NBF og BF må stille strengere krav til staten

Kulturministerskiftet har gitt Norsk bibliotekforening (NBF) og Bibliotekarforbundet (BF) en ny
anledning til å lage et bibliotekpolitisk manifest med krav om sterkere statlig styring: Krev at stortinget skal vedta minstekrav for en
forsvarlig bibliotekdrift – ikke stol på kommunene.

– Av Odd Letnes, redaktør

Kulturministerskiftet har gitt Norsk bibliotekforening (NBF) og Bibliotekarforbundet (BF) en ny
anledning til å lage et bibliotekpolitisk manifest med krav om sterkere statlig styring: Krev at stortinget skal vedta minstekrav for en
forsvarlig bibliotekdrift – ikke stol på kommunene.

Bok og Bibliotek kom med en
liknende oppfordring i vår, til NBF og BF , før bibliotekmeldinga
ble lagt fram. Her mente vi at de to organisasjonene burde formulere et
manifest med disse hovedpunktene:

1. Staten bør ha ansvar for
overordnede fellesløsninger og ha øremerkede penger til bokbusser og
biblioteklokaler, slik de for eksempel har i Finland.

2. Staten bør stille krav gjennom
bibliotekloven om personalets kompetanse og ikke tillate ytterligere utvanning
av §5

3. Det bør lages et nasjonalt
program for styrking av litteraturformidling gjennom den kulturelle
skolesekken, folkebibliotekene og andre partnere.

4. Staten må overføre penger til
hvert enkelt fylke/hver region som kan brukes til lokale prosjekter.

Det kom ingen reaksjoner. Det kan
best tolkes som at biblioteksektoren en gang for alle har lagt ideen om
sterkere statlig styring død. I så fall er sektoren på god linje med tidligere
kulturminister, Trond Giske. Da jeg intervjuet ham i forbindelse med
bibliotekmeldinga i vår, hadde vi denne replikkvekslingen:

– Vi kan ikke styre norsk
biblioteksektor fra Akersgata 59. Mulighetene som ligger i stortingsmeldinga må
først og fremst gripes og utvikles lokalt, mener kulturminister Trond Giske.

     – Det kom ikke noen statlige øremerkninger til
for eksempel bokbusser og biblioteklokaler, slik de for eksempel har i Finland.
Hvorfor ikke?

     –
Ordførere og fylkesordførere er stort sett enige om at de ikke ønsker statlige
øremerkninger. De ønsker frie midler og vil selv fordele dem i forhold til
kommunens eller fylkets behov. Det er en hjørnestein i norsk politikk. Men jeg
ser heller ikke bort fra at for eksempel bokbusser eller andre mobile tjenester
kan bli del av utviklingsprosjekter og dermed oppnå statlig støtte.

Stole på hvem?

–
Men kan vi stole på kommunene så lenge de må prioritere mellom helse, sosial,
turisme og bibliotek, bare for å nevne noe?

– Kan vi stole på staten, parerer
Giske umiddelbart. – Kommer Fremskrittspartiet inn i lokalene her vi sitter nå,
blir det ikke store kultursatsinga. Men dette er samtidig en del av den
politiske virkeligheten i Norge. Folket velger sine politikere. Noen kommuner
har valgt politikere som satser på kultur, andre har valgt politikere som
prioriterer andre ting. Vi kan ikke styre norsk bibliotekvesen fra
regjeringskvarteret i Oslo.

Alternativet. Giskes argument om at "Kommer Fremskrittspartiet inn
i lokalene her vi sitter nå…" er besnærende og nokså uangripelig. Det viser
hvor sårbar biblioteksektoren kan være selv med en statlig skytsengel.

     Men
det finnes en annen måte for staten å styre på enn ved hjelp av øremerkede
kroner. Det alternativet handler om standarder og minstekrav. For at de skal få
tyngde og forpliktende kraft, må de vedtas av stortinget, og de bør stille krav
til bemanning, kompetanse, lokaler og mediebudsjett.

     En
svært interessant kommentar, av Astrid Haug på NBF-bloggen "Se også" peker i
retning av at det kan være på tide å riste støvet av tankene om sterkere
statlig engasjement i bibliotekpolitikken. Haug skriver:

Ja,
jeg vil gjerne tru på kulturministeren! Men hva hjelper vel det når det er
kommunebudsjettet som bestemmer om biblioteket skal overleve eller ikke?
Kanskje det er Liv Signe vi bør snakke med?

     I vår kommune er det varslet et kutt på 1
mill på bibliotekbudsjettet som i år er på 4,8 mill.
Bevilgning til bibliotek reduseres for å imøtekomme de normerte kravene som
gjelder i skolen.

     Det sies at biblioteket ikke trenger
minimumsnormer, men akkurat her og nå synes
jeg det høres fristende ut…

I en kommentar til Haug forsterker
Liv Evju tanken om minimumsnormer:

Skulle
like å vite hvem som har sagt at biblioteket ikke trenger minimumsnormer! Se på
næringslivet – fyller du ikke kriteriene og normene så er det over og ut. Og
uten normer har vi ingen våpen, ingenting å vise til – da blir vi skviset, slik
dere opplever nå i deres kommune.

Sjarmøretappe. Jeg vet ikke hva resten av biblioteksektoren
mener om temaet "statlige føringer". Men kanskje er det på tide å gå
bredere til verks og undersøke om det nå er i ferd med å bli en utbredt
holdning, ja, at det begynner å bli legitimt å kreve sterkere statlig styring.

     I
så fall har NBF og BF en gyllen anledning til å meisle ut
grunnlaget for en ny bibliotekpolitikk. Og dersom de virkelig har
biblioteksektoren i ryggen på dette området, er arbeidet rene
sjarmøretappen.

     Men
kanskje det haster litt? Nye ministre er muligens lettere å påvirke mens de
fortsatt ikke er altfor varme i trøya.

– Av Odd Letnes, redaktør