Norge – en Open Access-sinke
Open Access eller åpen og fri tilgang for alle til vitenskaplig materiale, er en demokratisering av den vitenskaplige publiseringen. Målet er at alle skal ha full tilgang til resultatene fra offentlig finansiert forskning, og ikke som nå at disse er nedlåst bak skyhøye abonnementpriser.
– Av Stein Høydalsvik, IT-leder ved Universitetsbiblioteket i
Tromsø
Open Access eller
åpen og fri tilgang for alle til vitenskaplig materiale, er en demokratisering
av den vitenskaplige publiseringen. Målet er at alle skal ha full tilgang til resultatene
fra offentlig finansiert forskning, og ikke som nå at disse er nedlåst bak
skyhøye abonnementpriser.
– Av Stein Høydalsvik, IT-leder ved Universitetsbiblioteket i
Tromsø
Wellcome Trust er en viktig finansieringskilde for medisinsk
forskning i England. De stiller krav om at resultater fra forskning som de er
med på å finansiere, skal gjøres åpent og fritt tilgjengelig for alle. Dette
kravet kom da de oppdaget at de selv ikke hadde tilgang til mange av
resultatene fra "deres egne" prosjekter, ikke engang via sentrale
universitetsbiblioteker, fordi bibliotekene ikke hadde råd til å abonnere på
tidsskriftene hvor forskningen var publisert.
Med en årlig prisvekst for store deler av de vitenskaplige
tidsskriftene på langt mer enn det dobbelte av vanlig prisstigning, har dette
over mange år bygget seg opp til det bibliotekene kjenner som
"tidsskriftskrisa". Konsekvensen er at til tross for at det aldri tidligere har
blitt publisert så mange forskningsartikler som nå, så har heller aldri så
mange forskere vært utestengt fra tilgang nyere forskning som nå fordi deres egne
institusjoner ikke har økonomi til å kjøpe tilgang.
Situasjonen i dag er at bare rundt 10 % av tidsskriftene er
såkalte Open Access (OA) tidsskrifter. Det store flertallet av utgivere gir
imidlertid forfatterne lov til å legge en kopi av sin artikkel, i en eller
annen form, i eget institusjonelt arkiv (faktaboks). En skulle derfor tro at
problemet slik det er beskrevet over er i ferd med å løse seg. Og utviklingen
går utvilsomt i rett retning, sett fra OA-ståstedet, men muligheten og hindringen
ligger i ordene "i en eller annen form" når det gjelder utgivers tillatelse til
forfatters egenarkivering (faktaboks).
Lisensavtalene som sier hva forfatterne har lov til er
forskjellige fra tidsskrift til tidsskrift og er krevende å lese for en forfatter
som egentlig ønsker å få publisert sin artikkel. Med en institusjonspolitikk i
ryggen vil forskeren stå sterkere i en lisensavklaring med utgiver. Samtidig vil
institusjonen da støtte prinsippet om at alle forskningsresultater som er
finansiert av offentlige midler, skal være åpent og fritt tilgjengelig for
alle.
Institusjonspolitikk på OA?
I en oppfølging av Berlindeklarasjonen[1]
i 2005 ble det laget en anbefaling til institusjonene om å innføre en politikk
som fremmer OA. Her heter det at en institusjon skal:
· stille krav til egne forskere om å egenarkivere en kopi av alle deres publiserte artikler i et åpent og fritt tilgjengelig arkiv
· stimulere egne forskere til å publisere deres forskningsartikler i open access-tidsskrifter så sant det finnes relevante slike, og gi assistanse til forskere som ønsker det, for at dette skal skje
Situasjonen 2,5 år etter denne anbefalingen er at mange
forskningsinstitusjoner, forskningsråd og andre finansieringskilder har gitt
sin tilslutning til anbefalingen og er i ferd med å implementere dette som egen
politikk. Men for mange har det blitt med en tilslutning til prinsippet uten
konkret oppfølging. Dette er i hovedsak også status i Norge med hensyn til
fagfellevurderte artikler.
Derimot har flere UH-institusjoner etablert tilsvarende
politikk når det gjelder doktorgradsavhandlinger og mastergradsoppgaver. Blant
annet har NTNU gått inn for obligatorisk publisering av doktorgradsavhandlinger
og mastergradsoppgaver (med mulighet for reservasjon) fra henholdsvis 1.1.2008
og 1.1.2009. Men heller ikke der har en gått lenger enn å si at for artikler så
bør disse egenarkiveres i
institusjonsarkivet ved NTNU.
UH-institusjonene
Forskningens grunnleggende natur er å gjøre ny kunnskap
tilgjengelig slik at andre kan bygge videre på den. Dette kalles gjerne
forskningens innflytelse (research impact). En forsker ved en UH-institusjon er
ansatt for å forske og å gjøre sine resultater tilgjengelig for det globale
forskersamfunnet nettopp for å oppnå maksimal innflytelse med sin forskning.
n slik forståelse vil bli oppfattet som selvfølgelig og
lite kontroversiell av forskerne og de styrende organer ved en institusjon (ser
bort fra de få tilfeller hvor det kan være aktuelt å søke om patentrettigheter
og kommersialisering). Men derfra og til en aktiv stimulering av egne forskere
til å benytte virkemidler som nettopp gir maksimal spreding av og dermed også
maksimal tilgang for andre til gjenbruk og videreutvikling av
forskningsresultatene, synes veien fortsatt lang.
Universitets- og høgskolerådet (UHR) har siden 2005 aktivt støttet
OA og sier bl.a. i sin handlingsplan for forskning[2] at
"[Det er en utfordring] å bedre den
enkelte forskers mulighet til å gjøre seg nytte av andres vitenskapelige
arbeider uavhengig av økonomi og geografi. UHR vil derfor stimulere til videre
utvikling og bruk av åpne, institusjonelle arkiver for vitenskapelig
publisering og arbeide for å øke bruken av åpne vitenskapelige tidskrift (Open
Access journals)."
Det er derfor ikke uvitenhet
blant institusjonslederne som gjør at de nøler med å iverksette de nødvendige
virkemidler som nettopp kan gi måloppnåelse på slike handlingspunkt. Derimot
kan det virke som om store deler av forskersamfunnet og ledelsen ved
institusjonene har satt saken på vent av frykt for at en politikk som fremmer OA
kan begrense muligheten til å få publisere i prestisjetunge tidsskrifter. Det
vil i tilfelle kunne redusere særlig unge forskeres karrieremuligheter og
institusjonens resultatbaserte finansiering (det såkalte tellekantsystemet).
Dette er i tilfelle en "worst case"-beskrivelse som er et
resultat av manglende kjennskap til OA muligheter og som kan håndteres med
unntak i politikken der det er nødvendig. Virkeligheten beskrives i dag bedre
av en undersøkelse ved Universitetet i Nottingham som viste at 93 % av de årlig
publiserte artiklene fra institusjonens forskere kunne vært egenarkivert i institusjonsarkivet
i henhold til utgivernes lisensavtaler.
Økonomisk gulrot
Dessverre blir ikke de nasjonale og internasjonale
mulighetene benyttet. Database for høgre utdanning (DBH)[3] viser
at det i 2006 ble produsert 9868 fagfellevurderte tidsskriftsartikler. Av disse
finnes kun 33 i NORA[4] (en
nasjonal søketjeneste for institusjonelle arkiv). Et forsiktig antakelse om at
75 % av artiklene kunne vært egenarkivert
av forfatterne, betyr at 7400 av artiklene kunne
vært fritt tilgjengelig for alle hvis mulighetene i forfatternes
lisensavtaler hadde vært utnyttet.
Det sterkeste virkemiddel for endring er oftest økonomi og
derfor anbefaler også arbeidsgruppa som har utredet institusjonsarkiv ved NTNU[5] at
"publisering i OA-tidsskrifter eller
egenarkivering av publisert materiale som gir uttelling i form av
publiseringspoeng, skal telle i den interne fordelinga av midler fra
publiseringspoeng", og de anbefaler videre at "NTNU arbeider for at publisering i OA-tidsskrifter eller egenarkivering
skal være en faktor i fordelinga av midler på nasjonalt plan". En
institusjonspolitikk vil kunne berede grunnen for nettopp å benytte insentiver
til å fremme OA gjennom egenarkivering.
Erfaringer fra mange land og institusjoner viser at arkiv
uten en institusjonsforankret politikk på egenarkivering er preget av lavt
volum og lav vekst, mens suksesshistoriene er knyttet til arkiv hvor egenarkivering
er forankret i institusjonens politikk.
I endring
Det finnes mange utviklingstrekk, erfaringer og faktorer som
trekker i riktig retning. Stadig flere forskere ser en egennytte i OA for hurtigere
spredning av ny forskning. Dette er særlig fremtredende i enkelte
realfagsdisipliner, men også innenfor et fagfelt som lingvistikk. Denne
utviklingen kan også sees på som et resultat av endringer innenfor nettpubliseringstjenester
som fremmer brukermedvirkning, dialog og åpen diskusjon[6] (Web 2.0).
Det er også et stadig tydeligere krav fra samfunnet om
tilgang til de nyeste forskningsresultatene. Både nåværende og forrige
regjering har uttrykt politisk vilje til aktivt å fremme åpen og fri tilgang
for allmennheten til resultater fra offentlig finansiert forskning. Og nettopp
allmennhetens behov for tilgang til nyere medisinsk forskning er et av
hovedmotivene bak lovforslaget i USA om at all forskning som finansieres av National
Institutes of Health skal være åpent og fritt tilgjengelig. En tilsvarende
utvikling kjenner vi igjen også i Norge hvor pasienter og pårørende ikke lenger
slår seg til ro med at det er legen som kjenner alle muligheter og svar.
Mange utgivere har vært preget av en holdning om at OA er
som en "religiøs bevegelse" – og går over. Men det store flertall har nå en
politikk som gir forskerne mulighet til egenarkivering, selv om mange har gjort
det unødvendig vanskelig for en forfatter å benytte seg av denne muligheten. Den
egenarkiverte versjonen i institusjonsarkivet kan sees på som et supplement
til, og ikke en erstatning av utgivers offisielle versjon, og siden egenarkivering
øker siteringen av en artikkel, så slår dette også positivt ut for selve
tidsskriftet som gjennom det øker sin faglige prestisje (impact factor).
Og sist, men ikke minst, skjer det en betydelig utvikling
internasjonalt blant forskningsråd og andre finansieringskilder for forskning
som stiller klare krav om at forskningsresultater som de har bidratt med
finansiering til, skal gjøres åpent og fritt tilgjengelig, enten gjennom
egenarkivering eller ved publisering i OA-tidsskrifter. Dette er trolig også
den enkeltfaktor som virkelig har presset frem endringer hos utgiverne.
Seks av sju forskningsråd i England har nå innført krav om
dette. EU-kommisjonen har uttalt støtte til bygging av infrastruktur for
institusjonsarkiv og anbefaler egenarkivering av resultater fra større programmer
som f.eks. 7. rammeprogram.
Norges forskningsråd (NFR) har dessverre ikke kommet på
banen ennå for å følge opp de politiske signalene som er gitt fra departementet
om åpen og fri tilgang til offentlig finansiert forskning, og er på ingen måte
ledende i internasjonal sammenheng i å åpne den nasjonale forskningen. Men det
er gitt signaler om at det er igangsatt et internt arbeid i NFR på området, og det gir håp om endring også nasjonalt.
Veien videre
Som nevnt tidligere viser all erfaring at arkiv uten en
institusjonspolitikk på egenarkivering er preget av lite volum og lav vekst.
Det er derfor helt avgjørende at UH-institusjonene skaffer seg en OA-politikk
som fremmer egenarkivering, enten ved å formulere krav om dette eller ved aktiv
bruk av insentiver (eventuelt en kombinasjon). Dette er ikke mer dramatisk enn at
de vedtar en politikk som skal gi maksimal synlighet av og påvirkningskraft til
forskningen ved egen institusjon. Noe som bør være sentrale mål i enhver
institusjons forskningspolitikk.
For å gjøre egenarkiveringen enklere for forskerne, bør
institusjonene gjøre en slik tillatelse til et krav i forhandlingene med
utgiverne om nye abonnementavtaler for institusjonsbibliotekene.
Institusjonene må også stille krav til NFR om en politikk
fra deres side på tilgjengeliggjøring av forskningsresultater. Det må være en
selvfølge at NFR følger opp de politiske signalene om åpen og fri tilgang til
offentlig finansiert forskning ved å stille krav om egenarkivering i forskerens
institusjonelle arkiv. Søknader til NFR skal også kunne inkludere kostnader til
publisering i forfatterbetalte OA-tidsskrifter.
FAKTA:
Open Access –
eller åpen tilgang innebærer at vitenskaplige publikasjoner gjøres fritt
tilgjengelig, uten restriksjoner, på internett.
Institusjonelt arkiv
– åpent, nettbasert arkiv med vitenskaplig materiale produsert av forskere og
studenter ved en institusjon.
Egenarkivering –
Forfatter legger en kopi av sitt arbeid i institusjonelt arkiv.
Referanser:
[1] Berlin
3 Open Access: Progress in Implementing the Berlin Declaration on Open Access to
Knowledge in the Sciences and Humanities. Feb 28th – Mar 1st, 2005, University of Southampton, UK http://www.eprints.org/events/berlin3/outcomes.html
[2] UHRs handlingsplan for forskning – http://www.uhr.no/aktuelt_fra_uhr/uhr_med_ny_handlingsplan_for_forskning
[3] Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste,
Database for høgre utdanning (DBH) – http://dbh.nsd.uib.no/dbh/
[4] NORA – Norwegian Open Research
Archive, http://www.ub.uio.no/nora/noaister/search.html
[5] Rapport
om innføring av institusjonelt arkiv ved NTNU –
http://www.ub.ntnu.no/ubit/nyhet_vedlegg/Institusjonelt_Arkiv_ved_NTNU_2007.pdf
[6] We Cite What We See",
ProQuest, American Scientist, vol. 95, iss 3, s.2
