Bibliotekene kan ha bommet på bibliotekstrategien

Hva innebærer det å fremme folkeopplysning og dannelse på 2020-tallet? Det spørsmålet er det på høy tid at bibliotekfeltet tar på alvor dersom feltet skal følge opp den nasjonale bibliotekstrategien.

Da de moderne folkebibliotekene ble etablert tidlig i forrige århundre, var det folkeopplysning som var begrunnelsen. Langt på vei den eneste begrunnelsen. Det ble tydelig reflektert i formålsparagrafen i den første loven om folkebibliotek fra 1935. Den slo fast at lokale folkeboksamlinger som lånte ut bøker med folkeopplysning som formål, kunne motta statlig støtte. Folkeopplysningsbegrunnelsen lå fast gjennom flere lovrevisjoner, i alle fram til bibliotekloven av 1971. Men ikke minst utover 80- og 90-tallet, da markedstenkning dominerte, høyere utdanning ble et massefenomen og internettet etter hvert slo igjennom, ble folkeopplysning sett på som noe utdatert som hørte en forgangen tid til. Det preget offentlige politikkdokumenter om bibliotek fra Skredeutvalget i 1991 via ABM-meldingen fra 1999–2000 og fram til Trond Giskes bibliotekmelding fra 2009.

Folkeopplysningen tennes på ny

– Det er ingen som ønsker å bli folkeopplyst, uttalte en sentral bibliotekar jeg intervjuet på første halvdel av 90-tallet i forbindelse med datainnsamlingen til min doktoravhandling.

Den første nasjonale bibliotekstrategien fra 2015 representerte et brudd med denne avvisningen av folkeopplysningstanken. I introduksjonen slår nasjonalbibliotekaren fast at folkeopplysningsoppdraget er sentralt for bibliotekene, og at dette kommer til å bli stadig viktigere i tiårene framover. Den andre bibliotekstrategien for perioden 2020–2023 skjerper folkeopplysnings- og dannelsesperspektivet.# I et kapittel i festskriftet til Kerstin Rydbeck, professor i bibliotek- og informasjonsfag ved universitetet i Uppsala, har jeg redegjort grundigere for denne utviklingen. (https://diva-portal.org/smash/get/diva2:1754577/FULLTEXT01.pdf)

Hva er bakgrunnen for at folkeopplysning og dannelse er i ferd med å komme til heder og verdighet igjen etter tilsynelatende å ha vært kastet på historiens skraphaug? Og hva betyr folkeopplysning og dannelse på 2020-tallet?

Opplysning som demokratisk frigjøring

Opplysningsideen er tett knyttet til framveksten av rasjonalitet og vitenskapelig tenkning mot slutten av det 18. århundre – den tida da de moderne universitetene, universitetsbibliotekene og også de første bibliotekene rettet inn mot allmuen vokste fram. Men opplysningsbevegelsen slik den framsto i det 19. hundreåret, var paternalistisk. Det var opplysning ovenfra og ned. Geistligheten og makten skulle kontrollere kunnskapen. Kunnskapen skulle formidles til allmuen slik at de ble effektive produsenter og lojale undersåtter.

Men da folkeopplysningen med røtter i folkelige og frivillige massebevegelser vokste fram de første tiårene av det forrige århundret, endret ting seg. Opplysning som et demokratisk frigjøringsprosjekt kom på offensiven. Noen sentrale kjennetegn på folkeopplysning er det demokratiske siktemålet å gi alle tilgang til kunnskap og kultur, forankringen i folkelige masseorganisasjoner og vekten på egenaktivitet med studiesirkelen som en idealtypisk form. Folkeopplysningen sikter mot å danne mennesker som med forankring i kunnskap, kultur og verdier kan være myndige aktører i samfunnet og i eget liv. Det er dannelse. Slik er det en tett forbindelse mellom folkeopplysning og dannelse.

Dannelsens bærebjelke forvitrer

Hva vil det så si å være et opplyst og dannet menneske på 2020-tallet? Hva betyr disse utfordringene for bibliotekene, og hvorfor er det nødvendig å sette folkeopplysning og dannelse høyt på bibliotekenes dagsorden slik bibliotekstrategien gjør?

Jeg vil særlig peke på ett forhold: at lesingen – selve bærebjelken i alt folkeopplysnings- og dannelsesarbeid, ja, i selve sivilisasjonsgrunnlaget, utfordres i vår tid. Både strategien 2015–2018 og det siste strategidokumentet er opptatt av det. De to strategidokumentene understreker at ideen om bibliotek må korrespondere med det som er den teknologiske virkeligheten vi nå befinner oss i. Men samtidig pekes det på at de nye plattformene utfordrer lesingen: «Litteraturen og lesingen står historisk sterkt, men utfordres kontinuerlig av andre underholdningsformer og nye plattformer. Dette gjør ikke bibliotekene mindre viktige. Litteratur og tilgang til kunnskap er minst like viktig i det samfunnet vi lever i nå. Tilgang til kunnskap er en forutsetning for å delta i samfunnslivet og det motvirker ulikhet i befolkningen» (fra innledningen til bibliotekstrategien 2020–2023).

Nye rammevilkår

Det er altså ikke slik at nye digitale plattformer uten videre er plattformer for formidling av litteratur og lesestimulering – de utfordrer, de kan fragmentere og svekke leseinteresse og leseferdigheter.

Det er etter hvert kommet mye forskning som med utgangspunkt i solid empiri dokumenterer hvordan digitalisering faktisk utfordrer lesingen. Anne Mangen har for eksempel i flere forskningsarbeider vist at man forstår mer av lengre og litt kompliserte tekster når man leser dem på papir, enn når man leser på skjerm. Evnen til konsentrasjon og til å holde fokus over tid er blitt markant redusert som følge av en teknologi som innebærer stadige avbrytelser og forstyrrelser ved å vise fram ny informasjon. Det er det også solid forskning på.

Universitetslærere rapporterer at det man for ti eller tjue år siden kunne gå ut fra at studenter kjente til og hadde lest, kan man ikke lenger forutsette kjent.

Dette er forhold som aktualiserer folkeopplysningstanken trass i et høyt utdanningsnivå og trass i at informasjon er allestedsnærværende på nettet.

Digital bjørnetjeneste

Har bibliotekene forholdt seg til slike utfordringer på en god og adekvat måte? Jeg tror det er grunn til selvransaking her. Bibliotekene har, i likhet med skoleverket, hatt noen romantiske illusjoner om digitaliseringens velsignelser som har gjort mange blinde for utfordringene. Når for eksempel mange universitets- og høgskolebibliotek har satset på digitale bøker framfor fysiske der det er mulig, indikerer forskning nå ganske tydelig at det har vært å gjøre studentene en bjørnetjeneste dersom målet er å fremme læring og forståelse.

Bibliotekene representerer en suksesshistorie med hensyn til bruk og besøkstall. Men ser vi på utviklingen av de verdiene som bibliotekene skal fremme – interesse for lesing og leseferdigheter – står vi ikke akkurat overfor noen suksesshistorie. Det bør være et utgangspunkt for diskusjon om hva bibliotekene gjør og bør gjøre.

Når dette skrives, kan vi lese avisoppslag om studentene i Bergen som vil bytte ut bøkene i universitetsbokhandelen med rom for strikking, maling og spill. Hvorfor skal bøker og bokhyller være det første som møter oss? Det høres nesten ut som de har tatt et populært slagord fra bibliotekfeltet på alvor.

Ljubljana-manifestet

Nylig kom et viktig dokument som møter slike utfordringer: Ljubljana-manifestet om lesing (The Ljubljana Manifesto on Reading – https://readingmanifesto.org/). Anne Mangen er blant forfatterne av manifestet, og IFLA er blant organisasjonene som har sluttet seg til. Manifestet slår fast at selv om digitaliseringen har gitt oss uovertruffen adgang til informasjon og fremmet nye former for lesing, tyder forskning på at dybde- og langtidslesing, konsentrasjon og forståelse rammes negativt. Om forskningen har rett, er dette dypt alvorlig. Det er utviklingstrekk som rammer midt i hjertet av de verdiene bibliotekene skal fremme.

Hvilke utfordringer står vi overfor med hensyn til folkeopplysning og dannelse på 2020-tallet? Hvordan skal bibliotekene møte disse utfordringene? Det burde være et hovedtema på bibliotekmøtet 2024.