Serbisk litteratur: Urbanitet, modernitet og kvinneperspektiv

Publisert Sist oppdatert

I disse dager rister det tyske bokfolket av seg vintersøvnen og strømmer til den store lesefesten Leipziger Buchmesse, som er Tysklands nest største bokmesse etter Frankfurt-messen.

I disse dager rister det tyske bokfolket av seg vintersøvnen og strømmer til den store lesefesten Leipziger Buchmesse, som er Tysklands nest største bokmesse etter Frankfurt-messen.

Et land vi i Norge kanskje ikke vet så mye om rent litterært, Serbia, er i år temaland på bokmessen i Leipzig, Leipziger Buchmesse, som åpner 17. mars. I alt 27 førsteoversettelser av serbisk litteratur blir da presentert, og en rekke unge serbiske prosaforfattere og lyrikere vil lese opp fra bøkene sine.

Messen i Leipzig er Tysklands nest største bokmesse, etter den hos oss langt mer kjente bokmessen i Frankfurt. Messen i Leipzig er kanskje mer innrettet mot innholdet i litteratur og mot det lesende publikum, mens bokmessen i Frankfurt mer er den europeiske forlagsbransjens måte å presentere seg selv og nyhetene sine på.

Messen i Leipzig har tidligere trukket fram Kroatia og Slovenia som hovedland, og selv om serbisk litteratur heller ikke er spesielt kjent i Tyskland, der det årlig blir oversatt mindre enn ti titler, mener tyske forlag at også det serbiske bokmarkedet er interessant.

Arrangørene sier at selv om den serbiske litteraturen er regional, er den også europeisk. Mange yngre forfattere bor og arbeider dessuten i andre deler av Europa, etter de ødeleggende jugoslaviske konfliktene i 90-årene. Stikkordene for det serbiske innslaget og for det nye serbiske samfunnet som nå er i ferd med å vokse fram, er derfor urbanitet, modernitet og kvinneperspektiv.

 

Gamle røtter

Den serbiske litteraturen følger i store trekk den utviklingen vi kan se andre steder i Europa. Men landet har en lang og dramatisk historie, til dels som en provins underlagt Tyrkia etter det meget omtalte nederlaget på Kosovo Polje i 1389, et nederlag president Slobodan Milosevic og andre serbiske nasjonalister i 1990-årene brukte som et bevis på at den serbiske nasjonen alltid hadde vært omgitt av fiender. Det er da heller ingen mangel på store nasjonale helter, blod og drama særlig i den litt eldre delen av serbisk litteratur.

Det litterære utgangspunktet var likevel, her som andre steder i Øst- og Sørøst-Europa, den kirkelige liturgien. «Kirkeslavisk» preget helt fra 800-tallet det som ble skrevet ned. Perioden fra 1000-tallet og utover, da den serbiske middelalderstaten ble konsolider, blir regnet en gullalder i serbisk litteratur. Et høydepunkt er boken Serbias nasjonalhelgen, den hellige Sava (død 1236), skrev om sin far, kong Stefan Nemanja.

Alt dette endret seg etter slaget på Kosovo Polje, der tyrkerne erobret Serbia – for øvrig et tema serbiske diktere stadig har vendt tilbake til. Nederlaget stanset den videre utviklingen av det åndelige liv i landet i flere hundre år. Først på 1700-tallet skjedde det igjen en forsiktig oppvåkning av den serbiske litteraturen. I 1835 ble Serbia igjen et selvstendig kongerike, etter flere opprør mot tyrkerne, og påvirket av europeisk romantikk vokste så den nye serbiske litteraturen frem.

 

Brev fra Norge…

Som i nesten alle andre europeiske land, var det også i Serbia gjenoppdagelsen av folkevisene og de gamle heltesagnene som førte til fornyelse av litteraturen. Anført av romantikerne Herder og Goethe og de tyske eventyrsamlerne, brødrene Grimm, rullet denne bølgen over Europa.

Den serbiske nasjonaldikteren, Petar Petrović Njegoš, skrev sitt hovedverk «Bergkransen» i 1847. Han var en filosofisk dikter, som tok utgangspunkt i ortodoks religion, heroisk folkediktning og dyp nasjonalfølelse. Fra 1870-årene overtok så realistene, i takt med at det gamle, patriarkalske bondesamfunnet kom på retrett. Serbia fikk likevel sine bondefortellinger, som hos oss, men også moderne satirikere.

Fra begynnelsen av 1900-tallet, da landet hadde betydelig økonomisk vekst, begynte mange forfattere å vende seg mot Vest-Europa og særlig mot Frankrike. Brytninger mellom gammel og ny tid preget romanene, i Serbia som i andre land, og satirikerne fant et populært tema i det stivbente byråkratiet.

Av helt spesiell interesse for nordmenn er likevel den kvinnelige forfatteren Isidora Sekulićs «Brev fra Norge». Her blir Norge nærmest skildret som et idealsamfunn, og det er mange ting vi brave nordmenn har grunn til å glede oss over.

– Som kjent er Norge et land som ikke spiller noen europeisk rolle. Det hører ikke til en politisk union og har ingen ord av betydning på store konferanser, kriger ikke, har ikke gjeld, utbytter ikke og har ingen berømt arme. Det som karakteriserer Norge, er en generell kultur av ypperste kvalitet i alle befolkningslag, skriver Sekulić i 1913.

Sekulić levde helt til 1958 og besøkte Norge flere ganger. Forskere mener at mange serbere fikk sitt grunnleggende kjennskap til Norge nettopp gjennom denne boken, og at den var med på å befeste det gode vennskapet nordmenn og serbere hadde spesielt den første tiden etter andre verdenskrig.

 

Surrealisme og annen realisme

Få land ble mer herjet under første verdenskrig enn Serbia. Til sist ble den serbiske hæren drevet ut av sitt eget land og evakuert til den greske øya Korfu. Serberne fikk også skylden for å ha startet hele krigen, i og med attentatet på den østerrikske tronarvingen i Sarajevo i 1914 – noe moderne historikere mener kan diskuteres, ettersom den østerrikske regjeringen var fast besluttet på å gå til krig uansett.

Den nye staten som ble til i 1918 – Jugoslavia, sørslavernes land – hadde problemer helt fra starten av. Kroater og serbere hadde historisk lite til felles, bortsett fra språket, og i blandingsområdet Bosnia, som dessuten hadde mange muslimer, lå utallige motsetninger og gnisset. Dette gjenspeilte seg blant annet i en skjønnlitteratur som på 1930-tallet var sterkt preget av surrealisme, noe som også senere har preget serbisk litteratur.

Under andre verdenskrig ble landet enda hardere herjet, og gjenoppsto etter krigen som en kommunistisk ettpartistat under den tidligere partisanlederen Tito. Nå var det sosialistisk og sosialrealistisk litteratur som gjaldt. I 1950-årene ble det derfor utkjempet en litterær og kulturpolitisk strid mellom realistene og modernistene, som endte med at de dogmatiske realistene måtte kaste kortene og at modernistene fra slutten av tiåret fikk større spillerom.

 

Fra Ivo Andrić til Danilo Kis

Kjente forfattere fra 1950-tallet er Oskar Davičos og Dobrica Ćosić, som begge skildret de jugoslaviske partisanene som mennesker med tvil og følelser. Ćosićs roman «Fjernt står solen» fra 1951 ble senere oversatt til norsk under tittelen «Til siste patron». Å skildre partisanene som noe annet enn uovervinnelige helter var slett ingen selvfølge på denne tiden, og Ćosić utviklet seg senere til å bli en av de betydeligste romanforfatterne i serbisk etterkrigslitteratur.

I 1961 fikk Jugoslavia også Nobelprisen i litteratur, ved bosniakroaten Ivo Andrićs berømte «Broen over Drina». Boken tar utgangspunkt i bosnisk historie fra 1500-tallet og fram til moderne tid, og skildrer hvordan de ulike folkeslagene lenge levde i fred med hverandre.

Etter Andric skal vi imidlertid fram til 1980-tallet før Jugoslavia og Serbia igjen var aktuell i nobelprissammenheng – denne gangen ved den jødisk-serbiske forfatteren Danilo Kis.

Hans noveller og romaner er oversatt også til norsk, ved novellesamlingene «Et gravmæle for Boris Davidovitsj» og «De dødes ensyklopedi». Kis var påvirket av den argentinske forfatteren Jorge Luis Borges, noe som blant annet preger «De dødes ensyklopedi». Boken foregår i et kjempemessig bibliotek som inneholder biografier over hver eneste død person fra skapelsen til i dag – et tema som i utgangspunktet ikke er ulikt Borges, men som i virkeligheten handler om rotløse intellektuelle i et ulykkelig Sørøst-Europa. Og «Et gravmæle for Boris Davidovitsj» tar utgangspunkt i en protokoll fra inkvisisjonens tid, men handler egentlig om Stalin-tiden.

 

Magisk realisme

Da Danilo Kis begynte å skrive hadde Jugoslavia – og Serbia – for lengst fått en hel garde av eksperimentelle og modernistiske forfattere.

Først ute var Miodrag Bulatović fra Montenegro, som med sine groteske og burleske romaner – to av dem, «Til himmels flyr den røde hane» og «Helten på eselryggen» er oversatt til norsk – kanskje ble mer anerkjent i utlandet enn i Jugoslavia. Den kvinnelige forfatteren Grozdana Olujić ble kjent for sine romaner om Beograd-ungdom, og ble oversatt til norsk med romanen «En utflukt i himmelen». Dragoslav Mihajlović innførte nyrealisme og sjargong, mens humoristen Momo Kapov særlig ble populær for ungdomsbøkene sine.

Mye av det som ble utgitt fikk et visst preg av magisk realisme. Innen dette feltet dukket det også opp en ny nobelpriskandidat – litteraturprofessoren Milorad Pavić fra den nordserbiske byen Novi Sad, en by som ofte har markert seg sterkt i serbisk litteratur. Pavić skrev en rekke eksperimentromaner med ulike innfallsvinkler, men slo særlig gjennom med leksikonromanen «Khasarenes ordbok». fra 1985. Romanen ble en kultbok i mange land, og er oversatt til et stort antall språk.

Det hører med til historien at Serbia, som så mange land der fantasien har vært et fristed, har et blomstrende fabelprosa- og science fiction-miljø, Den mest kjente forfatteren her er Zoran Živković, litteraturprofessor ved universitetet i Beograd.

 

Engler og hunder

På 1980-tallet, da Jugoslavia begynte å gå i oppløsning, kom det imidlertid nye og mer hatefulle toner. Mange serbiske forfattere er i ettertid blitt beskyldt for å puste til ilden og gjøre konflikten uunngåelig, gjennom serbisk nasjonalisme og hatpropaganda mot bosniere og kroater.

Mange av motsetningene bygde på hendelser under den andre verdenskrigen. Blant forfatterne som på denne tiden begynte å grave i dette materialet er den også i Norge kjente politikeren Vuk Drašković. I romanen «Kniven» oppdager en ung bosnisk gutt at han egentlig er serber, og at bosniere og kroatiske Ustasja-terrorister har tatt livet av familien hans. Romanen ender likevel med forsoning, og med at livet går videre – ifølge Drašković er nemlig hevn det samme som å begå selvmord.

Både serbere og andre burde kanskje hørt på Drašković, som fikk boken sin forbudt. Det var heller ikke til å unngå at mange forfattere i den yngre generasjonen var sterkt frustrerte etter krigene i 1990-årene og mente at livet var blitt meningsløst. Dette kommer blant annet sterkt til uttrykk i Beograd-forfatteren Vladimir Arsenijevičs roman «På nederste dekk», oversatt til norsk i 1995.

Flere av de serbiske forfatterne som kommer til Leipzig er også opptatt av hendelsene på 1990-tallet, men er ikke spesielt kjente i Skandinavia. Blant dem er for eksempel lyrikeren og prosaisten Zoran Ziric, som skriver romaner i den mer røffe genren og som er med i antologien «Engelen og den røde hunden».

Lyrikeren Miodrag Pavlovic er på sin side opptatt av utopier og apokalyptiske forestillinger, noe mange utenforstående kanskje vil finne ganske forståelig etter de jugoslaviske krigene, men er heller ikke særlig kjent hos oss. Det samme gjelder nok den unge lyrikeren Sonja Veselinović og den kanadiskbosatte Kafka- og Beckett-inspirerte David Albahari, til tross for at han er oversatt til 16 språk og særlig har vært opptatt av forholdene etter det jugoslaviske sammenbruddet.

Alle forfatterne som blir presentert er imidlertid, ifølge arrangørene i Leipzig, interessante og vesentlige skribenter, som til sammen gir et godt bilde av Serbia i dag. Den litterære serbiske scenen er dessuten stor og omfattende, med mange ulike stemmer.

 

Kirkegårder og japansk manga

I tillegg byr messen i Leipzig også i år på både nye og tradisjonelle innslag. Et av de mest markerte innslagene er den store «lesefesten», der så å si hele byen blir tatt i bruk til opplesninger, og der hundrevis av forfattere deltar. Både bad, kafeer, gater, parker og tilmed kirkegårder blir brukt, og arrangementet trekker årlig til seg titusener av tilhørere.

Messen byr i år også, i tillegg til forskjellige underkonferanser, på et større innslag om japanske manga-tegneserier og «tegnede romaner». Manga og japansk fortellerteknikk rir i dag store deler av verden som en farsott, og både i Norge og Sverige er det dukket opp egne fanklubber. I år er det nok likevel serberne som vekker mest interesse i Leipzig – og vi får glede oss over at interessen denne gangen er i hovedsak positiv. 

– Av Reidar Jensen. Jensen er fast frilansjournalist for Bok og Bibliotek

Powered by Labrador CMS