Til etterretning – uten diskusjon?

Publisert Sist oppdatert

Stortingsmelding 23 (2008-2009). Bibliotekmeldingen: bred beskrivelse, fraværende analyse, ufarlige
og utydelige tiltak – det meste blir som før fram til neste melding.

Bibliotekmeldingen synes å være skrevet
både for og av bibliotekarer.  Andre,
inkludert politikere, vil ha problemer med å trenge igjennom stoffet. Hadde
meldingen vært en styresak ved Høgskolen i Oslo (HiO) ville den ha blitt tatt
til etterretning uten diskusjon. Ikke minst fordi ethvert styremedlem ville ha
sjekket det obligatoriske avslutningskapitlet (Økonomiske og administrative
konsekvensar), og konstatert at denne ene siden av totalt 159 ikke nevner ett
eneste kronebeløp, men forsikrer at "Det er i alle høve ein føresetnad at dei
mål, strategiar og tiltak som vert gjort framlegg om i denne meldinga, skal
kunne dekkjast innanfor dei gjeldande budsjettrammene"…

 

– Av Hans Martin Fagerli, stabsdirektør, Høgskolen i Oslo








Stortingsmelding 23 (2008-2009). Bibliotekmeldingen: bred beskrivelse, fraværende analyse, ufarlige og utydelige tiltak – det meste blir som før fram til neste melding.

 

– Av Hans Martin Fagerli, stabsdirektør, Høgskolen i Oslo

 

Bibliotekmeldingen synes å være skrevet
både for og av bibliotekarer.  Andre,
inkludert politikere, vil ha problemer med å trenge igjennom stoffet. Hadde
meldingen vært en styresak ved Høgskolen i Oslo (HiO) ville den ha blitt tatt
til etterretning uten diskusjon. Ikke minst fordi ethvert styremedlem ville ha
sjekket det obligatoriske avslutningskapitlet (Økonomiske og administrative
konsekvensar), og konstatert at denne ene siden av totalt 159 ikke nevner ett
eneste kronebeløp, men forsikrer at "Det er i alle høve ein føresetnad at dei
mål, strategiar og tiltak som vert gjort framlegg om i denne meldinga, skal
kunne dekkjast innanfor dei gjeldande budsjettrammene".

 

Ordmagi

Meldingen er omfangsrik i sin brede
beskrivelse av biblioteksektoren.  Ingen bibliotekvariant,
intet behov eller idé skal være unevnt.  Vi
kjenner oss igjen, men hva med brukerne? Politikerne? Beslutningstakerne? Blir
bok-i butikk og på togstasjon det den alminnelige bruker blir sittende igjen
med av forståelig ordmagi? Det synes som om meldingen lider av samme problem
som sektoren har selv: man får ikke formulert bibliotekenes virksomhetsidé og
samfunnsoppdrag på en måte som har gjennomslagskraft utover egne grenser. Man
vil i alle retninger og på så mange områder – samtidig.

Flere steder ser man ikke sammenhengen
mellom beskrivelse og påfølgende tiltak fordi analysen er fraværende.
Eksempelvis vil begge departementene evaluere grunnutdanningen i bibliotekfag.
Begrunnelsen går ikke dypere enn til å påpeke at det er 10 år siden sist. Her
ved HiO ville en slik begrunnelse ha holdt, for her vedtar styret årlig
evalueringer av utdanninger som en del av en løpende prosess, men i en
bibliotekmelding bør begrunnelsen være langt mer reflektert og konkret på
hvorfor.

 

Svakeste vekst

Meldingen dokumenterer at av
kulturoppgavene i kommunene har folkebibliotekene fått desidert svakest
økonomisk utvikling i perioden 2004-2007. Veksten på 8,3% (mot et gjennomsnitt
på 29,4%) i netto driftsutgifter er dramatisk, sammenliknet med de øvrige
kulturområdene, med kino som den store vinneren med en vekst på 55,2%. At
kommunene prioriterer på denne måten kunne ha vært et godt utgangspunkt for å vurdere
hvorfor folkebibliotekene befinner seg i denne situasjonen.  For her handler det jo ikke om prioritering
mellom bibliotek og gamle og syke, men mellom ulike kulturaktiviteter. Hvorfor
taper bibliotekene til de grader? Noen har vel formulert en begrunnelse rundt
omkring i kommunene? Er ikke bibliotekene så viktige som vi tror? 

Meldingen sier at folkebibliotekene er i
rask endring. Den noe spesielle fortolkningen av endring består her i at antall
bibliotekavdelinger er redusert fra 1077 til 807 i perioden 1998-2007. Med
andre ord: folkebibliotekene nedprioriteres ikke bare budsjettmessig, de legges
også delvis ned. Og forklarer dette den svake relative veksten i bibliotekenes
driftsbudsjetter ved at kostnader rett og slett blir borte? I lys av alt det
positive meldingen har å si om folkebibliotekenes betydning som læringsarena,
sosial møtested, og litteratur- og kunnskapsformidler, har ikke meldingen svar
på hvorfor dette skjer, eller om utviklingen endog kan være ønskelig, for alt
jeg vet. Det er ikke problematisert hvorfor situasjonen er slik den er. Bok i
butikk, konsolidering og samarbeid, og et kompetanseløft kan vel ikke være svar
på denne utviklingen?

Men avsnittene med departementets
vurderinger er også interessant lesning. Det er her de mer balanserte uttrykkene
kommer til syne som en forberedelse til tiltaksformuleringene. Under kapittel
7. Kunnskapsallmenning i ei digital tid, skriver man at "den
digitaliseringsoptimistiske oppfatninga av framtidsbiblioteket må likevel
balanserast med en del tilhøve som biblioteka må hanskast med på ein eller
annan måte". Det gjelder bl.a  et
fortsatt forvaltnings- og formidlingsansvar for et stort volum av tradisjonelle
informasjonsbærere, og det faktum at det vil ta svært mange år før eksisterende
trykte medier er digitalisert.

 

Ingen prioriteringer

Til sist påpeker meldingen at det vil ta lang
tid før alle i det norske samfunnet vil ha en så omfattende bruk av digitale
medier at man kan si at hele samfunnet samhandler på en digital plattform. Det
er betryggende at departementet har sett dette! Det sies til og med at
digitaliseringen er (forbausende?) kostbar. Kanskje disse erkjennelsene i
større grad burde ha preget tiltakene? 
Modernisering vil alltid være en del av våre forpliktelser, men det er
også betydelige oppgaver som skal videreføres samtidig. Da må man prioritere.
Så langt jeg kan se, ser jeg ingen prioritering i bibliotekmeldingen.

I svært liten grad våger meldingen seg ut
på kontroversielle tiltak. Konsolideringstanken er neddempet, nå skal man medvirke
til samarbeid frivillig og med tiltakspenger som lokkemat.  Man ønsker også å endre fylkesbibliotekenes
rolle, men her blir igjen tiltaksformuleringene utydelige. Mest konkret er det at
man varsler tilbaketrekking av statstilskuddet til Fjernlånssentralen ved
Deichman, men man er rimelig uklar på hvordan pengene skal komme fjernlånet til
gode. Dette skal også, i likhet med mye annet, vurderes nærmere.  Meldingen varsler visse justeringer av
oppgavefordelingen mellom ABM-utvikling og Nasjonalbiblioteket. Det synes
fornuftig, og må være rimelig enkelt å iverksette med det bofellesskapet
institusjonene allerede har.  Man kunne
kanskje ha gått enda lenger?

 

Hvor er reformen?

Meldingen må leses og forstås som et
saksframlegg. Da skal man ikke legge vekt på beskrivelsen eller formuleringer i
teksten, men på tiltakene. Prosaen vedtas som kjent ikke. Det er tiltakene som
eventuelt vedtas og iverksettes. På denne bakgrunnen synes meldingen ikke å
være svaret på departementets utsagn tidligere i vinter om at sektoren er
overmoden for reform. Det må være ualminnelig trofaste og snille rødgrønne
bibliotekarer som er villig til å applaudere meldingen.

På ett punkt i meldingen ble jeg tankefull.
Det heter i omtalen av metadata at målet er at hvert dokument bare skal registreres
én gang. Den tanken er ikke akkurat ny. For nøyaktig 40 år siden ble det sagt
det samme ved innføringen av MARC-formatet.  Vi trodde på det utsagnet like fast den
gangen. Utfordringen var faktisk enklere den gangen enn nå! Det er ikke akkurat
oppmuntrende.

På den annen side ble jeg glad over all omtalen
av bibliotekenes oppgave som læringsarena. Selv om det er gått mer enn ti år
siden jeg i all beskjedenhet skrev en rapport om fenomenet, samtidig som
høgskole- og skolebibliotek bevisst fokuserte på å utvikle seg til
læringssentre for sine studenter og elever. 
Og meldingen skal ha honnør for at den er oppdatert på de enorme
utfordringer bibliotek, lærere, studenter og elever har i forhold til å
håndtere et fragmentert digitalt informasjonstilfang, og omskape dette til
kunnskap.  Det er en viktig erkjennelse
at enkel tilgang ikke erstatter slitet med læring og kunnskapstilegnelse.
Derfor forblir en av bibliotekenes viktigste samfunnsoppgaver knyttet til
kunnskapsformidling og tilrettelegging for læring, nå som i all framtid.

Den
erkjennelsen burde kanskje i større grad ha formulert noen synlige tiltak i en
ellers forbausende tafatt melding.

 

 

Powered by Labrador CMS