Trivsel i ikke-informasjonens tid

Dette er en meningsytring. Teksten står for skribentens regning. Bok & bibliotek deler ikke nødvendigvis holdninger og meninger som kommer til uttrykk. 

Vi lever i et informasjonssamfunn. Et skred av teknologiske endringer er på vei mot oss. Bibliotekarer vet bedre enn de fleste at om befolkningen skal trives i et informasjonssamfunn, må kompetansen økes.

Løsningen på informasjons- og teknologiutfordringene er ikke så enkel som at folk må lære seg å kode, selv om det kan være artig nok. Svaret er kort sagt at vi alle må investere tungt i vår informasjonskompetanse. Når folk har god informasjonskompetanse, er de bedre rustet til å ta avgjørelser i lys av nye teknologier og anvende dem klokt. Samtidig må vi ikke glemme at hva som regnes som informasjonskompetanse og hvordan vi oppnår den, stadig endrer seg. Bibliotekene kan være en viktig del av løsningen, hvis vi evner å støtte brukerne, og påvirke utformingen av fremtiden.

Arbeidsdeling øker kompleksiteten

Som sosiale vesener har mennesker alltid vært avhengige av å kommunisere og utveksle informasjon for å kunne samhandle og samarbeide. Informasjon fikk en særstilling i samfunnet etter 1776 da Adam Smith foreslo at nasjonenes velstand har sin opprinnelse i arbeidsdeling og spesialisering av arbeidskraften. Han mente at ved å dele opp arbeidet blir bedrifter mer produktive. Enhver nasjon som følger disse prinsippene vil, ifølge Smith, bli rikere. Til tross for bekymringen for at «samlebåndsprinsippet» fører til fremmedgjøring, satte denne måten å arbeide på fart i industrialiseringen og preger i stor grad samfunnet vi har i dag.

Smiths prinsipper har også fått innflytelse på felt utenfor industrien. Dette er helt åpenbart i kunnskapssektoren; der det tidligere var fokus på bredde, er det nå spesialisering i stadig snevrere kunnskapsområder. Som borgere i dagens informasjonssamfunn er vi avhengige av å søke, vurdere og bruke kunnskap andre besitter. Denne kunnskapen må formidles, og måten det skjer på er gjennom informasjon.  Tre århundrer med arbeidsdeling og spesialisering har vist at disse prinsippene øker kompleksiteten i samfunnet. De fører til et enda større behov for å formidle informasjon.

Det er lenge siden vi kunne hente informasjon fra bare pappa, læreren og presten. De som sitter på kunnskap, må kunne dokumentere den for at andre mennesker skal kunne dra nytte av den. Altså, jo mer komplekst samfunnet blir, jo mer avhengig er vi av å dokumentere informasjonen for å kunne fungere i grupper. Bibliotekaryrket vokste opprinnelig frem nettopp med det formålet å organisere informasjon og hjelpe brukerne med tilgangen til den.

Hva er det nye?

Hvis det ikke stemmer at informasjon er viktigere nå enn før, hva betyr uttrykket «informasjonssamfunnet» da? Vel, det nye er at informasjon brukes bredere enn noensinne. I det moderne samfunnet dokumenterer vi stadig flere ting på flere måter, ofte uten at vi er bevisst på at det er det vi gjør. Hver gang vi skriver noe ned, tar et bilde, kjøper noe med et kredittkort, bruker GPS eller utfører andre helt vanlige handlinger, skaper vi dokumentasjon. Hver gang vi dokumenter noe, skaper vi data. Dette er langt fra banalt. Data er blitt så verdifulle at de omtales som den nye oljen. Når informasjon etableres så desentralisert, mister vi oversikten. Derfor, i tillegg til å være et bindeledd mellom brukerne og informasjonen de leter etter, kommer bibliotekarene til å ha en enda større rolle i å utvikle folks informasjonskompetanse.

Folk flest er ikke klar over at «et dokument» i denne sammenhengen ikke bare er de kjedelige papirene de helst ikke vil tenke på, som skattemeldingen eller førerkortet. Bibliotekarer er klar over at data og informasjon ikke er synonymer. Vi vet at et dokument er mediet en melding registreres i, uansett om det er fysisk eller digitalt, enten det dreier seg om tekst, tall, lyd, bilde eller video. Vi forstår at disse meldingene kan ses på som data, og at det ikke er før et menneske tilskriver det mening eller relevans at det blir til informasjon. At vi er flinke til å formidle denne kunnskapen er viktigere nå enn noensinne.

Ikke-informasjon

Det som spyttes ut fra algoritmer og KI-verktøy bør ikke tas som informasjon. Ifølge den amerikanske lingvistikkprofessoren Emily Bender bør det i stedet kalles ikke-informasjon, siden det «forgifter vårt informasjonsøkosystem». Som informasjonsbeskytterne kan bibliotekarene slett ikke bare akseptere denne forgiftningen.

For å kunne leve og arbeide i det moderne informasjonssamfunnet må man utvikle og pleie nøye sin evne til å beskjeftige seg med informasjon. Dette handler om mye mer enn å lære nye verktøy. Det handler om å være trygg på håndverket i bunnen. Selv om noen av disse nye KI-verktøyene kan være gode hjelpemidler, gjør de ikke verden mindre kompleks. Tvert imot.

Når vi vurderer å gi bort en oppgave til en maskin, bør vi tenke på hvordan vi kan anvende teknologien slik at vi ikke mister ferdigheter som er nødvendige for å lykkes som et velfungerende medlem av samfunnet. Dette er svært utfordrende, men hver enkelt av oss er selv nødt til å vurdere forskjellen mellom det som kan være til nytte og det som kan være til skade.

Bibliotekarene har stor tillit i samfunnet. Derfor er vi godt posisjonert til å støtte og veilede brukerne når de står overfor denne utfordringen. Der bibliotekarer er aktive bidragsyterne og dialogpartnere, kan samfunnet stole på at offentlighetens interesser blir ivaretatt. Men dette vil kreve at vi forbereder oss og at vi tar mer plass i diskusjonen. Alt kan ikke overføres til de med teknisk kompetanse. Alle kan ha utbytte av robust informasjonskompetanse, uansett hvilken teknologi som er den store snakkisen. Dette kan bibliotekarene hjelpe med, og vi bør forberede oss på oppgaven. •

Takk til Thoralf Fagertun, Vidar Rongved, Marte Annesdatter Haugsand Aasheim, Jenny Grøterud Haug og Tadeu Fernando Nogueira for hjelp og tilbakemelding. Ansvaret for innholdet er mitt alene.