Finnes det bibliotek om 20 år?

40-41_KB-bok-bildeBli med på en reise i framtiden -- med Kungliga Biblioteket som guide.

Av Odd Letnes, red.

40-41_KB-bok-bildeBli med på en reise i framtiden -- med Kungliga Biblioteket som guide.

Av Odd Letnes, red.

Hadde vi hatt den berømmelige kystallkula, hadde alt vært enkelt. Da hadde ikke Kungliga Biblioteket i Sverige trengt å gi ut boka ”Finns bibliotek om tjugo år?” (2011). Men så lenge den kula bare finnes i eventyrverdenen, må vi fortsette å gruble og spekulere. Det er derfor med store forventninger – finner jeg svaret her? – og en smule skepsis – 20 år er lang tid å se framover – at jeg begynner å bla i den lille boka på knappe 80 små sider.

Jeg starter med slutten. Her har Sveriges nasjonalbiblioteker, Gunnar Sahlin, en replikk i en debatt som er gjengitt i boka. Han sier: ”Når jeg startet bibliotekarutdanningen i Uppsala 1994, så sa han som hadde ansvar for IT: ”Det finnes noe som heter www, hvor man kan få fram tekster og en masse merkelige ting…” Det er 17 år siden. Kanskje vet vi bare en sak sikkert – at vi ikke har peiling på hvordan framtiden ser ut i 2030.”

Da er det vel ingen vits i å lese boka da? Eller? Jeg begynner i andre enden, forfra. Det er også Gunnar Sahlin som åpner kalaset, med epistelen ”(Visst) Finns bibliotek om tjugo år!” Her ramser han opp alle verdiene ved biblioteket i forhold til demokrati, kultur, kunnskap, forskning og liknende. Det er slik vi liker å høre innenfor vår sektor, det er slik vi fyller festtaler med og småprat på en konferanse med et glass rødvin i hånda.

Sahlin avslutter med å slå fast at det finnes bibliotek om 20 år – og at deres betydning i samfunnet har økt. Men det vil kreve både selvrefleksjon, innovasjon og en god dialog med brukerne. Heller ikke til dette er det vanskelig å nikke. Jeg blar videre i boka, med voksende nysgjerrighet.

Selve boka er satt sammen av 12 innspill fra ulike personer innenfor og utenfor biblioteksektoren, pluss et referat fra en paneldebatt til slutt. Det er et bredt og interessant spekter i deltakerne, alt fra bibliotekarer til mediefolk og også en representant fra Google. Det er vanskelig å gå inn på alle 13 bidragene, så jeg nøyer med å peke på noe av det som appellerer umiddelbart til meg, og er samtidig helt klar over at en annen person kunne ha lest boka med et helt annet utbytte.

I Sverige er bibliotek skrevet inn i skolelovgivningen. Ifølge loven skal alle elever ha tilgang til skolebibliotek. Selv ser jeg på læringsaspektet som en interessant vei for bibliotekene framover og leser derfor dette kapitlet med stor interesse. Artikkelforfatteren, Anna Ekström, i Skolverket sitter ikke med noen fasit på hvordan skolebiblioteket kommer til å se ut om 20 år. Det kan være alt fra et fysisk sted for eksperimentering og læring til mer virtuelle løsninger med digitale ressurser. Men forutsetningen for et god bibliotek i framtiden er at biblioteket fungerer godt i samtiden, slår hun fast. Der ligger det en utfordring både i Norge og Sverige, så lenge vi vet at et skolebibliotek kan være alt fra noen hyller i et hjørne av et oppholdsrom til et moderne og innholdsrikt mediatek.

Fra litteraturens produksjonsside ser forfatteren og forleggeren Jonas Ellerström to typer bibliotek i framtiden. Det ene er en forlengelse av dagens bibliotek av murstein og betong. Det vil bli mer likt det vi vanligvis ser på som arkiv (kanskje også museum) og det vil romme fysiske medier for spesielt interesserte.

Det andre er et virtuelt bibliotek hvor brukerne får tilgang til all nyere og aktuell litteratur i digital form. Men hvor blir det av den rådgivende bibliotekaren i et slikt virtuelt bibliotek, hvor blir det av møteplassen og det stedet man kan trekke seg tilbake for å søke kunnskap?

Der tror jeg Ellerström peker på et stort poeng. Jeg har foreløpig liten tro på de virtuelle bibliotekene eller de bibliotekløse bibliotekarer. Dersom bibliotekene flytter alle ressurser ut på nettet, kommer de i direkte konkurranse med et vrimmel av informasjonsbyråer, medier, kommersielle tjenester for strømming og salg av litteratur og musikk. Her spørs det om bibliotekene vil ha oppdrift nok til å stå i mot de kommersielle bølgene.

Fra akademisk hold bidrar professor Anders Frenander ved Högskolan i Borås. Han legger an et sosiologisk og knytter an til klassiske tenkere som Max Weber og Jürgen Habermas – og den norske sosiologen Geir Vestheim. Geir Vestheim har skrevet flere bøker om kultur- og bibliotekpolitikk og deltok i den svenske demokratiutredningen i 1999. Et poeng for Vestheim er at kultur- og bibliotekpolitikken de siste årene har vært gjennomsyret av en instrumentell tenkning. Bibliotekene blir i den sammenhengen et redskap myndighetene ønsker å bruke for å oppnå et kvantitativt, ofte næringspolitisk, mål. Innenfor denne trenden er ikke biblioteket en arena for kritisk diskusjon i et demokratisk perspektiv. Opplysningstenkningen har tvert i mot måttet vike for økonomenes kalkyler.

Det er denne utviklingen Frenander ser på som den største trusselen mot bibliotekenes utvikling de neste 20 årene. Jeg har stor forståelse for Frenanders tilnærming. Da jeg selv gikk på Statens bibliotek- og informasjonshøgskole midt på 1980-tallet, satt fortsatt opplysningsidealene i veggene. Men de var nok i ferd med å falme. Når enkelte i biblioteksektoren i dag begynner å kalle lånerne for kunder, er det en illustrasjon på at toget har gått fort og langt de siste tiårene.

Et av de bidragene jeg har mest sansen for er det som er skrevet av den svenske riksarkivaren, Björn Jordell. Han legger an et typisk demokratisk møteplassperspektiv, i samme ånd som vi finner innenfor forskningsprosjektet PLACE ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Jordell mener at vårt behov for offentlige rom hvor vi kan komme og gå i egenskap av å være samfunnsborgere, vil øke. Han ser på biblioteket som et rom hvor man ikke er konsument eller avkreves noen form for motytelse for å bli tatt i mot. Vårt behov for et bibliotek som er et intellektuelt og åndelig fristed, er langt fra mettet, mener han – og det vil heller ikke bli det de neste 20 årene.

Jeg har stor tro på at dette er en av de riktigste veiene framover for biblioteket. Kommersialiseringen av informasjons- og kultursektoren vil øke. Det samme gjelder tilbudet av digitale informasjons- og kulturressurser. Vi vil tilbringe stadig mer tid foran små og store skjermer. Men vi slutter ikke å være sosiale individer, i alle fall ikke på 20 år. Jeg tror behovet for sosiale møtesteder med en ramme av informasjon, kultur og kunnskap, vil få stor betydning for samfunnsutviklingen.

Det er imidlertid verdt å merke seg at ifølge en undersøkelse utført av Sveriges bibliotekforening, ønsker 85 prosent av politikerne at biblioteket skal utvikle seg til møteplasser og opplevelsessentre, mens bare 45 prosent av befolkningen mener det samme. Flertallet av brukerne ser fortsatt på biblioteket som et hus med bøker i.

Så er jeg tilbake utgangspunktet – Gunnar Sahlins uttalelse om at vi ikke har peiling på hvordan framtiden ser ut i 2030. Men selv om vi vet det, er det interessant å trekke opp muligheter. Alt i alt er dette derfor en tankevekkende bok, som Kungliga Biblioteket skal ha all ros for at de har utgitt.

Om jeg skulle etterlyse noe, måtte det være et par artikler som svarte ”tja” eller rett og slett ”nei” på om biblioteket fortsatt finnes om 20 år – til og med representanten for Google mener at det er behov for ”de store salarnes bibliotek” i framtiden. Artiklene er utelukkende skrevet av bibliotek-elskere. Noen kritiske tanker i negativ retning hadde vi alle hatt godt av å bryne seg mot.