Nå kommer Spotify for bøker
4. april lanserer forlagene Bokskya. 1. mai følger de opp med en streamingtjeneste for ebøker og lydbøker. Med denne tjenesten – DigiLån – går forlagene rett i strupen på biblioteksektoren.
På Tidsskriftdagen på Litteraturhuset sist lørdag snublet jeg borti en venn hvis-navn-ikke-kan-nevnes. Det eneste jeg kan avsløre om ham, er at han har en sentral stilling i et av landets mellomstore forlag. Men det jeg MÅ si og som jeg i kraft av å være redaktør i landets eldste bibliotektidsskrift, har plikt til å si, er at det nå skjer ting i forlagsverdenen som vil bli en varm sitron å svelge for oss som tror at bibliotekene er de enzymene som holder reaksjonene i gang i kulturlivet.
Hans korte og høvlende opplysning var: I kjølvannet av Bokskya som skal lanseres 4. april, er den norske forlagsbransjen nå i gang med å lage en digital utlånstjeneste. Allerede 1. mai vil alle med norsk IP-adressesom kunne streame lydbøker og e-bøker på samme måte som vi kan for musikk via tjenesten Spotify og Wimp. Tjenesten skal kort og godt hete DigiLån.
Jeg satte en slurk kaffe i halsen da min venn, hvis-navn-ikke-kan-nevnes, på en uvanlig edru og nøktern måte fortalte meg dette.
– Hva er det du sier?
– Du hørte godt hva jeg sa!
– Si det igjen!
Så sa han det igjen mens jeg renset kaffe fra halsen og ble rødere og rødere i ansiktet.
– Dette er bibliotektyveri av groveste kaliber, sa jeg.
– Tyveri? Hva i helvete er det du insinuerer? Kall det heller historiens gang. Vi er alle som løv som driver på historiens elv. Vi kan ikke påvirke retningen. Nå har bibliotekene blitt trukket inn i en bakevje, mens vi i forlagsverdenen suser videre…
– …mot den store fossen, skyter jeg inn og får vanvittig lyst til å nevne navnet hans, så biblioteksektorens tunge sluggere kan gi ham et par velfortjente ballespark her på bokogbibliotek.no. Men min venn er mektig, han er rik, han har gode advokater og han har det viktigste av alt – definisjonsmakt. Av presseetiske og juridiske grunner, og kun det, respekterer jeg hans ønske om å være Anonym.
– Men kjære, ser du ikke at dere kan rasere hele bibliotekvesenet i løpet av 10 år hvis dere begynner å låne ut e-bøker gratis fra egen base? Tror du ikke at mange da vil foretrekke å sitte hjemme eller på en kafé eller en hytte og bare laste ned alle de litterære nytelsene hjertet og hjernen begjærer…
– Hør på floskelkongen. Du er deg lik. Du tålte aldri å lese Bjørneboe da du var 17. Du skulle holdt deg til Morgan Kane.
– Men synes du det bare er greit at forlagene nå starter en direkte konkurrerende tjeneste til bibliotekene, som kan sparke dem tilbake til et kat- og klass-regime anno 1970?
– Men du som er redaktør i landets eldste og eneste frittstående bibliotektidsskrift, med Der Spiegel som forbilde, du må da for inni helvetes svartfetta, for å bruke et uttrykk fra min tante i Berlevåg, du må da ha hørt at det er noe som heter møteplass og formidling!!
– Jo, men bibliotekene må jo ha noe å formidle! Bøker, medier, dokumenter, de være seg analoge eller digitale…
– …de være seg… Hørt makan til PPP – Pompøst PissPreik. Dere kommer langt med å formidle fiskestenger, ukuleler og reservehjul til bilturister som punkterer på Gol. Og det derre med møteplass krever bare er et glass pulverkaffe.
Nå har jeg ikke bare lyst til å publisere navnet, men også dytte kaffekoppen inn i kjeften hans. Men av hensyn til alle journalistene som sniker seg rundt her i Litteraturhuset akkurat nå, tar jeg i stedet en slurk av kaffen, en liten nipper for å slippe å drite meg ut igjen ved å sette den i vranga. Dessuten er jeg en beskjeden og høflig mann, jeg har tross alt gått på Statens Bibliotek- og Informasjonshøgskole.
– Dere får satse på formidling i videste forstand og møteplass i enda romsligere forstand. Så tar vi oss av bøkene. Både salg og utlån. Tenk deg for en ultimat situasjon for oss – børs og katedral i n’te digitale potens!
Så er tålmodigheten til min forlagsvenn hvis-navn-ikke-kan-nevnes, slutt. Borte ved champagnebaren ser han de virkelig store forlagsdirektørene, Anders Heger, Geir Mork, Erling Kagge og flere. De hever sine glass og kommuniserer om DigiLåns himmelstormende triumf og det kulturelle ansvaret på forlagenes kryptiserte tegnspråk.
Tilbake sitter jeg med min kalde kaffe og koker av sinne: Dette må jeg for inni helvetes svartfe… fortelle bibliotekverdenen fortere enn noen kan si rape. Jeg griper naboens serviett med et unnvikende smil og begynner å skrive den tunge beskjeden: «På Tidsskriftdagen på Litteraturhuset sist lørdag snublet jeg borti en venn hvis-navn-ikke-kan-nevnes…»
– Odd Letnes
