Bibliotek som utgivere – nødvendig for å nå open access-målet

I fjor ble det inngått avtaler med de fire store utgiverne Elsevier, Wiley, Taylor and Francis og Springer som peker mot åpen tilgang. Disse kontraktene gjorde at Norge internasjonalt sett står i spissen for åpen tilgang. Men hva må vi gjøre her hjemme for å nå åpen tilgang til norske utgivelser?

Støtten til åpne norske tidsskrifter må økes. Forskningsrådet og Kunnskapsdepartementet finansierer en støtteordning for norske åpne tidsskrifter innen humaniora og samfunnsvitenskap. Her ble det tildelt støtte til 25 av i alt 41 innmeldte tidsskrifter for perioden 2018-20. Finansieringa er bl.a. basert på midler som Forskningsrådet tidligere tildelte i støtte til alle OA-tidsskrifter som holdt et visst faglig nivå. Innføringa av ordninga førte altså til at noen tidsskrift fikk bedre finansiering, mens mange mistet den lille støtta de tidligere hadde hatt. Etter min mening er det et stort behov for å styrke denne støtteordninga, slik at den kan omfatte flere tidsskrifter slik den gjorde tidligere.

100 norske OA-tidsskrifter. I databasen DOAJ (Directory of Open Access Journals https://www.openaccess.no/SOS%20-%20Spørsmål%20og%20Svar/norske-open-access-tidsskrifter/) er det nå registrert 100 norske OA-tidsskrifter.26 av disse utgis på Idunn-plattformen til Universitetsforlaget. De er i stor grad de samme tidsskriftene som har fått økonomisk støtte. Novus forlag gir ut 6, Cappelen Damm 4, og resten utgis stort sett av norske universitet. Svært få av tidsskriftene tar forfatterbetaling. Jeg vil anta at årsaken stort sett er at hvis forfatterbetalinga skulle ha vesentlig betydning for å finansiere tidsskriftet, så ville den være så høy at ingen ville publisert. Det er en konsekvens av at vi er et lite språksamfunn og at norske OA-tidsskrifter har begrenset leserkrets. For UH-institusjonene ville innføring av forfatterbetaling bare bety at man ville øke byråkratiet ved at man ville begynne å sende regninger til hverandre.

Evaluering av OA-tidsskrifter. Men publisering koster penger. Det har man blant annet oppdaget på Fakultet for Lærerutdanning her på OsloMet. OsloMet er blant de institusjonene som har forholdsvis flest åpne tidsskrifter – 15 i alt. Biblioteket drifter den tekniske plattformen, gir opplæring til redaktører og redaksjonssekretærer og gjør en del arbeid med indeksering. 6 tidsskrifter har tilhørighet til fakultet for Lærerutdanning, som har fått utført en ekstern evaluering som er interessant lesning. Evalueringskomiteen har bestått av Gunnar Sivertsen (NIFU), Merethe Roos (USN), Hege Hermansen (UiO) og Ingerid Straume (UiO). Straume har ledet arbeidet.

Tidsskriftene ble startet som del av en strategisk satsing fra fakultetet for å øke antallet publiseringer, og for å ta en nasjonal posisjon for å bygge opp et bestemt fagfelt. De ansatte ble oppfordra til å ta initiativ til tidsskrifter, og fikk støtte fra fakultet og institutt. Et viktig premiss var at tidsskriftene ikke skulle være til for eget personale, men nasjonalt eller nordisk. På lengre sikt regnet man med at tidsskriftene ville gi økonomisk bidrag gjennom nettopp flere artikkelpubliseringer som gir økonomisk uttelling, samt at man regnet med at flere institusjoner ville bidra til driften. Ved etableringen tenkte man ikke at man her pådro seg en økonomisk belasting som etter hvert som økonomien blir presset, er blitt betydelig. Et av tidsskriftene fikk ca 500.000 årlig til driftsmidler. Dette har opphørt. I dag er finansieringa stort sett basert på at redaktør eller redaksjonssekretær får lov å bruke deler av arbeidstida si på tidsskriftet. Dette betyr en indirekte subsidiering fra nesten ingenting til 500.000 pr tidsskrift. UB tar ikke betalt for sine tjenester overfor tidsskriftene.

Evalueringsrapporten viser at i underkant av 10% av OsloMets samlede vitenskapelige publiseringspoeng i fagfeltet, kommer fra de egne OA-tidsskriftene. Noen av tidsskriftene sliter med å få inn artikler, noe som gjør at det stilles spørsmålstegn ved behovet for tidsskriftet. 30% av artiklene er skrevet av forfattere fra OsloMet. Kravet fra det såkalte kanalregisteret for godkjenning i tellekantsystemet er at maksimalt 2/3 av artiklene kommer fra egen institusjon. Man ønsker altså artikler fra forfattere fra andre institusjoner. Men når de dominerer er det noen som spør seg hvorfor OsloMet skal betale for utgivelsen. Men slike argumenter kan også brukes fra andre institusjoner i Norge som betaler for tidsskrifter der OsloMet-forfattere kan publisere åpent og gratis. I UB OsloMet har vi hatt flere eksterne organisasjoner som henvender seg og vil ha oss til å utgi tidsskriftene deres. Bakgrunnen er at de mener at kommersielle utgivere er for dyre. Det dreier seg imidlertid ofte om at andre utgivere tilbyr flere tjenester enn UB tilbyr tidsskriftene.

Norske OA-tidsskrifter trengs. Det er mulig at antallet OA-tidsskrifter i Norge er for høyt og at vi trenger en konsolidering som gjør at vi får noen færre, men sterkere tidsskrift. Det betyr både at tidsskriftene ikke i så stor grad som i dag er avhengig av ildsjeler, men også at vi får tidsskrifter som har jevnere tilgang på artikler – det vil si tidsskrift som representerer fagmiljøer der det foregår nok forskning som ikke naturlig blir publisert andre steder.

Mitt klare inntrykk er at vi trenger norske OA-tidsskrifter fordi det vil være mange artikler som ikke ellers vil bli publisert. Det betyr ikke at det faglige nivået på de norske OA-tidsskriftene er dårlig, men at det er en lavere terskel hvis man kan publisere på norsk. Alle er også enig i at norsk som fagspråk bør tas vare på. Bibliotekene har de siste årene betalt stadig mer til utgivere av tidsskrifter. Så har forfatterbetaling kommet i tillegg eller i stedet for. På de internasjonale avtalene betaler bibliotekene mer for lesetilgang samt enda mer for å gi mulighet til åpen publisering. Det bør derfor ikke være noen overraskelse at det også koster penger å være utgiver av tidsskrifter som er åpne og gratis for leserne. Det vil bare øke utgiftene om vi legger ned våre egne tidsskrifter og overlater markedet til kommersielle aktører. Vi trenger en erkjennelse om at publisering koster penger hvis det skal være gratis å lese. I tillegg må vi selvfølgelig organisere arbeidet slik at utgiftene blir minst mulig.

Kan bibliotekene bidra mer? Evalueringsrapporten peker på at «et rammevilkår for OsloMets OA-tidsskrifter er at de mangler forlagsfunksjoner. Redaksjonen må dermed selv stå for administrasjon, korrespondanse med fagfeller og forfattere, nettsider, språkvask og korrektur samt markedsføring. I tillegg kommer håndtering av etiske spørsmål og eventuelle konflikter.» «Komiteen vurderer det slik at mange av redaktørene behandler sine oppgaver svært profesjonelt, samtidig som vi også ser at noen har relativt smal redaksjonell erfaring og kompetanse.» Komiteen mener at det kan gjøres redaksjonelle forbedringer med små midler. De peker på at «UBs støttetjenester i perioden får svært gode skussmål, men det er også klart at UB kan tilby mer oppfølging enn det som gjenspeiles i redaktørintervjuene. Bibliotekene har ikke nødvendigvis den type erfaring og støtteapparat som et forlag gir. Samtidig har universitetsbibliotekene i økende grad ansatte med førstekompetanse og internasjonal publiseringserfaring. Kanskje kan det vurderes om UB skal utvikle mer redaksjonsfaglig kompetanse, og bidra med kurs, å bygge tidsskriftfaglige miljøer og kanskje også initiere nasjonale nettverk for OA-tidsskrifter med fokus på redaksjonell erfaringsdeling.»

Dette er kanskje nå i ferd med å skje. Vi diskuterer det på OsloMet, men det er også et samarbeid på gang mellom flere norske universitetsbibliotek som har behov for å få utredet hvordan man kan etablere et eller flere nye universitetsforlag på tvers av institusjoner i Norge eller i Norden. I europeisk sammenheng er dette godt i gang. Flertallet av medlemmene i den europeiske foreningen for universitetsforlag er nå bibliotek som drifter forlag. Denne utviklinga er enda sterkere i USA. Utviklingen startet med utgivelser av tidsskrifter, men omhandler nå i stadig større grad også monografier.

Hva med de kommersielle utgiverne? Jeg tror at det i framtida også vil være behov for kommersielle utgivere. De må selvsagt tilpasse seg markedet med nye krav med hensyn til utgifter. Men jeg tror ikke at bibliotekene som utgivere vil overta hele deres marked. Det er heller ikke ønskelig. Jeg tror først og fremst at bibliotekene som utgivere vil gi økt åpen tilgang og sørge for at forskningsresultater vil bli mer tilgjengelig – fordi det ellers ikke ville bli publisert fordi det blir for dyrt.

En utfordring til Kopinor-forhandlerne. Jeg snakket nylig med noen kolleger som skriver en bok som snart vil komme ut. Det blir ikke en pensumbok. Det betyr at de ikke kommer til å tjene noen ting på boka. Forlaget gir også lite støtte. Språkvask og korrekturlesing må institusjonen stå for. Forfatterne har jobbet i sin arbeidstid, men også på fritida. Derfor ønsker de muligheten av å kunne få stipend fra Norsk faglitterær forfatter og oversetter-forening. Da kan boka ikke gis ut som open-access-bok, for da vil det i prinsippet ikke bli betalt Kopinor-avgift for bruk av deler av boka. Det betyr at boka som kunne vært gratis tilgjengelig for alle, må selges for at forfatterne skal få noe kompensasjon for arbeidstid på fritida. Kompensasjonen betales av deres egen arbeidsgiver. Studentene må betale. Jeg mener NFF bruker stipendmidlene sine på en fornuftig måte, men jeg mener at kravet om at utgivelsen ikke er open access framstår som mer og mer bakstreversk.

Konferanse om bibliotek som utgivere. 5. og 6. mars vil det bli arrangert en internasjonal konferanse om bibliotek som utgivere på OsloMet. Det er spesialgruppa for Library Publishing i IFLA – der jeg er med – som arrangerer sitt mid-term-meeting i Oslo. Det blir foredrag fra Australia, Canada, USA, Irland, Tyskland, Nederland, Østerrike, Tsjekkia, Serbia og de nordiske landene. Det er hovedsakelig UH-institusjoner, men det blir også foredrag fra folkebibliotek som arbeider med publisering. Program for konferansen er tilgjengelig her: https://blogg.hioa.no/ifla/