Når vil regjeringen splitte ABM-utvikling?

A’en går til arkivverket.

B’en går til Nasjonalbiblioteket,

som kan plukke det det trenger.

M’en går til Nasjonalmuseet.

A’en går til arkivverket.

B’en går til Nasjonalbiblioteket, som kan plukke det det trenger.

M’en går til Nasjonalmuseet.

Da Trond Giske presenterte
Stortingsmelding 23 (2008-2009) på Grünerløkka bibliotek i vår, understreket han
at forholdet mellom ABM-utvikling og Nasjonalbiblioteket skal gjennomgås. Da
jeg spurte om departementet så det som mulig å flytte deler av B’en over til
Nasjonalbiblioteket, svarte han tørt:

     –
Det er en mulighet, ja, men vi har ikke konkludert.

Hva det skal bli av nyskapningen ABM-utvikling og særlig i forhold
til Nasjonalbiblioteket, var det store temaet i bibliotekmeldinga som har blitt
forbigått i stillhet i biblioteksektoren. Meldinga var egentlig klar i sitt budskap.
Kulturminister Trond Giske varslet oppsplitting av ABM-u, men uten å
konkludere. Ved å uttrykke seg i futurum, skapte han en åpen situasjon. Det kom
ingen tunge innvendinger mot dette i debatten omkring meldinga fram mot vedtak
i Stortinget før sommeren.

     ABM-utviklings
konstituerte direktør, Leikny Haga Indergaard, var tvert i mot fornøyd.

     "Bibliotekmeldinga
er et dokument som danner grunnlag for en helhetlig norsk bibliotekpolitikk.
Det har vi ikke hatt før," sa hun til Bok og Bibliotek. "De kommende
statsbudsjettene blir viktige." Men hun innrømmet også at "det var overraskende
at det ser ut til å kunne bety flytting av oppgaver".

Nå har det første av "de kommende statsbudsjettene" blitt lagt fram,
St.prp. 1S (2009-2010). Og hva sier det om forholdet mellom ABM-utvikling og
Nasjonalbiblioteket? Blir vi servert noen konklusjoner?

     Nei.

     Men
regjeringen gjentar seg selv fra stortingsmeldinga. I KKDs del heter det at
"departementet vil i samråd med andre departementer vurdere om det kan være
tjenlig med en nærmere samordning eller sammenslåing av bibliotekoppgaver i
Nasjonalbiblioteket og ABM-utvikling, eventuelt om det kan være en løsning å
overføre bibliotekoppgaver til Nasjonalbiblioteket." (s. 68)

     Det
samme gjentas på s. 78. Det gjentas en tredje gang på s. 124.

     Gjentas
et utsagn tilstrekkelig mange ganger, har man skapt en sannhet. På denne måten
holder departementet muligheten for en avskalling av ABM-utvikling mer åpen enn
noen gang.

Men ABM-utvikling forblir stille og det fester seg et inntrykk av at
direktoratet sitter masochistisk og tar i mot piskeslagene. Det har for lite å
vise til, det bruker mye tid på administrasjon, det har brukt for mye penger på
glanset papir. Foran seg ser ABM-utvikling ryggen til Nasjonalbiblioteket som
tar forsprang med sjumilsstøvler.

     Det
mest interessante med det hele er at Giske selv ikke ser på forholdet mellom
ABM-utvikling og Nasjonalbiblioteket som noen dypt politisk sak. I et intervju
med Bok og Bibliotek omtaler han det som en hensiktsmessighetssak, altså
hvordan få til en best mulig organisering av det statlige byråkratiet for å få
til en best mulig biblioteksektor. Mye kan altså skje i maktens korridorer uten
at Stortinget blir involvert.

Hva slags scenario kan vi se for oss? Dette er det mest
nærliggende:

     B’en
går til Nasjonalbiblioteket, som kan plukke det det trenger.

     A’en
går til arkivverket.

     M’en
går til en ny instans, for eksempel Nasjonalmuseet.

Vil noen gråte over dette?

– Odd Letnes, red.