Noen apropos til professor Audunson

Hvem skal jobbe i det norske folkebiblioteket? Professor Ragnar
Audunson ser ut til å mene at vi som institusjon vil forvitre uten et absolutt
hegemoni av bibliotekarer. Selv ser jeg folkebibliotekene som kulturinstitusjoner
der bibliotekarkunnskap alene ikke er nok.

Av Øyvind Svaleng,
Drammensbiblioteket

Hvem skal jobbe i det norske folkebiblioteket? Professor Ragnar
Audunson ser ut til å mene at vi som institusjon vil forvitre uten et absolutt
hegemoni av bibliotekarer. Selv ser jeg folkebibliotekene som kulturinstitusjoner
der bibliotekarkunnskap alene ikke er nok.

Av Øyvind Svaleng,
Drammensbiblioteket

For å fortsette spørsmålsrekken til
Audunson: Er det for mange skuespillerutdannede skuespillere på
Nasjonalteateret? Neppe, der driver noen med kostyme, noen driver med lys og
lyd, noen med sceneteknikk. Felles for dem alle er at de jobber mot et felles
mål – å skape best mulig teater. Da må de samarbeide på tvers av fagområder
innad i samme bedrift. Det er visst bare i kulturinstitusjonen
folkebibliotekene at Audunson tenker seg én yrkesutdanning som den eneste
riktige for at bibliotekene skal kunne utvikle seg sunt.

Bibliotekarenes bibliotek. Nå er jeg enig med Audunson i at det bør
ligge solid bibliotekfaglig kompetanse i bunn for å drive et bibliotek, særlig
dokumentsamlingen. Det vil si mennesker som kan katalogisering og
klassifisering, og som kan ta rede på hvordan man best order og luker i en stor
dokumentsamling, samt søke og finne informasjon gjennom de verktøyene man har
til rådighet. Samtidig må jeg jo spørre meg selv etter vel to år i
biblioteklandskapet om det virkelig er slik at denne fagutdannelsen man tilbyr
på Høgskolen i Oslo sikrer et bibliotek i alle bauger og kanter?

     Da
tenker jeg ikke minst sett i et framtidsperspektiv.

     Poenget
er ikke å fjerne bibliotekarer fra bibliotekene, men at bibliotekene i
framtiden tenker over om det ikke er sunt å rekruttere andre yrkesutøvere for å
skape et bedre helhetsprodukt. Slik Audunson argumenterer, kan det virke som om
bibliotekene er til for bibliotekarene først og fremst.

Sunn bredde. Er det noe jeg har erfart innad i kulturinstitusjoner
så er det at ulike bakgrunner er sunt. Det er sunt for det helhetsproduktet vi
skal levere, det er sunt for arbeidsmiljøet, for idemyldringen, for publikum og
for utviklingen at ulike bakgrunner møtes og tvinges til å jobbe sammen. Det er
ikke alltid så idyllisk og konformt, men det er definitivt produktivt.

     Jeg
er sikkert på at folkebibliotekene bør ta på alvor at de er nettopp
kulturinstitusjoner som er der for sitt publikum – ikke dokumentlagre tuftet på
fornuftige – men for de fleste diffuse – teoretiske verdier. Disse verdiene er
heller ikke magiske formler man sitter på bibliotekhøyskolen og filosoferer
over og som er umulige å forstå for andre. Bibliotekloven sier det viktigste,
vi trenger ikke mystifisere bibliotekene mer enn nødvendig.

Apropos 1: Spill i bibliotek er ingen døgnflue, den har vært der i
flere år og er en demon det skal bli vanskelig å drive ut, selv med professoral
assistanse. Spill i bibliotek er også kommet på plass som et eksperiment. Mange
eksperimenter viser seg å være døgnfluer og det ingenting galt i å prøve å
feile. Man mister ikke nødvendigvis fokus på hovedoppgavene av den grunn.

Apropos 2: Når en person som oppspøker et bibliotek kaller seg
kunde, ser på seg selv som kunde, oppfører seg som en kunde og beveger seg som
en kunde – da er han vel også en kunde?

Les Ragnar Audunsons artikkel her.