Bibliotekarutdanning – framtidas utdanning

Bibliotekutdanninga ved Høgskolen i Oslo og Akershus feirer 75 år. Samtidig har det i høst rast en diskusjon om hva slags kompetanse man bør etterspørre ved utlysning av nye stillinger i bibliotek.

Bibliotekutdanninga ved Høgskolen i Oslo og Akershus feirer 75 år. Samtidig har det i høst rast en diskusjon om hva slags kompetanse man bør etterspørre ved utlysning av nye stillinger i bibliotek.

Sett i forhold til bibliotekenes århundregamle tradisjoner, har definisjonen på en bibliotekar vært at man var ansatt som bibliotekar i et bibliotek. Berømte bibliotekarer som Casanova, Kant, Goethe eller brødrene Grimm hadde ikke bibliotekskole. På den annen side var de heller ikke utdannet som kokker, men de hadde mange andre kvalifikasjoner som gjorde dem kvalifisert til å ordne og gjenfinne og formidle datidens kunnskap.

Den norske bibliotekskolen ble startet som en slags etatskole for å trene i ferdigheter som man trengte i bibliotek som langsomt ble mer spesialisert. Skolens innhold har selvfølgelig endret seg dramatisk gjennom disse 75 årene. Vi har fått en bib­lioteklov som stiller krav om fagutdannet bibliotekar i alle kommuner. Det mest enestående er at nesten alle bibliotekarer har utdanning fra samme skole. Alle har et forhold til Pilestredet 48, eller før det til Dælenggata.
Om vi ikke husker så mye av fagene, husker vi lærerne. Mange av oss har hatt et årelangt forhold til bibliotekskolen gjennom videreutdanning og hovedfag. Enkelte av lærerne er der fortsatt. Professor Ragnar Audunson var min veileder på bacheloroppgava. Han ble pappa i vinterferien 1983. Jeg vet det fordi jeg fikk såkalt disk-abort, og fikk da ikke tak i ham på telefonen, og mistet alle dataene mine som omhyggelig var punsjet inn på en stor floppy-disk. Bibliotekutdanninga hadde datamaskiner, sjøl om vi også fikk opplæring i hullkort sortert med strikkepinner.
Uansett når vi har tatt skolen er vi blitt sosialisert inn i en felles kultur. Av og til tenker jeg at kjernen av bibliotekfaget handler mest om hvilke felles begrep vi bruker for å beskrive et fenomen. F.eks at vi har snakket om informasjon der for eksempel lærere har snakket om læring.

Trenger vi utdanning, spør dagbladets kommentator Aksel Braanen Sterri. Han viser til Magnus Marsdal som sjokkerte studentene på Chateau Neuf da han mente at høyere utdanning er bortkasta tid. «Du finner pensumlistene på nett, og kan låne bøkene på biblioteket», mente Marsdal. Så da trenger du i hvert fall biblioteket og bibliotekarene. «En mastergrad sender et signal om at du er en flittig maur, med egne til å tilegne deg kunnskap og utsette umiddelbare gleder» skriver Sterri. Det er en dyr seleksjon for samfunnet. Sjøl om Sterri lurer på hva han lærte de tre første åra på universitetet, mener han at han ble formet til det bedre. «Kanskje er det sosialiseringen som gir utdanningen sin eksistensberettigelse? Sterris poeng er at framfor fokus på pensum, bør man ha økt fokus på metode og vitenskapsteori. Det er det bibliotekfaget i stor grad dreier seg om. Å lære å tilegne seg kunnskap på en etisk og kompetent måte. Slikt sett er bibliotekarutdanninga framtidas utdanning.

Ved HIOA-biblioteket er vi i den privilegerte situasjonen at vi får mange nyutdannede bibliotekarer som søker jobb hos oss. Utdanningsnivået er sterkt stigende. Mens man tidligere tenkte seg at man begynte å studere ved en høgskole, for deretter å gå videre til universitetet, er det nå det motsatte som skjer. Universitetet er blitt en forberedende danningsinstitusjon for utdanninger ved høgskolen. Unge mennesker begynner å studere på universitetet et fag eller en disiplin som de er interessert i. Etter en bachelorgrad ser det ut til at mange begynner å tenke: Men jeg må jo bli noe? Dermed søker studenter med bachelor i språk, litteratur eller kulturfag til bibliotekutdanninga. Studenter med sosialantropologi søker til sosionomutdanning osv. Det er langt mellom nyutdannede bibliotekarer med kun 3 års bibliotekutdanning. Når vi ansetter folk velger vi ofte mellom kandidater som har 6 års utdanning eller mer. Det er fint å ha bibliotekarer med to bachelorgrader, men det som teller er en mastergrad.

Våre bibliotekarer skal samarbeide med andre faglige ansatte som har en doktorgrad. På vår vei til universitetsbibliotek er det etter hvert viktig for oss å rekruttere folk med mastergrad. Vi trenger kompetanse ikke bare i bibliotekfag, men også i det fagområdet der man skal arbeide som universitetsbibliotekar. Det er ikke så lett å få til. De som har kompetanse innen helsefag, sosialfag eller hva vi måtte ønske, mangler ofte bibliotekfag. Ved tilsvarende stillinger på de gamle universitetene har fagreferenter eller universitetsbibliotekarer uten bib­liotekfag, måttet forplikte seg til å følge en intern opplæringsplan. Her skulle vi ønske at bibliotekutdanninga ville ta ballen og organisere et opplæringsløp for folk som går inn i slike stillinger ved de ulike høgskolene og universitetene. Jeg vet at det er et ønske fra flere enn HiOA.

Ser man på bibliotekstatistikk fra USA, har fagbibliotekenes budsjetter de siste åra vokst mer enn inflasjonsraten. De har også fått flere ansatte, men det er ofte andre yrkesgrupper enn bibliotekarer. Det ser vi også hos oss. Bibliotekenes oppgave-portefølje utvides med skrive-veiledning, språkveiledning, publisering, produksjon av digitale læremidler som krever kompetanse i filmproduksjon og programmering. Det er etter min mening en styrke for bibliotekene å ha ulik kompetanse. Det er ikke naturlig at alle framtidige kompetansebehov skal dekkes av den tradisjonelle bibliotekarutdanninga. Men det vil også her være en fordel om bibliotekutdanninga kunne tilby relevante innføringskurs for disse kollegene.
Internasjonalt er mitt inntrykk at det er svært vanlig å ha to utdanningsløp for stillinger i bibliotek. I Tyskland har man hatt en 3-årig yrkesutdanning for bibliotekassistenter og en 3-årig fagskoleutdanning for diplom-bibliotekarer, mens ansatte i fagbibliotekene har en høyere universitetseksamen med en biblioteks-tilleggsutdanning slik jeg nå etterspør fra biblioteksutdanninga.

Ved jobbintervjuer spør vi ofte hvorfor kandidatene begynte på bibliotekstudiet. De som svarer at de er så glad i bøker og å lese, kommer ofte ikke videre. Det vi er interessert i er hvordan de takler å jobbe under stress i et hektisk arbeidsmiljø. Har de erfaring eller lyst i å undervise? Har de trening veiledning? Det er en lite skjult hemmelighet at mange yrkesveiledere har pekt på bibliotekaryrket som en mulighet for innadvendte og stillferdige mennesker som lurte på hva de skulle bli. Kanskje har rekrutteringa endra seg. Kanskje gjør studiet noe med de framtidige bibliotekarene. Mitt inntrykk er at flere og flere studenter har erfaring i å stå foran en klasse og presentere. Flere og flere studenter er aktiv og utadvendt formidling av både fag og kultur til andre.

Av Lars Egeland, direktør for Læringssenteret, Høgskolen i Oslo og Akershus. Egeland er også nestleder i Norsk Bibliotekforening. Han skriver i Bok og Bibliotek på egne vegne.