Bibliotekene må være forkjempere for fri tilgang til informasjon!

IFLA 2018 logo info 478x550
Publisert Sist oppdatert

 

Å dele kunnskap og forskningsresultater er eldre enn Open-Access-bevegelsen, men Open Access er en bevegelse for deling. Open access utfordrer det kommersielle paradigmet drevet av profitt. Sjøl om det var forskerne som startet bevegelsen, har bibliotekene omfavnet Open Access. – Vi hadde ikke mye valg når kostnadene til kommersielle leverandører går i været, sa Dr. Reggie Raju som er visedirektør ved universitetsbiblioteket på University of Cape Town.

Grønn OA er at artikler publisert i abonnementstidsskrifter blir gjort tilgjengelige i institusjonelle arkiver. Gull OA er publisering i åpne tidsskrifter. De tar i økende grad betaling for publisering, såkalte APC’er – Article Processing Charge. – Det har vi ikke råd til å betale i Afrika, sa Raju. – Vi ser at Open Access nå blir omfavna av de kommersielle selskapene som ser det som en mulighet for fortsatt å tjene store penger på forskningsartikler. Derfor må vårt alternativ være Diamant OA – det betyr at artiklene skal være i åpne tidsskrifter, uten forfatterbetaling. Det betyr at bibliotekene må ta på seg ansvaret å være utgivere, mente han og leverte en kraftig politisk erklæring:  – Det er bibliotekenes oppgave å kjempe for sosial rettferdighet – å ta vare på rettighetene til de undertrykte. Tilgang til kunnskap er en menneskerett. Det er en moralsk forpliktelse for bibliotekene å gjøre kunnskap tilgjengelig uten copyright-restriksjoner! 1% av verdens forskningsresultater kommer fra Afrika. Ikke fordi vi ikke forsker, men fordi vi ikke har råd til å publisere! Forfatterbetaling utfordrer likhetsprinsippet som ligger til grunn for Open Access-bevegelsen. 

Raju fortalte hvordan UCT nå har tatt på seg utgiver-rollen. For sør-afrikanske studenter kan en lærebok koste en månedslønn. Vanlige tekstbøker er også ofte uttrykk for kolonialiserings-tankegang. – Vi lager bedre og mer tilpassa tekstbøker som er gratis for studentene. Vi samarbeider med andre universitet om å utgi OA-tidsskrifter, sa Raju. Det redaksjonelle ansvaret ligger hos akademisk stab, mens biblioteket står for publisering og teknisk arbeid knyttet til det, samt oppbevaring, indeksering  og varig tilgang.

Bildet: Lars Egeland i samtale med Reggie Raju

 

Det var befriende å høre Raju. På OsloMet arbeider også UB med publisering. Vi utgir 15 åpne vitenskapelige tidsskrifter og produserer digitale kurspakker og læremidler. Vi har også møtt spørsmålet som Raju fikk etter foredraget. Hva vil skje med utgiverne? – Det bryr jeg meg ikke om, sa Raju, jeg har nok med å bry meg folks rett til tilgang, og kan ikke ta ansvaret for utgiverne.

Raju snakket på en sesjon om hvordan bibliotekene kan bidra til open access. Blant de andre foredragsholderne var Mahmoud Kalifa fra Egypt som holder på med en doktorgrad på Berlin School of Library and Information, som er en del av Humboldt Universitetet. Han arbeider som OA-ambassadør mot Midt-Østen på oppdrag fra DOAJ – Directery of Open Accces Journals. Sammen med en kollega i Latin-Amerika hadde de sammenlignet OA i Midt Østen og Nordafrika, og Latin-Amerika. I Latinamerika er det registrert 2196 åpne tidsskrifter, noe som utgjør 19% av DOAJ-tidsskriftene. Mer enn halvparten av dette utgis i Brasil. I MEMA-regionen er det 540 tidsskrifter, noe som utgjør 4,8 % av verdens åpne tidsskrifter. Over 70% av disse utgis i Iran. Egypt hadde inntil tidligere i år en rekke tidsskrifter inntil utgiveren Huindawog flyttet til London med sine 600 tidsskrifter. Bare 5 % av OA-tidsskriftene i Latinamerika krever forfatterbetaling, men gjennomsnittsbetalingen utgjør 350 US $. I MEMA-regionen er det 18% forfatterbetaling, men prisen er lavere – 174 US$. Nesten alle tidsskriftene har fagfellevurdering, oppsummerte Kalifa.

Patrick Danowski fra Østerrike fortalte om arbeidet for overgang til Open Access som pågår der. Det er nå gjort avtaler med de fleste store utgiverne – unntatt Elsevier. Ideen er å unngå såkalt double dipping – at man betaler både for å publisere og for å lese, altså abonnement. – Når universitetene nå står overfor begge modellene, skal de forhandles i en pakke, sa Danowski. Kostnadene skal ikke økes, men publiseringsavtaler skal redusere abonnementskostnadene. Erfaringen nå er at det har vist seg mest lønnsomt for de universitetene som publiserer mye, som da har fått en sterk reduksjon i abonnementskostnader. 

Det finnes ingen gratis lunsj. Noen trodde at Open Access ville redusere utgiftene til publisering. Det er trolig ikke tilfellet, de kommersielle utgiverne har bare endret strategi. Det er heller ikke gratis om bibliotekene blir utgivere. Det krever både teknologi og menneskelige ressurser. Sånn sett har denne diskusjonen noen likheter med debatten om profitt i velferden som vi kjenner fra hjemlig debatt. Tilhengerne av private aktører påpeker ofte at konkurranse fører til innovative løsninger og bedre organisering. Når det gjelder utgiverne, er situasjonen at de har en relativt liten del av arbeidet med å produsere forskningsartiklene, universitetene lønner både forfatterne og fagfellene. Men forlagene sitter med tidsskrifter med høy vitenskapelig prestisje, slik at de nærmest sitter i en monopol-situasjon der profitten gjør oljebransjen misunnelige. Så her kan man snu argumentet: De private utgiverne har godt av konkurranse, det kan bringe fram innovasjon og bedre løsninger! 

Fri tilgang til informasjon – hovedsak for IFLA. «Vi er dedikert til lik og gratis tilgang til informasjon og kunnskap» erklærer IFLA som hovedpunktet i sin Global Vision-rapport som ble publisert i fulltekst under konferansen her: https://www.ifla.org/globalvision/report Rapporten, som ble presentert av generalsekretær Gerard Leitner, består av 10 utvalgte mål og tilsvarende 10 muligheter. For fri tilgang er muligheten at bibliotekene og bibliotekarene må være aktive forkjempere for intellektuell frihet med lik tilgang.  IFLAs Global Vision er resultatet av bidrag fra nesten 10.000 workshop-deltakere og over 21.000 online-stemmer fra 1920 land. Til sammen representerer de nesten en halv million år bibliotekerfaring. IFLA lanserte også sin «Idea store» ( https://ideas.ifla.org/ ) der gode ideer om hvordan gjennomføre den globale visjonen. Det hele skal ende med en ny strategi for IFLA som skal lanseres på neste års konferanse. 

Global Vision-arbeidet har altså resultert i 10 mål. Bibliotekene skal fortsatt være dedikert til å støtte alfabetisering, leseferdigheter og læring. Vi skal styrke arbeidet mot lokalsamfunn og partnere for å være relevante for samfunnets behov. Mål 4 sier at bibliotekene ønsker digitaliseringa velkommen, med den utfordringen at bibliotekene må endre seg og være teknologisk på høyden. Et annet mål er å bekjempe byråkrati, endringsuvillighet og ineffektivitet. Og ikke minst: Å fremme yngre ledere og gi dem mulighet til lederoppgaver!

Jeg har fulgt ytringsfrihetssporet hittil på konferansen. Andre har fulgt annet: Det har vært besøk på barnebibliotek. Linn T. Sunne fra Oppland var på besøk på Nasjonalbiblioteket med en veldig livlig barneavdeling. Tidligere medlem i IFLAs styre, Maria Carme Torras, fulgte president-møtet der nåværende IFLA-president var samlet sammen med 5 tidligere presidenter.

FAIFE-komiteen (Freedom of access of Information and Freedem of Expression) arrangerte en sesjon om intellektuell frihet i en stadig mer polarisert verden.  Fra Indonesia ble det rapportert om strengere lovgiving mot meninger på internett. Bin Sharom Azni fra Malaysia viste blant annet til at loven gjorde at mange bøker ble bannlyst. Sjøl hadde han kapitler i to bøker som var ulovlige. Vanligvis skjer det på grunn av sex, 50 Shades of Grey er forbudt i Malaysia. Det er kanskje ikke så galt, mente Azni. Men det er mange bøker som bannlyses av religiøse grunner slik som Darwins bok om artenes opprinnelse, og mange blir bannlyst av politiske grunner. Er boka bannlyst, kan du få 3 år i fengsel for å importere dem, selge dem, men også for å eie en bok. Bøker og annet innhold kan også gjøres ulovlig ved at man erklærer dem en som en nasjonal hemmelighet. – F.eks. er innkjøpslista til kona til statsminsiteren en nasjonal hemmelighet, noe som sikkert stemmer, sa Azni til latter fra de andre fra Malaysia som var til stede. Sjøl opplevde jeg i dag at en Facebook-post fra Oslo-byråd Inga Marte Thorkildsen ble stoppet på grunn av innhold som er ulovlig i Malaysia. Da ble jeg veldig nysgjerrig.

Malaysias grunnlov sier at islam er føderasjonens religion, men andre religioner kan bli praktisert i fred. Den katolske kirka hadde et nyhetsblad med den klare advarselen at bladet ikke skulle distribueres til muslimer – i tråd med tidligere praksis i Malaysia. Men de ble trukket for retten, men vant på bakgrunn av advarselen. I Høyesterett tapte de, fordi dommeren mente at det ikke var nok at bladet ikke ble distribuert til muslimer, men at det skadet islams hellighet. Det var på bakgrunn av den oppmerksomhet saken hadde fått ved at staten hadde stevnet den katolske kirka for retten. – Hadde jeg snakket for et par måneder siden hadde jeg vært sintere, sa Azni, – men nå har vi fått en ny regjering som har lovet å endre lovene som stopper ytringsfriheten i Malaysia. Det er altså håp, avsluttet han.

I  India er 33 mennesker blitt lynsjet til døden de siste månedene. Det er blitt sendt ut rykter på Whatsapp om at navngitte enkeltpersoner er barneovergripere, noe som har ført til lynsjing. I ingen av tilfellene er det noe som tyder på at ryktene var sanne. Indias regjering krever at Whatsapp tar ansvar. Det er 200 millioner brukere i India. Men kan det gjøres noe med krypteringen uten at personvernet rammes? Dette er et dilemma, sa taleren fra India. Det er ingen som faktasjekker sosiale medier. Myndighetene mener det er behov for sterkere overvåking, men det er også farlig. I tillegg fragmenteres det offentlige sfæren – avisene og den offentlige samtalen har ikke samme rolle lenger. Vi ser en legitimering av ekstremistiske holdninger. Den offentlige tilliten synker. Sannhet mister verdi. Det er mangel på oppmerksomhet som gjør at man må bruke sterke virkemidler for å nå fram. Det betyr å spille på det sjokkerende, skape frykt. Dette er problemer som ikke bare gjelder India. Sivilsamfunnet må se på skadevirkningene av hva internet-nasjonene Facebook, Google osv innfører.

Bildet: Fagforbundets Shelli Lake snakker med Reinert Mithassel, Deichman

 

Posterutstilling med Fagforbundet. Posterutstillingen ble åpnet i dag, med mange gode prosjekter fra mange bibliotek. Fagforbundet pleier å ha en poster, i år var det kanskje viktigere enn noensinne å vise at fagorganisering er et positivt bidrag til gode bibliotek. 
Jeg ble inspirert av Universitetet i Hongkong, som har et så stort bibliotek at de har laget en egen versjon av google-Map for at studentene skal finne fram. Hvis jeg står i jus-avdelingen og vil ha bøker om kjemi, forteller appen hvordan jeg skal gå de 300 metrene til kjemi-samlingen. Det beste er at appen er den tredje mest nedlastede appen av alle appene studentene laster ned. Når biblioteket utvikler nye tilbud blir studentene varslet via appen.

– Av Lars Egeland,direktør for Universitetsbiblioteket, OsloMet  – storbyuniversitetet; nestleder i Norsk Bibliotekforening.

 

Powered by Labrador CMS