Bibliotekenes samfunnsmandat forutsetter samarbeid

Tre forhold   er av særlig betydning når vi skal reflektere over bibliotek – her folkebibliotek – og nødvendigheten av samarbeid med andre institusjoner:

• Bibliotekene er helt avhengig av samarbeid med andre organisasjoner og institusjoner for å oppfylle det samfunnsmandatet de har. Her skiller bibliotekene seg fra andre institusjoner, for eksempel skolevesenet og helsesektoren.

• Bibliotekene har potensial til å befordre et samarbeid som kan overskride profesjonsgrenser og tendensene til sektor- og silotenkning og slik fremme helhetlige løsninger.

• I utviklingen av samarbeid er det av avgjørende betydning at bibliotekarene er bevisste på – og stolte over – det som er deres særlige kompetanse og bidrag i det aktuelle samarbeidsnettverket.

La oss ta disse punktene ett for ett.

Hvorfor er det mer nødvendig for bibliotekene enn for andre å utvikle samarbeidsnettverk?

Det skyldes kompleksiteten i bibliotekenes samfunnsrolle. Bibliotekene er blant de aller minste sektorene innenfor norsk offentlig forvaltning. I Norge er det ansatt om lag 70 000 lærere i grunnskolen. Videregående skole sysselsetter om lag 25 000 lærere. I norsk helsevesen er rundt 36 000 personer sysselsatt i ulike sykepleiefaglige stillinger. Slik kunne vi fortsette sektor for sektor, etat for etat. Skolen og helsevesenet er eksempler på kraftfulle sektorer som vi forventer langt på vei skal kunne løse sine samfunnsoppdrag på egen kjøl. Naturligvis må de samarbeide. Skolen må samarbeide med foreldrene. NAV må samarbeide med arbeidslivets aktører. Helsevesenet må samarbeide for eksempel med skolen i spørsmål som dreier seg om barns og unges helse. Men allikevel: Disse institusjonene har relativt klart avgrensede oppgaver, og de tilføres betydelige ressurser og betydelig kompetanse for at de skal kunne løse samfunnsoppdraget sitt.

Biblioteksektoren er mikroskopisk sammenlignet med de som er nevnt som eksempler ovenfor. I folkebibliotekene er det drøyt 1800 årsverk. Fagbibliotekene har omtrent samme personalressurs – drøyt 1600 årsverk fordelt på snaut 2000 ansatte.

Men om sektoren er liten sammenlignet med andre politikkområder, er samfunnsoppdraget komplekst og sammensatt – også sammenlignet med de fleste andre sektorer og politikkområder. Bibliotekene er knyttet til utdanning fra førskole til avansert forskerutdanning; de er knyttet til helse- og eldreomsorg – dels gjennom å gjøre litteraturen tilgjengelig for disse gruppene som ikke så lett kan oppsøke biblioteket fysisk, men også gjennom den terapeutiske effekten som lesing og fellesskap rundt litterære tekster kan ha – illustrert for eksempel gjennom det økte fokuset på metoder som shared reading og biblioterapi; de er knyttet til det integreringspolitiske feltet, og de skal bidra til å bygge lokale offentligheter. Slik kunne vi fortsette. Knapt noen annen institusjonen har et så komplekst samfunnsoppdrag som bibliotekene.

Hvorfor er bibliotekene i en unik posisjon til å bidra til helhetlige løsninger?

Nå er det også et annet trekk som særkjenner bibliotekene. Ser vi bort fra det som er den tradisjonelle hovedoppgaven – litteraturformidling og tilgjengeliggjøring av kunnskap og litteratur – er det slik at på nesten alle andre områder der bibliotekene er involvert, er det andre som er primærprodusenter. Biblioteket skal fremme utdanning og kunnskap. Men her er naturligvis skolen primærinstitusjonen. Da kan ikke biblioteket løse sitt samfunnsoppdrag på dette feltet uten å samarbeide med skolen. Bibliotekene skal bidra til å utvikle bærekraftige lokale offentligheter. Men det kan ikke skje uten i tett samarbeid med andre institusjoner som tradisjonelt kanskje har blitt sett på som mer sentrale offentlighetsinstitusjoner – lokale medier, politiske partier og sivilsamfunnsorganisasjoner mv. Bibliotekene skal fremme integrasjon. Den delen av samfunnsoppdraget kan ikke løses uten i samarbeid med institusjoner som har integrasjon som en hovedoppgave. Slik kunne vi fortsette.

Men nettopp det å være aktiv på alle disse politikkområdene uten å være hovedprodusent gir biblioteket en særlig mulighet til å bidra til helhetlige løsninger. Svært ofte er det vanskelig å håndtere komplekse utfordringer på en helhetlig måte. De fleste problem kategoriseres og tilordnes en institusjon dominert av bestemte profesjoner og deres perspektiv: pedagogperspektivet, sosionomperspektivet, sykepleierperspektivet osv. Kamp mellom ulike profesjonsperspektiv kan gjøre det vanskelig å skape helhetlige og profesjonsoverskridende løsninger. Men nettopp fordi bibliotekene er knyttet til så mange politikkfelt der andre profesjoner er hovedleverandøren av tjenester, kan bibliotekene ta samarbeidsinitiativ uten at det oppleves som en trussel mot de andre profesjonenes posisjon på feltet. Slik står bibliotekene i en unik posisjon til å fremme noe som er en mangelvare: helhetlige løsninger med samarbeid på tvers av profesjonsgrenser. Jeg har sett flere eksempler på at biblioteker har fått til det i løpet av de årene jeg har observert bibliotekfeltet.

Hva er den unike kompetansen som bibliotekarer har med seg inn i samarbeidet?

Her tar jeg utgangspunkt i min definisjon av hva et bibliotek og en bibliotekar er: Et bibliotek er en institusjon – og bibliotekfaget en profesjon – som med utgangspunkt i organiserte samlinger av litteratur og kunnskap initierer sosiale prosesser knyttet til kunnskapsdeling og litterære opplevelser. Nårbiblioteker går inn i samarbeid med andre etater og profesjoner, er det naturligvis med utgangspunkt i den bibliotekariske kompetansen. Er vi med i et samarbeid som retter seg inn mot ungdom, er det ikke en fritidsklubbleder de andre partnerne i samarbeidet etterspør. Bibliotekarens kunnskap om litteraturen, formidling av litteraturen og orientering i kunnskapsuniverset er det som er vårt primære bidrag i samarbeidet. Med utgangspunkt i denne kunnskapsbasen bidrar biblioteket og bibliotekaren til å myndiggjøre den gruppa et samarbeidsprosjekt retter seg inn mot. Men kanskje aller mest avgjørende er det at bibliotekaren har lokalsamfunnskunnskap og kan relatere de redskapene som er bibliotekets – litteraturen og samlingene – til situasjonen og utfordringene i lokalsamfunnet. Bibliotekaren må kunne svømme i lokalsamfunnet som fisken i vannet.