldinga
har forventninga steget. Nå er mange skuffet. Hva gjør vi nå? Jeg foreslår at
vi gjør som Terje Vigen: Vi sturer en dag eller to, så kaster vi sorgen av – og
intensiverer arbeidet for bibliotekene ytterligere.
Derfor
er jeg enig med BoB-redaktør Odd Letnes som sier at nå må biblioteksektoren
slutte å syte. Det er ikke fordi jeg – som Hans Martin Fagerli sier – er en så
"ualminnelig trofast og snill rødgrønn bibliotekar" at jeg er fornøyd med
meldinga, men fordi jeg tror meldinga gir oss mye krutt til fortsatt kamp. Det
gjelder for eksempel en av de viktigste sakene for fag- og
forskningsbibliotekene: Spørsmålet om nasjonale lisenser og konsortier. Her
representerer meldinga et viktig gjennombrudd som vi må følge opp.
Ikke noe stunt
Hadde meldinga vært et saksforelegg
til HiO-styret hadde den blitt tatt til etterretning uten diskusjon, skriver
Fagerli som legger til at det er tiltakene – eller mangelen på slike – som er
viktige. Prosaen i meldinga, vedtas ikke, skriver Fagerli.
Kanskje
er det forvirring om hva en stortingsmelding egentlig er. En stortingsmelding
skal skissere en politikk for fagfeltet. Det er sjelden at det kommer klare
løfter og tiltak, for ikke å si at det aldri følger penger med en
stortingsmelding. Alle bibliotekarer og andre bibliotekvenner må altså lære at
det ikke er nok med innspill til teksten i en melding, men at vi er nødt til å
skape et politisk trykk som varer over tid. Det er ikke noe stunt å sette
biblioteket på den politiske dagsordenen.
Før og etter 9. juni
I forkant av meldinga håpet noen på
et rød-grønt løft for bibliotekene, på linje med regjeringas satsing på
barnehager. Men kanskje glemte de da at gjennomslaget for barnehager kom som
resultat av at et av regjeringspartiene hadde hatt dette som en hovedsak i over
30 år? Ikke minst som et resultat av at det var et krav om disse tjenestene fra
brede befolkningslag.
Stortingsbehandlinga
er nå visstnok fastsatt til 9. juni. Det betyr at vi har halvannen måned til å
diskutere og ikke minst påvirke komite-medlemmene som skal skrive sine
merknader. Men tida etter 9. juni er like viktig: Da må vi sørge for at feite
ord følges opp i praksis. Når dette er sagt, vil jeg heller ikke legge skjul på
at jeg hadde håpet at man hadde kommet lenger i å kunne konkretisere noen av
tiltakene som nå går til utredning.
Nasjonale lisenser
Når det gjelder nasjonale lisenser
og konsortier/lisensavtaler for tilgang til digital informasjon, står det i meldinga
at regjeringa er positiv til å etablere nasjonale lisenser. "Målet må være å gi
allment tilgang for innbyggerne" står det – et ganske hårete mål, etter min
mening. Organiseringa av Helsebiblioteket trekkes fram som et eksempel for en
avgrenset målgruppe – det er ganske konkret. I tillegg pekes det på publisering
i åpne institusjonelle arkiv.
Under
overskriften Tiltak står det at KD vil samarbeide med Kunnskapsdepartmentet om
hvordan arbeidet med nasjonale lisenser skal utvikles videre.
Altså:
For første gang har vi fått et politisk gjennomslag for nasjonale lisenser, men
hvordan de skal være har jo heller ikke biblioteksektoren sjøl vært verken
enige eller konkrete nok om.
Open access
Nå må vi følge opp dette videre:
Jeg vil trekke fram det ungarske systemet der staten gir tilskudd som brukes
til å frikjøpe noe digital informasjon for alle, og for å subsidiere i ulik
grad annen informasjon for mer spesielt interesserte. Hvordan pengene brukes
avgjøres av et råd med medlemmer fra institusjoner i sektoren. Eksempelet
Helsebiblioteket overført og utvidet på ulike fagområder er også i høyeste grad
interessant.
Når
det gjelder åpne institusjonelle arkiv, så viser bibliotekmeldinga til
forskningsmeldinga som kom 23. april. Regjeringa gjentar her prinsippet om at
alle vitenskapelige artikler som er resultat av offentlig finansiert forskning,
skal være åpent tilgjengelige. De føyer til at man forventer at andelen
offentlig finansierte vitenskapelige artikler som er åpent tilgjengelig, skal
øke betydelig. Imidlertid vil ikke regjeringa pålegge forskere å legge ut
artikler i åpne arkiver dersom forlagene ikke tillater dette. Retningslinjer
for praksis på dette området, overlater man til institusjonene – men
Kunnskapsdepartementet vil følge dette opp i styringsdialogene.
For
første gang er et viktig område for bibliotekene kommet inn som et tema på
møtene mellom departementet og institusjonene!
Regjeringa
vil bidra til etableringa av Norsk vitenskapsindeks (NVI) som et felles,
nasjonalt forskningsinformasjonssystem for norsk forskning samtidig som man
forplikter seg til en plan med tiltak som bidrar til at en større andel av
artiklene blir åpent tilgjengelige.
Utfordringene
for bibliotekene blir å kunne lage og drifte åpne institusjonelle arkiv på en
effektiv og rimelig måte, mens departementet vil gi oss støtte overfor våre
eiere!
