Bibliotekene formidler Franco-diktaturets sensur

Først publisert i Bok & bibliotek 1/24

Les tidsskriftet her

Under diktaturet fra 1939 til 1975 ble det praktisert omfattende sensur. Kritikk av kirken ble fjernet fra litteraturen, det samme med alt som kritiserte det brutale regimet. Andre kontroversielle temaer var blant annet abort og skilsmisse, og strenge sensorer sørget for å fjerne beskrivelser av kropp og seksualitet.

Men dette må da ha blitt ryddet opp i nå, tenker du kanskje. De sensurerte bøkene er vel for lengst blitt erstattet med de opprinnelige eksemplarene? Svaret på dette er overraskende nok nei, ifølge den spanske forskeren Jordi Cornellà-Detrell.

Lesbiske ble «gode venner» 

Stikker du innom et spansk bibliotek for å låne boka Rosemarys baby av Ira Levin, så får du antagelig med deg et eksemplar hvor følgende avsnitt ikke er med:

Fru Castevet betraktet Rosemay og sa: – Du så ut som du følte deg ille til mote for litt siden da vi lo av Guys lille spøk om paven.

– Nå ja, han er jo tross alt paven, sa Rosemary. – Jeg har vel vent meg til å vise respekt for ham, og den har jeg fremdeles, selv om jeg ikke lenger tror han er hellig.

– Hvis du ikke tror at han er hellig, burde du ikke ha noen respekt for ham i det hele tatt, sa Castevet, – for da går han jo rundt omkring og forfører folk ved å gi uttrykk for noe som han ikke er.

– Godt argument, sa Guy.

– Når jeg tenker på alt de bruker til drakter og edelsteiner, sa fru Castevet.

I Ernest Hemingways Over floden og inn i skogene spør en av karakterene om noen kvinner er lesbiske. I den spanske versjonen er dette ordet byttet ut med «gode venner».

– Det gjør at leserne ikke har tilgang til det forfatterne prøvde å formidle. Det verste er at vi i mange tilfeller fortsatt er i samme situasjon nå i 2024, sier kulturhistoriker Jordi Cornellà-Detrell, som er seniorforeleser ved Universitet i Glasgow. Det er han som er kilde til de ovennevnte eksemplene.

Tusenvis av sensurerte eksemplarer 

For rundt ti år siden begynte Cornellà-Detrell å forske på sensur under diktaturet. Han oppdaget til sin forskrekkelse at bøker som ble trykket i nye opplag, fremdeles hadde sensuren i behold.

– I verste fall leser folk versjoner som ble godkjent av en sensor for 50–60 år siden. Dette gjelder alle typer bøker, sier Cornellà-Detrell.

Han har gått gjennom katalogene til offentlige bibliotek i Spania og funnet frem til bøker som ble sensurert under diktaturet. Mer enn 90 prosent av de rundt 20 titlene han gjennomgikk, var fremdeles sensurert.

– Sakene jeg har utforsket, representerer allerede mer enn 1000 eksemplarer, siden samme sensurerte bok finnes i flere biblioteker. Gitt at det i Spania er mer enn 4000 offentlige biblioteker, så er det ingen overdrivelse å si at de inneholder tusenvis av eksemplarer av sensurerte bøker, sier Cornellà-Detrell.

– Helt overordnet så har ikke mye blitt gjort for å gjøre de fullstendige versjonene tilgjengelige. Bibliotekene kjøper fremdeles inn sensurerte bøker.

I det nasjonale arkivet Archivo General de la Administración befinner det seg omtrent 460 000 filer som ble opprettet av sensorene.

– En prosentandel av filene var selvsagt viet uproblematiske bøker om tekniske problemstillinger, hagearbeid, matlaging og så videre. Uansett er det så mye informasjon at forskerne ennå ikke har utforsket alt sammen. Dette forklarer hvorfor det ikke er lett å håndtere arven etter sensuren.

Selv i nye elektroniske utgaver følger gjerne sensuren med, ifølge Cornellà-Detrell.

– Da bruker man jo den nye teknologien til å fortsette med den gamle undertrykkelsen.

Han får støtte av bibliotekkonsulent Alicia Sellés, som er tidligere president av FESABID. Det er en privat, uavhengig interesseorganisasjon for arkiv-, bibliotek-, dokumentasjons- og museumssektoren i Spania.

Hun beskriver bibliotekene under Franco-regimet som «mørke og dystre steder» ment for propaganda.

– Denne usynlige sensuren er fortsatt til stede i bøkene du leser i Spania i dag, og de sensurerte utgavene fortsetter å bli publisert, sier Sellés, som nå er styremedlem i den europeiske bibliotekorganisasjonen EBLIDA.

Forfattere i eksil

En ting er at det fremdeles er sensurerte verker i sirkulasjon. I tillegg er det litteratur som mangler, siden forfatterne risikerte forfølgelse hvis de ikke fulgte den offisielle ideologien til regimet. Flere flyttet utenlands og ga ut bøkene sine der, i likhet med mange andre fra kunst- og kulturfeltet.

– Dette er et veldig spennende tema og en del av historien om frankismen som fortsatt er ukjent, sier kunsthistoriker Inmaculada Re1al ved Universitetet i Madrid. Hun har forsket på kunstnere som dro i eksil.

– På grunn av sitt politiske engasjement for den republikanske saken dro de til andre land hvor de fortsatte sitt kreative arbeid. De oppnådde internasjonal anerkjennelse, men forble ukjente i sitt eget hjemland. Francos politikk vevde et nett av stillhet over dem alle, og prosessen med å gjøre dem kjent igjen har vært sen og kostbar.

Dette gjelder også for forfattere. Det er fremdeles utgivelser fra spanske forfattere som publikum har lite tilgang til, også gjennom bibliotekene.

– Max Aub er en spansk forfatter som var i eksil i Mexico, og som fremdeles er ganske ukjent her til lands. Flere andre eksilforfattere er også ukjente, og man lærer ennå ikke om dem på skolen, sier Alicia Sellés.

I 2021 oppsummerte Jordi Cornellà-Detrell forskningen sin i det viktigste tidsskriftet for spanske bibliotekarer, Boletín ANABAD. I artikkelen skrev han om situasjonen på bibliotekene, diskuterte hva som hadde gått galt, og foreslo ulike løsninger på problemet.

– Jeg trodde artikkelen ville få noe til å skje. Men det gjorde det ikke, den har blitt nesten helt ignorert. Det er null interesse, null motivasjon for å ta tak i dette.

– Hvorfor det? 

– Jeg er like forvirret som deg.

Han ler litt oppgitt.

 ­– Jeg kan ikke forklare det. Det burde vært en offentlig debatt.

Glemselspakten 

Men diktaturet er fremdeles et betent tema blant spanjolene. Ord som «komplekst» og «vanskelig» er gjengangere blant folk i kultursektoren når de beskriver forholdet til en fortid mange ikke liker å snakke om.

For å forstå hvorfor må vi se på hva som skjedde etter at Franco døde 20. november 1975. Årene som fulgte, kalles La Transición – overgangen. Spania skulle endres fra diktatur til demokrati. Men hvordan forene et dypt splittet land og folk etter fire tiår med vold og traumer, fengsling og tortur av regimemotstandere, utenomrettslige henrettelser og massiv undertrykkelse?

Strategien som ble valgt, er kjent som «glemselspakten» og ble attpåtil felt ned i lovverket. Loven om amnesti fra 1977 ga total immunitet for politisk motiverte forbrytelser begått under borgerkrigen og diktaturet.

Glemselspakten sørget for at de fleste maktstrukturene besto. Politikerne beholdt posisjoner, dommere fortsatte i jobbene, selv kongen var utnevnt av diktatoren. Folk risikerte å møte sine gamle fangevoktere eller foreldrenes mordere på gata.

Det ble heller ikke tatt noe oppgjør utenfor rettssalene, slik som Sør-Afrikas sannhets- og forsoningskommisjon etter apartheid.

– Men smerten og sårene blir ikke borte, sier Alicia Sellés.

En juridisk milepæl 

Fra årtusenskiftet begynte situasjonen å endre seg, mye drevet frem av den sterke grasrotbevegelsen La Asociación para la Recuperación de la Memoria Histórica, Foreningen for gjenopprettelse av det historiske minnet. De ville ha rettferdighet for Franco-ofrene, inkludert identifisering av folk som var drept og plassert i massegraver.

– Vi begynte å øke kunnskapen om menneskerettighetsbrudd og andre problemer fra Franco-diktaturet, sier foreningens president Emilio Silvia.

– Studiene til Jordi Cornellà-Detrell er veldig viktige for oss. De viser at frankismen fortsatt er levende i spansk politikk og kultur.

Den offisielle historiefortellingen i Spania avhenger av hvem som sitter med makta. Overordnet kan man si at høyresiden, med røtter til Franco-politikere, vil la fortiden ligge, mens venstresiden vil belyse urettene som har blitt begått.

I 2007, under det spanske sosialistiske arbeiderpartiet PSOE, kom loven om historisk minne, Ley de Memoria Histórica. Loven ga moralsk oppreisning til ofre for vold og forfølgelse under borgerkrigen og diktaturet, og det ble gjort klart at minnesmerker etter Franco skulle fjernes.

– Slike offentlige symboler som glorifiserer Franco, var til stede i spanske landsbyer og byer som Madrid og Barcelona inntil for rundt 15 år siden. Noen er det fremdeles. Da kan du jo bare tenke deg at det er mye vanskeligere med bøker, for de er mindre synlige enn en statue. Du vet ikke om boken du leste, ble sensurert, sier Cornellà-Detrell.

Ville ha med bøker i loven 

I 2022 ble Den demokratiske minneloven vedtatt. Den fastslår at det er myndighetenes ansvar å grave opp og identifisere levningene etter det som antas å være rundt 140 000 tvungne forsvunne, som fremdeles ligger i umerkede graver. Dessuten ble det etablert to nasjonale minnedager: «Día del Exilio» 8. mai er dedikert alle som flyktet fra landet, og 31. oktober er dagen for å minnes alle ofrene for statskuppet, borgerkrigen og diktaturet, «Día de recuerdo y homenaje a todas las víctimas del golpe militar, la Guerra Civil y de la Dictadura».

Borgerkrigen 1936–1939

Bildet viser en massegrav fra den spanske borgerkrigen funnet i 2014 i byen Estépar. Foto: Mario Modesta Mata / CC BY SA 4.0

Den spanske borgerkrigen (1936–1939) ble utkjempet mellom styrker som var lojale mot den lovlig valgte, republikanske regjeringen, og styrker som støttet en gruppe opprørsoffiserer som tok til våpen 18. juli 1936 for å gjennomføre et militærkupp. General Francisco Franco ble raskt den ubestridte lederen for denne siden.

Borgerkrigen er den eneste krigen utkjempet på spansk jord etter 1800-tallet, og i Spania kalles den ofte bare «krigen». 

Undertrykkelsen av motstandere, også sivile, var voldsom fra begge parter. Men det var på Francos side at det fra starten av ble en systematisk del av krigføringen, med omfattende massehenrettelser, og dette fortsatte med rå brutalitet også etter at krigen var slutt i 1939. Diktaturet varte til Francos død i 1975. 

Kilde: Historiker Torleif Hamre

Før lovteksten ble debattert, foreslo Foreningen for gjenopprettelse av det historiske minnet at sensur burde inn i loven. De ville blant annet at det skulle «opprettes en kulturkommisjon for å reparere og rehabilitere bøker, filmer og enhver annen kunstnerisk manifestasjon forfulgt av Francos regime der konsekvensene av sensur består».

– Men det kom ikke med i loven, og vi har ikke fått noe svar fra regjeringen eller den daværende kulturministeren om dette. Jeg tror ikke de vil snakke om det, sier Emilio Silva.

– Husk at den opprinnelige amnestiloven gjelder fremdeles. Vi ønsker å starte en rettslig prosess mot de ansvarlige under Franco-regimet. Den demokratiske minneloven er fremdeles for svak, den snakker kun om ofrene, ikke gjerningspersonene.

Fjorårets valg i Spania endte med seier til venstresida, som har hatt styringen siden 2018. Bok & bibliotek har kontaktet pressetjenesten til det spanske kulturdepartementet, men har i skrivende stund ikke fått svar.

Nasjonalbiblioteket tar ikke ansvar 

Det spanske nasjonalbiblioteket, Biblioteca Nacional de Espana (BNE), var nettopp vertskap for utstillingen Malos libros, som dreide seg om sensur av bøker fram til starten av 1800-tallet. På nettsidene står det at utstillingen foreslår en «refleksjon over innvirkning av sensur på bibliografisk arv og kultur», og at dette er starten på et «omfattende utstillingsprogram om sensurens innvirkning på spansk kultur i moderne århundrer».

Direktør Ana Santos Aramburo siteres på at dette er «første gang alle indeksene over forbudte bøker har blitt stilt ut», og at denne utstillingen er viktig fordi «det er verdt å reflektere over hva som skjedde under en så lang periode av vår historie at dette aldri skjer igjen i spansk kultur». Videre: «Å avskjære tankefriheten er å avskjære menneskers individuelle frihet, og dette er en alvorlig sak, spesielt i demokratiske samfunn.»

Dette virket som et godt utgangspunkt for å si noe mer om de sensurerte bøkene fra diktaturet som fremdeles er i omløp på spanske bibliotek. Men den gang ei.

Vi kontaktet lederen for utstillinger ved BNE, som sendte oss videre til presseavdelingen. I en e-post svarer de at de dessverre ikke kan hjelpe oss: «Vi bevarer bøkene slik de ble utgitt. Det er forskerne som kan studere om det er sensurerte versjoner eller ikke. I dag er det ingen ved BNE som kan gi deg informasjon om hvordan de jobbet for mer enn 50 år siden. Kanskje du kan finne andre eksperter (journalister, forskere, professorer ...) som kan hjelpe deg.»

I en ny e-post spurte vi igjen om BNE planlegger eller har hatt utstillinger om sensur under diktaturet, og hva de mener er bibliotekenes rolle når det kommer til å øke kunnskapen om sensur og andre menneskerettighetsbrudd under Franco-regimet.

Svaret vi fikk, var at vi kunne søke etter årets utstillinger på nettsidene, og at «BNE er en autonom organisasjon som har ansvaret for deponeringen av Spanias bibliografiske og dokumentariske arv. Dedikert til å samle, katalogisere og bevare bibliografiske samlinger. Biblioteket mottar kopier av alle bøker utgitt i Spania».

Deretter: «Beklager, men vi har ingen ytterligere mening om spørsmålene dine.»

– En merkelig motsetning 

Jordi Cornellà-Detrell er ikke overrasket over responsen.

– Dessverre har jeg også syntes det er vanskelig å formidle forskningen min, Det er som å treffe en vegg. Å ignorere problemet vil selvsagt ikke hjelpe, sier han.

– Det bisarre er at samtidig som bibliotekene arrangerer utstillinger om sensur, så vet de ikke at de selv har tusenvis av sensurerte bøker i samlingene sine. Det er en veldig merkelig motsetning. Man svikter i å ta inn over seg at diktaturet fremdeles er en del av bibliotekenes arv.

Her må vi understreke at vegringen for å snakke om fortiden er langt fra noen svart-hvitt-fortelling. I Spania er det mye forskning, litteratur, filmer og journalistikk om kuppforsøket, borgerkrigen og diktaturet.

– Det er en anstendig mengde forskning på Francos sensur. Problemet er imidlertid at denne forskningen setter søkelys på perioden fra 1939 til 1970-tallet og ignorerer at bøker har et veldig langt liv, og at effekten av sensur ikke forsvant over natten. Min forskning skiller seg fra dette fordi jeg fokuserer ganske mye på effekten av kulturell undertrykkelse på nåtiden, sier Cornellà-Detrell.

Det finnes også hederlige unntak når det kommer til hvordan bibliotekene behandler Franco-sensuren. I 2021 kunne man for eksempel besøke en utstilling på universitetsbiblioteket i Granada om bøker som var forbudt under Franco. Utstillingen var i regi av det spanske departementet for presidentskapet, forholdet til rettsvesenet og demokratisk minne og skulle gjøre ære på spanjolene som dro i eksil som følge av borgerkrigen.

– Problemet er at vi jobber med det på denne måten, som en utstilling her og der, sier Alicia Sellés.

– Det er ingen overordnet strategi.

Foreslår bedre katalogdata

Først og fremst bør bibliotekene erkjenne at sirkulasjonen av sensurerte bøker er et tema, mener Cornellà-Detrell. De burde gå gjennom katalogene sine og sørge for at de originale versjonene av sensurerte bøker blir tilgjengelige for publikum.

Samtidig er han klar på at det ikke finnes noen magisk løsning.

– Jeg sier ikke at vi plutselig må bli kvitt alle disse bøkene. Økonomisk lar det seg ikke gjøre.

Han forteller at noen forlagshus har gjort en god innsats i å publisere originalversjonene av tidligere sensurerte bøker.

Problemet, mener Cornellà-Detrell, er at de færreste får med seg dette. Han etterlyser bedre måter å kommunisere mellom forlag, bibliotek og lesere på, og skisserer en nasjonal database med oversikt over sensurerte verk som en mulig løsning. I tillegg foreslår han å legge til mer informasjon i bibliotekkatalogene når man oppdager at de inneholder sensurerte bøker. Slik kunne leserne fått greie på at denne versjonen ikke er helt pålitelig, og at det finnes et bedre valg.

– Man kunne plassert de sensurerte utgavene på lager siden de er historisk viktige, men ha de fullstendige versjonene tilgjengelige for publikum.

Svakt bibliotekfelt 

I Spania har hver av de 17 autonome regionene sitt eget biblioteksystem og sine egne kataloger. Det finnes en sentral bibliotekkatalog i regi av nasjonalbiblioteket, men ifølge Alicia Sellés er det ellers lite arbeid som er koordinert nasjonalt.

– Vi har ikke et sterkt bibliotekfelt i Spania, sier hun.

Sellés mener sensitive temaer som diktaturet kan være ekstra vanskelige for små bibliotek, som er avhengig av støtte fra lokale myndigheter.

­– Bibliotekene er nå i en komplisert situasjon, fordi noen høyreradikale partier er med i lokale styresmakter. Temaet sensur er aktuelt på nytt, sier Sellés.

I fjor startet FESABID kampanjen #NoCensuraenBibliotecas – ingen sensur i bibliotekene –

for å stanse det de beskriver som «et spøkelse» som «går gjennom Spania». Organisasjonen har reagert på hvordan noen politikere har forsøkt å overstyre bibliotekene ved å kansellere abonnementer, trekke tilbake titler og sensurere det katalanske språket og emner relatert til likestilling og LHBT+.

– Vi ser at bibliotekene også praktiserer selvsensur for å unngå problemer, særlig i mindre byer. I denne typen biblioteker gjør politikerne akkurat det de vil, sier Sellés.

 – Bibliotekene må endre fokus 

Alicia Sellés jobber for tiden med et prosjekt i regi av COBDCV, Valencia-regionens faglige forening for bibliotekarer og arkivarer, som også er en del av FESABID. Målet er å bevisstgjøre bibliotekarer om sensur.

– Bibliotekene må endre fokus. I dag dreier det meste av arbeidet seg kun om å gi tilgang til bøker, men det bør også handle om intellektuell frihet og ytringsfrihet, sier Sellés.

Hun mener bibliotekene må fremme kritisk lesning og bidra til å opplyse folk om samfunnsaktuelle temaer som likestilling, kjønnsidentitet og historisk minne.

– Etter min mening er mangel på kunnskap en av grunnene til den nye ultrahøyrepopulismen, sier Sellés.

Hun legger til at når offentlige institusjoner som skoler og bibliotek vegrer seg for å snakke om ømtålige temaer, så fratar man unge mennesker muligheten til å ta informerte valg.

– Mange er uvitende om alle grusomhetene som fant sted under diktaturet, og er ikke i stand til å forstå at vi fortsatt har en forbindelse med fortiden, sier Jordi Cornellà-Detrell.

Han understreker at i en verden hvor vi overstrømmes av informasjon, er det viktigere enn noensinne å få bukt med den usynlige sensuren.

– Vi må vite hva som er ekte informasjon, og hva som er falskt, og ha respekt for forfattere og historien. Vi trenger å kunne lese de originale versjonene av bøkene.