Om fotball og bibliotek – en gang til

Publisert Sist oppdatert

Først: takk til Jonas
Svartberg Arntzen, Øivind Svaleng og Lena Hillestad for deres kommentarer til
innlegget mitt i siste nummer av Bok og bibliotek – Er det for mange
fotballspillere på fotballandslaget. Diskusjon bidrar til nyttige utdypinger og
presiseringer.

Når det er sagt: Å
lese Svartberg Arntzens, Svalengs og Hillestads kommentarer er på mange måter
en underlig opplevelse. De leser meninger inn i artikkelen som jeg ikke kjenner
meg igjen i, og langer heftig ut etter utsagn som, så vidt jeg kan forstå, jeg ikke
har gitt uttrykk for.

 

Av professor Ragnar Audunson, Høgskolen i Oslo, avd. JBI




Først: takk til Jonas
Svartberg Arntzen, Øivind Svaleng og Lena Hillestad for deres kommentarer til
innlegget mitt i siste nummer av Bok og bibliotek – Er det for mange
fotballspillere på fotballandslaget. Diskusjon bidrar til nyttige utdypinger og
presiseringer.

Når det er sagt: Å
lese Svartberg Arntzens, Svalengs og Hillestads kommentarer er på mange måter
en underlig opplevelse. De leser meninger inn i artikkelen som jeg ikke kjenner
meg igjen i, og langer heftig ut etter utsagn som, så vidt jeg kan forstå, jeg ikke
har gitt uttrykk for.

 

 

Av professor Ragnar Audunson, Høgskolen i Oslo, avd. JBI

 

For det første: Jeg
har ikke sagt at man ikke trenger annen kompetanse enn bibliotekarkompetansen i
større folkebibliotek. Man trenger folk som kan IT, som kan økonomi og regnskap,
som kan markedsføring. Det skriver jeg eksplisitt. Mitt poeng er at
bibliotekfaglig kompetanse er kjernekompetansen i bibliotek.

For å føre
fotballmetaforen videre: Rundt fotballandslaget er det et stort støtteapparat
av fagfolk med ulike typer kompetanse. Der vil vi finne fysioterapeuter, leger,
ernæringsspesialister, materialforvaltere osv. Det kan godt tenkes vi finner
flere personer i støtteapparatet enn de 11 som sendes ut på gresset. Men
uansett hvor god man er uten ball – det er den fotballfaglige kompetansen som
er kjernekompetansen. At man erkjenner det, betyr naturligvis ikke at man ikke
har full respekt for den kompetansen som ernæringsspesialisten,
fysioterapeuten, legen og materialforvalteren har og for det bidraget de yter
til lagets prestasjoner; det betyr ikke at man ikke kan ha et likeverdig
samarbeid om et felles prosjekt.

Man kan tenke seg et
fotballandslag uten massør eller en ernæringsspesialist. Prisen vil
sannsynligvis være et dårligere landslag men det vil like fullt være et funksjonsdyktig
fotballag. Derimot kan vi ikke tenke oss et fotballag uten keeper,
midtbanespillere og spisser. Man kan også tenke seg et folkebibliotek uten en
person med spisskompetanse i markedsføring, uten en forteller eller en
museumskurator. Det vil kan hende være et dårligere bibliotek enn et som har
disse fagfolkene, men det vil være et funksjonsdyktig bibliotek. Men det er
vanskeligere å tenke seg et folkebibliotek uten for eksempel barnebibliotekar
og referansebibliotekar.

 

For det andre: Mitt
fokus på det bibliotekfaglige betyr ikke et fokus på samlinger, dokumenter og
kataloger. Dersom man har lest det jeg har skrevet i Bok og bibliotek det siste
halvannet år, vil man se at jeg gang etter gang har gjentatt følgende
definisjon på hva et bibliotek grunnleggende sett er:

Et bibliotek er en institusjon (og bibliotekarene er en profesjon) som
med utgangspunkt i organiserte samlinger av dokumenter – digitale så vel som
fysiske – initierer sosiale prosesser knyttet til læring, kunnskapsdeling og
kulturformidling
.

Her er det de sosiale prosessene som representerer
samfunnsoppdraget mens de digitale og fysiske samlingene representerer
instrumentet. I folkebibliotek er nettopp evnen til å kunne initiere prosesser
knyttet til læring, kunnskapsdeling og kulturformidling med utgangspunkt i
samlingene, en helt sentral del av den bibliotekariske kjernekompetansen.
Digitaliseringen gjør at vi kan fokusere mer på samfunnsoppdraget og i mindre
grad la oss styre av samlingenes behov. Min oppfatning av hva et folkebibliotek
er, går altså i en helt annen retning enn den jeg tillegges i innleggene til
Arntzen, Svaleng og Hillestad.

 

For det tredje: Det
følger av punktet foran at jeg – i likhet med Lena Hillestad – ser biblioteket
som en institusjonstype i rask forandring og som i fundamental grad påvirkes av
endringer i teknologi og av nye medier. Bibliotekene er, som Hillestad skriver,
en moderne arbeidsplass. (Men ikke en postmoderne der alt er like gyldig). Men verken
i bibliotek eller andre kunnskapsorganisasjoner, er det slik at fravær av faglig
kompetanse gir et bedre utgangspunkt for å reflektere over og ta inn over seg
hva grunnleggende endringer betyr for institusjonens rolle og arbeidsmåte, enn
tilstedeværelse av slik kompetanse. Det forholder seg omvendt. Rett nok gir fagkompetansen
en ballast og forankring som gjør at man ikke svever hit og dit med vær og vind
som en ballong, men det er i all hovedsak en fordel.

Hva så med
forståelsen av brukere som kunder? Her står vi muligens overfor en reell
og grunnleggende uenighet. Men det kan også være en skinnuenighet.

Mitt hovedpoeng er at
folkebiblioteket er en rettighet vi har som borgere – en rettighet som i sin
tur er knyttet til andre borgerrettigheter. Finland har ikke bare et av verdens
beste folkebiblioteksystem – finnene har også en formålsparagraf i sin
biblioteklov som er blant verdens beste og mest avanserte. Der står det ikke et
ord om dokumenter og medier som bibliotekene skal gjøre tilgjengelig. Fokuset
er på de borgerrettighetene
bibliotekene skal være med på å realisere.

Bibliotekene skal for eksempel bidra
til å realisere borgernes rett til livslang læring, deres rett til
kulturopplevelser, ytrings- og informasjonsfrihet og de skal bidra til å
utvikle borgerferdigheter. Når vi tar i bruk våre rettigheter som borgere, er
vi ikke kunder på et marked. Begrunnelsen for å bruke knappe offentlige midler
på å opprettholde og forhåpentligvis bygge ut folkebibliotekene, er knyttet til
bibliotekets rolle med hensyn til å realisere disse borgerrettighetene – ikke
deres evne til å tilfredsstille markedsetterspørsel.

Og den myndige borger
står ikke i noen svakere og mer avmektig situasjon enn kunden.

 

Tenker vi i kunde og
markedstermer, fjerner vi begrunnelsen for bibliotekene som offentlige
institusjoner. Når jeg skriver disse linjene, nærmer arbeidsuka seg slutten.
Det er snart helg. Da har jeg som mange andre tenkt å hygge meg med god mat,
god vin og en god bok – for eksempel Jo Nesbøs siste om Harry Hole. Jeg må på
Vinmonopolet for å kjøpe vinen og jeg må på Meny for å kjøpe maten. Boka
stiller Oslo kommune gratis til disposisjon gjennom Deichmanske bibliotek. Men
like lite som det er en kommunal oppgave å forsyne meg og andre med vin og
indrefilet til helgekosen – det får jeg betale for som kunde på et marked –
like lite er det i utgangspunktet en kommunal oppgave å sørge for å furnere meg
med krim til hygge og tidtrøyte.  Og om
jeg ikke er helt pr. kasse slik at jeg ikke har råd til å kjøpe Nesbøs siste,
er det et like lite problem for samfunnet som dersom jeg må renonsere på vinen.

Begrunnelsen for bibliotekene som
offentlig virksomhet er ikke først og fremst knyttet til deres evne til å
realisere kundeorientert etterspørsel i så måte men i deres rolle i
realiseringen av de fundamentale borgerrettighetene som den finske lovens
formålsparagraf omhandler. Og observerer man hva folk faktisk bruker
biblioteket til – vi er midt inne i en slik observasjonsfase i PLACE-prosjektet
for tiden – så ser det ut til at biblioteket tas i bruk på et mangfold av måter
som nettopp er knyttet til realiseringen av de borgerrettigheter den finske
formålparagrafen peker på.

Så kan man føye til
at kunder som rasjonelle aktører på et marked, forutsettes å ha full informasjon
over tilbudet på markedet og hvordan det ene eller andre valget bidrar til å
realisere deres preferanser. Svært mange oppsøker biblioteket nettopp fordi de mangler informasjon – det vil si forutsetningen
for å være rasjonelle markedsaktører.

Nå kan det
naturligvis hende at Arntzen, Svaleng og Hillestad bruker termen kunde som en
metafor: Når man kommer til biblioteket og tar i bruk sine rettigheter som
borger, skal man møtes med den samme serviceinnstillingen som tilbydere på et
marked må yte, dersom de skal tiltrekke seg og beholde kunder. Da er vi ikke
uenige. Men da må man presisere at det er slik man bruker termen.

 

Lena Hillestad: Bibliotek – en moderne arbeidsplass

 

Øyvind Svaleng: Noen apropos til professor Audunson

 

Jonas Svartberg Arntzens kommenatar finner du her inder Aundunsons "Er det for mange fotballspillere på landslaget?"

 

 

 

 

 

Powered by Labrador CMS