Spennende om bruk av bilder på nettet

En artikkel i Journalisten – "Bloggere forsyner seg med
bilder" – har utløst en rekke kommentarer på Journalistens nettsted. Temaet i
artikkelen er "tyveri av bilder på nettet" – mer presist det at bloggere har en
tendens til å stjele bilder fra nettet til bloggene sine. De mange som
kommenterer artikkelen, dekker hele skalaen fra "Pytt, pytt, det er vel ikke så
farlig" til "Dette er strengt forbudt og straffbart".

En artikkel i Journalisten – "Bloggere forsyner seg med
bilder" – har utløst en rekke kommentarer på Journalistens nettsted. Temaet i
artikkelen er "tyveri av bilder på nettet" – mer presist det at bloggere har en
tendens til å stjele bilder fra nettet til bloggene sine. De mange som
kommenterer artikkelen, dekker hele skalaen fra "Pytt, pytt, det er vel ikke så
farlig" til "Dette er strengt forbudt og straffbart".

Artikkelen og dens kommentarer er et eksempel på hva slags
kunnskapsmessig og moralsk vakuum utbredelsen av nettet foreløpig kan skape blant brukerne. Noen unnskylder seg med at de ikke vet at de gjør noe galt. Alt
som ligger på nettet er liksom fritt vilt. Et par klikk, så er det lastet ned. Et par klikk til, så er det lastet opp. Noen har en mer "bevisst" holdning i
den forstand at de forsvarer bildetyverier ved at opphavsmannen ikke taper
penger på at man gjenbruker bildet hans på en blogg. En som kaller seg Hjorten, sier det sånn:

"Hvis jeg har lyst på et bilde av Siv Jensen til en bloggpost, og finner
et som jeg har lyst til å bruke på en tre måneder gammel artikkel på
VGNett, så er det ikke sånn at bildet jeg laster ned forsvinner fra den
artikkelen. VG trenger ikke kjøpe inn det bildet på nytt. Jeg har brutt
loven om opphavsrett, greit nok, men jeg har ikke stjålet noe.
Ingenting er borte. "

Det poenget Hjorten overser, er at et publisert bilde har en immateriell verdi, vernet av opphavsretten.
Denne verdien kan utgjøre menneskers levegrunnlag.

– – – –

Jeg har selv vært frilansjournalist i mange år. Jeg skrev
for fagblader, offentlige institusjoner og diverse nettsteder. Med jevne
mellomrom googlet jeg meg selv for å sjekke om noen hadde brukt sakene mine,
tekster eller bilder, uten å spørre om lov. Iblant oppdaget jeg at det hadde
skjedd.

Det første jeg gjorde da, var å vurdere hvem som hadde tatt
seg friheten å bruke sakene mine uten verken å spørre om lov eller tilby et gjenbrukshonorar.
Iblant var det kanskje en ikke-kommersiell organisasjon, en forening eller
liknende, som hadde klippet stoffet inn på nettstedet sitt. Andre ganger kunne
det være en mediesterk aktør som absolutt burde ha visst bedre. Deretter sendte
jeg en mail og forklarte hvordan ting henger sammen. Selv om artikkelen min har
stått på trykk på et sted, betyr ikke det at den fritt kan brukes. Jeg mister
ikke eiendomsretten til åndsverkene mine, selv om de har vært publisert en gang.

Konklusjon: De burde ha spurt om tillatelse til gjenbruk. Om de i tillegg burde ha betalt
meg et honorar, vurderte jeg fra gang til gang. Var det en pengesterk og
kommersiell bruker, synes jeg det var rimelig å be om gjenbrukshonorar. Var det
en kommunal barnevernsinstitusjoner i Østfold, lot jeg være.

– – – –

Poenget er at det ikke er OK å rappe ting på nettet og
unnskylde seg med at "jeg visste ikke" eller at "ingen taper på det". Begge deler
er feil. Det er ikke lov, og opphavsmannen kan tape på det.

Vi må vi huske at mange lever av å selge de bildene som finnes
på nettet. Bak bildene ligger det fotoutstyr for tusenvis av kroner, det ligger
ofte årevis med utdanning og yrkeserfaring og nedlagt arbeidstid. Å tenke at "pytt,
pytt, det er ikke så farlig, det tar bare brøkdelen av et sekund å ta et bilde",
er helt misforstått. I parentes bemerket: Edvard Munch skal visstnok en gang ha
solgt et bilde, og kjøperen bemerket litt grettent: – Det var da dyrt, du har
jo bare brukt to dager på det. Hvorpå Munch skal ha svart: – To dager og tredve
år.

Det er ofte den fella mange går i når de stjeler bilder: Det
er jo bare snakk om et lite knips, som ingen vil tape på om jeg gjengir en gang
til. Men det er en prinsipiell feilslutning. Det kan handle om et levebrød. Mange profesjonelle frilansere
lever nettopp av "mange bekker små", som til sammen gir en normal årslønn.

Det har blitt heftig diskutert i kommentarfeltet til artikkelen i Journalisten.
Diskusjonen er veldig interessant, og jeg ville tro at mange i
biblioteksektoren burde ha interesse av å følge den, særlig fordi bloggene har
blomstret friskt det sist året som følge av 23 ting-kurset.

– Odd Letnes

Les artikkel og kommentarer i Journalisten:

http://www.journalisten.no/story/56396