Plinius og Store norske leksikon

Det er alltid spennende å lese
Plinius-bloggen når Plinius svinger sin kvasse penn over daglige aktualiteter
og tyngre tema. Men en gang iblant blir jeg i stuss. Hva er det han egentlig
mener, hva er verdigrunnlaget? Det er noe med at
ironien kan skygge over hva som ligger under.

– Odd Letnes

Det er alltid spennende å lese
Plinius-bloggen når Plinius svinger sin kvasse penn over daglige aktualiteter
og tyngre tema. Men en gang iblant blir jeg i stuss. Hva er det han egentlig
mener, hva er verdigrunnlaget? Det er noe med at
ironien kan skygge over hva som ligger under.

Det virker som om Plinius mener at det kun er det som kan telles og
da helst med store tall, som har livets rett. Om Store norske leksikons (SNL)
foreløpig korte digitale liv, sier Plinius: "Hvis modellen var glimrende, burde
en analyse av besøkstallene vise dette." I neste omgang gir han forlagene
fingeren: "Det forlagene ber om, er at Staten viderefører en modell som ikke
fungerer på markedet – i konkurranse med en dugnadsmodell som fungerer riktig
så bra. Hvis ikke Staten vil holde liv i apparatet, skal ingen
få adgang til disse viktige nasjonale ressursene. Æda, bæda …"

Som aktiv blogger vet Plinius godt at det tar tid å bygge opp
aktiviteter på nettet. Brukerne kommer ikke av seg selv over natta. SNL på
papir har over 100 år på baken som papirleksikon. Man kan ikke vente at Kunnskapsforlaget
klarer det perfekte spranget over i den digitale verdenen på ett år.

     ABM-utvikling
– uten sammenlikning for øvrig – fikk prøve seg i sju år. Det hadde vært
rimelig at SNL i alle fall fikk en fireårsperiode.

     Det
er derfor svært prisverdig at Fritt Ord nå rekker fram hånden og sørger for
enda ett års innkjøring før den endelige skjebnen besegles.

Trenger vi SNL, er det store spørsmålet som ligger bak de
diskusjonene som nå går. Trenger vi SNL i en 2.0-tid, hvor brukerstyrte aktiviteter
ser ut til å være den veien de fleste liker å bevege seg langs?

     Jeg
er overbevist: Ja, vi trenger en nasjonal kunnskapsbase av typen Store Norske
Leksikon. Norge er en liten og sårbar kultur- og språknasjon. Derfor går staten
inn med betydelige støtteordninger til kultur- og kunnskapssektoren. Uten denne
støtten – momsfritak, stipender, bibliotekvederlag, innkjøpsordninger osv – ville
norsk kulturliv ha ligget nokså brakk. Vi har få stiftelser av kaliber Fritt
Ord, og markedet er for lite til å sørge for tilstrekkelig bredde.

     På
samme måte som staten ikke tør å overlate helsesektoren, samferdselssektoren og
landbrukssektoren til markedet alene, kan staten heller ikke overlate
produksjon av kultur og kunnskap til lovene om tilbud og etterspørsel.

Vi trenger en kunnskapsbase i offentlig regi som bygger på formell
ekspertise og kvalitetssikring – og ikke bare glødende amatørers prisverdige dugnadsarbeid. Amatører
kan helt klart ha viktige erfaringer og kunnskaper som kan supplere formell
kompetanse, ikke misforstå. Men en person i en akademisk stilling har oppnådd
en posisjon i kraft av formell utdanning, gjerne fagfellevurdert publisering og
personlige egenskaper. Vi kan dermed gå ut i fra at det denne personen skriver,
springer ut av aktiviteter som foregår i forsknings- og kunnskapsfronten. Den
vissheten har alle som søker kunnskap behov for iblant, enten vi snakker om studenter,
bibliotekarer, besteforeldre eller journalister.

     Når
Plinius rekker tunge og roper "æda bæda" virker det som om han ikke tar det så tungt
om SNL forsvinner. Eller tolker jeg ham feil? Det er også fristende å spørre: Mener
Plinius det samme om for eksempel Operaen, Nasjonalgalleriet, Nationaltheatret
og NRK, som også holdes "kunstig" i live av staten?

– Odd Letnes