Realpolitikk med kikkertsikte

I dag er det bitterhet og skuffelse som preger de ansatte i ABM-utvikling.
Optimistiske forventninger er snudd til misnøye. Flammer har blitt til fuktige
glør. Tørt krutt har blitt til blaute fisebomber. Da Kulturdepartementet sendte
sitt brev 12.2.10, var B-delen av ABM-utvikling for alltid tapt. Det sørges i "Halvbroren" på Solli plass i Oslo. Det er forståelig. Men biblioteksektoren er
så uendelig mye mer enn et direktorat i Oslo. Heldigvis. Avviklingen av B’en i ABM-utvikling
betyr ikke at slaget er tapt for folkebibliotekene.

– Av Odd Letnes, redaktør

I dag er det bitterhet og skuffelse som preger de ansatte i ABM-utvikling.
Optimistiske forventninger er snudd til misnøye. Flammer har blitt til fuktige
glør. Tørt krutt har blitt til blaute fisebomber. Da Kulturdepartementet sendte
sitt brev 12.2.10, var B-delen av ABM-utvikling for alltid tapt. Det sørges i
"Halvbroren" på Solli plass i Oslo. Det er forståelig. Men biblioteksektoren er
så uendelig mye mer enn et direktorat i Oslo. Heldigvis. Avviklingen av B’en i ABM-utvikling
betyr ikke at slaget er tapt for folkebibliotekene.

Vi fikk tidlig vite at noe alvorlig holdt på å skje. Da Trond Giske
fredag 17. april 2009 presenterte den lenge varslede stortingsmeldinga om
bibliotek, fortalte han at forholdet mellom ABM-utvikling og
Nasjonalbiblioteket skal gjennomgås. Da jeg spurte om departementet
så det som mulig å flytte deler av B’en over til Nasjonalbiblioteket,
svarte han tørt:

     –
Det er en mulighet, ja, men vi har ikke konkludert.

     Dette
hørte mange av de som var til stede på Grünerløkka bibliotek denne vårdagen.
Men Giske var liksom blitt den store bibliotekfaderen, så alvoret prellet av
som hagl på en paraply. Så lenge vi står sammen under Giske-paraplyen, kan
ingen skumle politikere true oss, lød refrenget.

Jeg stilte Giske det samme spørsmål om forholdet mellom
ABM-utvikling og Nasjonalbiblioteket i et intervju på hans kontor i Akersgata
noen uker senere. Her sier han om forholdet mellom ABM-utvikling og
Nasjonalbiblioteket at dette ikke er en "dypt politisk sak, mer det som
kan kalles en hensiktsmessighetssak, altså hvordan få til en best mulig
organisering av det statlige byråkratiet for å få til en best mulig
biblioteksektor".

     Det
vi har sett siden 17. april 2009 er realpolitikk med kikkertsikte. Et presist
bevis på at politikk handler om å ville
noe og å få til noe. Brevet av 12.2.10
måtte bli utfallet.

Nå skal ABM-utvikling inn i en prosess hvor direktoratet skal bidra
til å sørge for at flyttingen av B’en til Nasjonalbiblioteket foregår på en mest
mulig fornuftig måte. Her trenger ABM-utvikling all den støtte det kan få.

     Nå
teller ikke lenger klaging på Biblioteknorge og NBF-veven. Nå må argumentene og
ideene formidles inn i det politiske kraftfeltet. Det nytter ikke lenger å
snakke om hvordan ting kunne ha skjedd. Prosessens åpenhet eller mangel på sådan,
er ikke lenger interessant. Nå må diskusjonen handle om hvordan ting skal skje
framover. Det vil si – hvordan Nasjonalbiblioteket best mulig skal kunne
forvalte sitt nye og store ansvar. Her har Norsk bibliotekforening en viktig
utfordring.

Det er også på sin plass å spørre: Hvor er Bibliotekarforbundet i
denne saken? I et intervju i Bok og Bibliotek nr 6/08 sa forbundets leder Monica Deildok dette:

     "Vi
må innrømme at vi skulle hatt bedre kontinuitet i forhold til å påvirke
politikerne på feltet. Vi har et naturlig hovedfokus på lønns- og
arbeidslivsspørsmål. Det politiske arbeidet har vært mer ad hoc-preget. Men
nettopp det er en utfordring vi kommer til å ta tak i."

     Det
virker ikke som om dette har blitt fulgt opp i særlig synlig grad. Men nå har
du i alle fall en gyllen sjanse, Monica.

– Av Odd Letnes, redaktør