Orden i kaos – et forsøk på å gripe Det Nye Biblioteket

LrenskogMuseumsmetaforen er som en muteringsvillig bakterie. Ikke lett å bli kvitt, selv med store doser av bibliotekhistorisk antibiotika. ”Bibliotek av stein, betong og glass er overflødige, de nye bibliotekene er av elektrisk strøm,” har jeg lest et sted. Så tørt kan det sies. Digitaliseringens beleiring er i full gang. Inne i bibliotektårnet stiger sulten mens ammunisjonen minker. Gradvis tvinges det fysiske biblioteket i kne og forvandles til et museum for papir og pergament. Eller? (BIldet: Lørenskog Hus)

1

Tobakk, kaffe, brennevin, bøker, melk og mel. Alle disse varene har det til felles  at de står i hyller kun en kort stund før de vandrer videre ut i markedet og konsumeres og blir borte. Bøker i offentlige bibliotek står også i hyller. Men de blir ikke borte. De står der til evig tid for at de skal kunne brukes av forskere og menigmann. Gratis. Nå vil noen si at bibliotek ikke handler om bøker, eller at de fysiske bøkene snart vil vike for elektroniske filer. Jeg vil ikke protestere på det. Men bibliotekenes lange tradisjon handler om bøker og vil fortsatt gjøre det i noen tiår framover.

LrenskogJeg sitter i Lørenskog Hus (bildet). Jeg har tatt turen hit for å kikke på det nye biblioteket. Et lite steinkast unna ligger Metro kjøpesenter med hyller fulle av tobakk, kaffe, brennevin, bøker, melk, mel og masse annet. Det nye biblioteket i Lørenskog er bare noen måneder gammelt, men har alt rukket å bli et sted andre bibliotekfolk drar på studiebesøk til. Historien forteller at under et Oslobesøk fikk en biblioteksjef fra Vestlandet lyst til å se det nye biblioteket nord-øst for hovedstaden. Hun ringte sjefen og fortalte at hun satt i taxien og lurte på om hun kunne få en omvisning. Klokka var fem på fire en fredag ettermiddag, og personalet hadde kanskje flere tanker om taco og gullrekka på NRK i hodet enn rent bibliotekfaglige. Men sjefen fra Vestlandet bare måtte, bare måtte se det – og det fikk hun. Og tok med seg ideer tilbake over Langfjella. Stafettpinnen går alltid videre før man når mål, og innenfor bibliotekutvikling kommer man aldri i mål.

2

I tredje etasje i tårnet til den franske forfatteren og filosofen Michel de Montaigne (1533-1592), lå biblioteket. Det var der han tilbragte mesteparten av tiden. I tårnet med sin forsvarssymbolikk, tårnet som stengte verden ute, bortsett fra det han kunne se gjennom tre vinduer, tårnet som samlet en verden av kunnskap i cirka 1000 bøker. I dag er Montaignes tårn et museum. Bøkene er borte, men i takbjelkene kan man lese sitater fra store humanister på latin og gresk.

Jeg har aldri vært i Montaignes bibliotek. Men å vite at biblioteket hans har blitt et museum, setter tankene i gang. Jeg kan ikke nekte for at det skaper en viss uro for en redaktør som har biblioteksektoren som sitt virkeområdet. Er det slik det vil gå med de norske bibliotekene også? Vil de om noen år bli forvandlet til museer for bøker som noen få bibliofile kan oppsøke for å finne den roen og meditative stemningen som preget de gamle klosterbibliotekene?

3

Jeg har som en del andre nordmenn besøkt Idea Store’ne i London, på Whitechapel og Canary Wharf. Disse nye bibliotekene hadde revolusjonerende kraft da de dukket opp i Londons East End for drøye 10 år siden. Sist jeg var der, satte jeg meg i kafeen og spurte: Hva er så en Idea Store? Et tradisjonelt bibliotek med nytt navn? Gammel kakedeig i ny form?

Svaret kom spontant: Nei, det er mer enn det. Det er et nytt konsept som kombinerer bibliotek, læringssenter og informasjonstjenester under samme tak. Målet er å gjøre det enkelt for brukerne og låne bøker og andre medier eller delta på noen av de 1000 kursene som tilbys hvert år. Vi snakker om utdanning og etterutdanning, kulturelle opplevelser og informasjonstjenester som kan bidra til å øke brukernes livskvalitet. Eksempler på kurs kan være massasje, aromaterapi, yoga, dans, økonomi, språk, fotografering, mote og informasjonsteknologi. Mange tilbud er også skreddersydd for hele familier. Slike vellykkede institusjoner kan vel ikke bare forsvinne ved at en økonom trykker delete på PCen?

4

Jeg kan forestille meg hvordan det er å besøke Montaignes bibliotek: En umiddelbar følelse av å komme inn i en avgrenset verden. For det er det biblioteket hittil har vært – en avgrenset verden. Et rom , stort eller lite, hvor en avgrenset mengte bøker og andre medier har vært ordnet med tanke på gjenfinning og bruk. Et fysisk sted hvor verdens kaos kan redigeres. Også Idea Store’ene, for ikke å glemme bibliotekene i Vadsø, Tromsø, Trondheim, Bergen, Kristiansand, Oslo, og alle kommunene imellom, er avgrensede verdener. Det er ikke bare antall russiske bøker som gjør biblioteket i Kirkenes så unikt, det er det at du kan finne dem igjen.

På 1980-tallet hadde jeg deltidsjobb på Stortingsbiblioteket. Daværende stortingsbibliotekar Olaf Chr. Torp hadde som motto: Bibliotekarens oppgave er å skape orden i kaos. Jeg tvilte ikke et sekund på sannheten i utsagnet. Jeg var selv med på skape orden i det kaoset som våre folkevalgte var omgitt av, blant annet sørget jeg for at representantene hver dag fant oppdaterte aviser på lesesalen. Men har mottoet like stor gyldighet i dag, i en tid hvor brukerne elsker å boltre seg i det kaoset vi kaller internett?

5

Det er mye liv i dagens biblioteker. Gamle mennesker leser aviser, ungdom surfer på nettet, noen gjør lekser, noen spiller gitar eller Wii, en mor og en sønn snakker om fotballbøker, om kveldene holdes det foredrag eller møte i lokalhistorielaget. I fugleperspektiv er det ingen grenser for hva som skjer i dagens folkebibliotek. At disse institusjonene en gang skal stivne, miste sin funksjon og ende opp som museer for en smal elite, virker ganske utenkelig.

Likevel dukker tanken opp igjen, i nye varianter. Hvorfor har bibliotekene begynt å låne ut fiskestenger og instrumenter, hvorfor ønsker Asker bibliotek å begynne å låne ut rullebrett? Er det en naturlig utvidelse av tilbudet? Handler det om å skape orden i kaos? Eller er det en krampetrekning for å puste nytt liv i utlåns- og bruksstatistikken, slik at politikerne fortsatt skal se poenget ved å bevilge penger til gamle bibber’n? Er det slik at biblioteksjefene omkring egentlig ser at folkebiblioteket er på vei inn i en bakevje, og nå gjør alt for å sparke fra og finne en ny kurs?

6

Museumsmetaforen er som en muteringsvillig bakterie. Ikke lett å bli kvitt, selv med store doser av bibliotekhistorisk antibiotika. ”Bibliotek av stein, betong og glass er overflødige, de nye bibliotekene er av elektrisk strøm,” har jeg lest et sted. Så tørt kan det sies. Digitaliseringens beleiring er i full gang. Inne i bibliotektårnet stiger sulten mens ammunisjonen minker. Gradvis tvinges det fysiske biblioteket i kne og forvandles til et museum for papir og pergament. Eller?

Ett er sikkert. Ved inngangen til det 21. århundre befinner biblioteket seg i en overgangsfase: Biblioteket skal i dag samle og formidle innhold fra alle mulige medier, gamle som nye, fysiske som digitale. I motsetning til tidligere da bibliotekene var monomediale og alt handlet om bøker, blir dagens bibliotek stadig mer multimedialt og hybrid.

Et paradigmeskifte er helt klart på gang: For det første skal bibliotekene ikke kun tilby bøker, men hele spekteret av elektroniske medier. For det andre blir bibliotekbesøkeren stadig oftere sett på som en kunde framfor en bruker. Det åpner for en mer profesjonell bedriftstenkning rundt bibliotekene, hevder noen. En ny og viktig funksjon ved de moderne bibliotekene er samfunnskontakt, ja, i enkelte (stadig flere?) bibliotek utstyrer man seg med egne markedsavdelinger. Biblioteket skal bli en merkevare, det skal brandes, det skal kunne lokke til seg privat kapital, det skal bli en del av turistnæringen slik museene har blitt.

Noe annet er også sikkert: Digitaliseringen og automatiseringen, utbredelsen av elektroniske tidsskrifter og den spede introduksjonen av ebøker, har hittil ikke ført til den varslede bibliotekdøden. Mange, særlig de større bybibliotekene, opplever snarere økt popularitet og økte bruk. I internasjonal sammenheng har det skjedd en regelrett boom av bygging av store og ofte spektakulære bibliotek, for eksempel Rolex Learning Centre i Lausanne, det nye universitetsbiblioteket i Cottbus, lesesalen på Grimm-Zentrum i Berlin, hovedbiblioteket i Newcastle, Alexandrina i Alexandria.

7

I skyggen av de storslagne og  kostbare bibliotekene, legges også bibliotek ned. Slik gikk det med min barndoms bibliotek på Tveita, den ofte utskjelte drabantbyen i Oslo øst. Her hadde vi et fint bibliotek på 70-tallet. Det lå i bunnen av den sørligste av de tre store høyblokkene. Folk gikk forbi det på veil til T-banen eller når de skulle til senteret for å handle, det lå vegg i vegg med skolen. Selv så jeg det fra rommet mitt, på tvers over fotballbanen. Vi tilbragte mye tid på det biblioteket. Her spilte vi sjakk og andre spill, her pratet vi med jenter – det var ofte lettere å prate med dem der enn i skolegården – her lånte vi bøker som Deichman fjernet fra hyllene etter Frøken Detektiv-debatten, for min del dreide det seg om Hardy-guttene. Her snoket vi rundt på voksenavdelingen og lette etter bøker om sex. ”Jeg begynte på Tveita filial,” skriver bibliotekaren Eli Frisvold på bloggen sin. ”Der kom unga bare ramlende innom, filialen var jo midt i boligområdet, eller drabantbyen som det het den gangen. Bestandig blåser det på Tveita, på grunn av høyblokkene i Nåkkvesvei 1, 2 og 3. Filialen er nedlagt nå. Det samme er Manglerud, Veitvedt og flere andre filialer som lå som perler på en snor gjennom hele Groruddalen…”

Nedleggelser til tross, biblioteket er en seiglivet institusjon som vil fortsette å eksistere i generasjoner, mener noen. Men hva snakker vi om når vi sier bibliotek? Selv om biblioteket i 99 prosent av tiden det har eksistert, først og fremst har inneholdt bøker, har det aldri vært en tilfeldig samling av bøker. Et rom med 5000 bøker stuet tilfeldig sammen, er ikke noe bibliotek. Men et rom med 500 bøker, kan likevel være et verdifullt bibliotek. Dersom det går an å bruke bøkene på en rasjonell måte og ikke bare la tilfeldighetens blikk styre hva vi plukker ut av hyllene. For bibliotekets sjel, bibliotekets ryggrad, har alltid vært bøkenes ordning, den diametrale motvekten til kaos. Katalogiseringen og klassifikasjonen har gjort det mulig å finne, formidle og bruke den informasjonen, den kunnskapen, de opplevelsene som lå gjemt i bøkene.

8

Men hva er en bok når framtidens bøker blir digitale? Hvordan avgrenser vi slike bøker fra andre digitale filer? Bibliotek betyr boksamling, men hva skjer når definisjonen av en bok blir som et såpestykke, noe som smetter unna idet vi griper det og klemmer til? Vi må heve oss over bøkene, vi må se i andre retninger.

Hovedsaken Bok og Bibliotek nr 4/2011 handlet om bibliotek, arkitektur og identitet. Artikkelen ble til ved at jeg tok kontakt med forfatteren, Kjellaug Bjerkli Haarberg etter en debatt om bibliotekrommet på bokogbibliotek.no. I den kommentaren jeg skrev, som utløste debatten, sa jeg blant annet:

”Jeg tror det er viktig å holde fast ved bibliotekrommet og dets inventar. Det kan se annerledes ut enn i dag, det trenger ikke fire faststøpte vegger (i Tel Aviv har de bibliotek i en park, i Marnardal i en butikk, i Stavanger og København tilbyr de mobile sommerbibliotek – eksemplene på slike alternative bibliotek er nå mange). Men jeg tror bibliotekene må finnes et sted, vi må ha en forestilling om at de eksisterer, vi må kunne gå til et sted hvor vi vet at det jobber mennesker som kan “mer enn meg” om informasjon, kultur, formidling – mennesker som har en kompetanse som skiller dem fra mennesker i andre offentlige institusjoner.”

Haarberg spinner i sin artikkel videre på dette og ser på bibliotekarkitekturens utvikling i et historisk perspektiv: ”Bibliotekromma speglar i høg grad samtida sitt syn på biblioteket, og sender visuelle signal til både bibliotekarar, brukarar og betraktarar.”

Det store spørsmålet i forlengelsen av den debatten og Haarbergs artikkel, er om bibliotekets eksistens er avhengig av et fysisk rom, et sted man kan gå til og være. Eller kan vi tenke oss frittsvevende bibliotekløse bibliotekarer som bærer kompetansen med seg i en ryggsekk som ikke rommer stort mer enn en PC?

9

Det inntrykket som vokser dag for dag, er at i vår digitale tid truer kaos mer enn noen gang. Stortingsbibliotekar Torps ord har fortsatt gyldighet. Vi har tilgang til mye via et tastetrykk, men informasjonen framstår som fragmentert og løsrevet fra sin sammenheng. Denne anarkistiske og frittflytende egenskapen ved nettet, gjør at det fortsatt vil være behov for steder hvor man kan gå og  bygge strukturer. Tror jeg. Og tenker på fysiske steder som avgrenser oss fra kaos, hvor vi som brukere i samspill med bibliotekarer eller andre informasjonsspesialister får muligheten til å innta skarpere fugleperspektiv og gjøre mer interessante dypdykk enn det vi får til alene gjennom mer eller mindre tilfeldig søk på en søkemotor. Internett sprenger det tradisjonelle biblioteket i filler, selv Montaignes bastion ville ikke stått i mot det angrepet. Ved inngangen til den digitale tid, har vi mistet våre tradisjonelle våpen. Det hjelper ikke hvor raske PC eller nettbrett man har. Det hjelper ikke hvor stor skjermen er, om den så fyller en hel vegg -- så lenge dataene som ligger bak, er en variabel som beveger seg mot det uendelige, det uendelige kaos.

10

Det nærmer seg stengetid på Lørenskog bibliotek. Folk har kommet og gått rundt meg mens jeg har sittet her med PCen og skrevet. Mange har matet innleveringsautomaten med bøker de er ferdige med. Det er en avansert bokheis, den eneste av sitt slag i Norge som kan betjene tre etasjer, og kommer fra et firma på Jylland. Jeg kjenner igjen merkingen av reolene, som før øvrig også er laget av en dansk firma. Den er fra det prisbelønte biblioteket i Hjørring. Stafettpinnen går alltid videre før man når mål, og innenfor bibliotekutvikling kommer man aldri i mål.

11

Biblioteket er en levende organisme, mente den indiske bibliotekteoretikeren Ranganathan. Hvis det er sant, er det også sant at ingen organismer har evig liv. Men så tror jeg heller ikke at organismetanken treffer innertieren. Det offentlige biblioteket er noe samfunnet vil ha, det er et politisk prosjekt. Den dagen brukeren ikke får noe mer ut av å gå inn i et bibliotek enn i en bokhandel, kiosk eller en fritidsklubb, kan politikerne stryke det av budsjettet med et tastetrykk. Det er slik det må være. Biblioteket springer ut av vår vilje, og viljen kan påvirkes. Det er det som gir håp for biblioteket i en digital tid.

Idet punktum er satt, kommer usikkerheten igjen smygende. Er så de gamle bibliotekene av stein, glass og betong overflødige. Vil en som vokser opp med en iPad, som bærer hele sin boksamling med seg i ryggsekken føle behov for å gå på biblioteket? Vil han heller en sjelden gang gå i et museum for se på bøker?

I det samme tanken er tenkt, snubler den i et avsnitt i Haarbergs artikkel om bibliotekarkitektur:

”Kvar går bibliotekarkitekturen i slike tider? I eit ribba lagerrom for informasjon vert sjølve idéen bibliotek borte for oss. Me treng visuelle påminningar om at det handlar om felles minne, litterær produksjon, opningar mot verda og møteplassar for menneske. Vert fokuset på teknologien for sterkt, støyter bygnaden menneska frå seg. Bygger me uten å tenka på teknologi, lagar me oss problem for framtida. I flaumen av informasjon søker menneske eit fast utgangspunkt, eit attkjenneleg rom som kan skapa meining i kaoset.”

Orden i kaos, sa stortingsbibliotekaren.

Meining i kaoset, skriver Haarberg.

Jeg ser meg rundt i Lørenskog bibliotek og nikker. Jeg tror det ligger et svar her i dette nye biblioteket, hvor tradisjonen og den nye tid smelter sammen og skaper noe som er robust nok til å tåle omveltningene. Ikke herfra til evigheten, men i alle fall de neste 10 årene. For virkeligheten er kaotisk inntil vi avgrenser den og redigerer den. I det bildet blir biblioteket en redaksjon, hvor brukeren og bibliotekaren sammen blir redaktører som fyller rommet med innhold.

 

- Av Odd Letnes, redaktør