Biblioteket der tiden har stått stille

Biblioteket på Hægeland holder åpent tre timer i uka for bygdas rundt 360 spredt bosatte innbyggere. Ingen bussforbindelse til Vennesla, og ingen dataskjerm på skranken. Det er som om tiden har stått stille.

Det brownske system

Skranken ligger til høyre når du kommer inn døren. Leselampe. Kaffetrakter. Så bøker. Vaktene tar bibliotekar Caroline Louise Gabrielsen. De tilsvarer cirka en 10 prosent stilling.

Små smell kommer fra skranken. Gabrielsen stempler energisk bøker ut til en låner. Klakk! Klakk! Selv om bøkene er registrert i Vennesla sitt biblioteksystem, bruker filialen på Hægeland fortsatt et analogt utlånssystem oppfunnet av bibliotekaren Nina E. Brown i 1895. Hovedelementene er «bokutstyret» og «kassetten».

En datotavle og en boklomme blir limt inn på baksatsen i bøkene. Når de står på hylla oppbevares det tilhørende bokkortet i boklomma. På skranken står en kassett inneholdende alfabetisk ordnede låneposer, merket med lånernes navn og telefonnummer. Kassetten har to kammer. Til venstre står de tomme posene, der låneren for tiden ikke har noe på lån. Til høyre står posene med bokkort fra de utlånte bøkene. Bokkortet i bokposen og datotavlen i den tilhørende boka blir stemplet med samme forfallsdato.

På Hægeland trengs ingen datamaskin.

Hvorfor gjør de det slik?

Pensjonert biblioteksjef Anne Kjersti Bentsen ser tilbake på utviklingen og hvorfor filialen aldri fikk den nødvendige fornying. Hun forteller at i 1964 ble to små kommuner, Hægeland og Øvrebø, slått sammen med Vennesla. Bibliotekene der ble videreført som filialer.

– Særlig for eldre var det et sårt punkt at alt skulle sentraliseres til Vennesla og ingenting være igjen i utkanten. Filialene var et bevis på at det er noe igjen, sier hun. Utover 90-tallet var det dårlig kommuneøkonomi i Vennesla, og åpningstidene ble redusert fra fire til tre timer i uken. Fylkesbiblioteket la ned bokbussen i 2004.

– Ja, da må vi kanskje fortsette å bevare filialene der oppe, tenkte vi da. Deretter ble det bestemt å bygge nytt bibliotek i sentrum.

– Dette tok tid og krefter, sier hun, og det var et dårlig tidspunkt å legge ned en filial. Usikkerheten gjorde det ikke bedre.

– Når nedleggingsspøkelset henger over en, så får en ikke så lyst til å investere masse heller, forteller hun og understreker at den viktigste grunnen til situasjonen er ressurser, både budsjett og personalressurser:

– Det er bedre å ha ett stort og godt bibliotek i kommunen enn to dårlige, sier hun. I 2014 ble Øvrebø filial lagt ned fordi folk sluttet å komme.

Dyrker leselysten

Lysstoffrørene i taket gir et klart, hvitt lys. Et filmlerret på stativ står i en krok. Det er lunt her inne. Samlingen består i hovedsak av kulturfondbøker, som Gabrielsen supplerer med nye barnebøker og bøker som er mye etterspurt. Den er oppdatert, for hun går gjennom hele samlingen hvert år.

Bøkene presenteres på hyllen over oljekaminen, på bordet i barneavdelingen, på skranken. Gråhvite reoler i metall fastmontert til linoleumsgolvet. Noen bøker med ryggen ut, mange med omslaget ut. Opp fra noen av bøkene stikker fargede slipper med håndskrevne anbefalinger.

Det er mest pensjonister og småbarnsfamilier som bruker biblioteket. I begynnelsen av juni starter Sommerles, og statistikken går opp.

– Da kommer ungene løpende med store bunker bøker, forteller Gabrielsen. Utlånet av barneog ungdomsbøker utgjør over halvparten av totalt utlån av skjønnlitteratur.

Møter med lånere

En dame kommer inn for å levere en bok.

– Hva synes du om biblioteket?

– Det er veldig artig. Det har sin plass i dette gamle huset. Her er jo folk hver gang. Nå har vi begynt å koke kaffe rett over gangen på Frivilligsentralen, så kan lånerne gå over der og drikke kaffe.

– Hva tenker du om fremtiden?

– Det tør jeg ikke si, men jeg håper at det skal vare. Virkelig. Det er ganske langt til et annet bibliotek. Så er det jo veldig flott. Om jeg skal ha en bok, så sier jeg det bare til bibliotekaren, og så har jeg den om en uke eller to. Det er helt utrolig.

– Du savner ikke datamaskiner?

– Den kan jeg bruke hjemme, ler hun.

– Det er nydelig å ikke ha dem. Det er mer fredelig. Det er mye lettere å trekke opp et kort og ferdig med det. I dette gamle huset passer dette ypperlig. Alle vet hvem bibliotekaren er, og det er litt ok i en sånn liten bygd, fortsetter hun.

Det smeller igjen. Klakk! Klakk! Nye bøker stemples ut. Ny låner foran skranken. Han samler rim og regler og trenger litteratur.

– Hvilken betydning har biblioteket?

– Her kan jeg spørre om en bok, og så har jeg den straks etterpå. Det trenger ikke være stort bibliotek for å få full service, sier han.

Nå fikk han også fjernlånsbøker.

– Hvordan ville det vært uten biblioteket her på Hægeland?

– Da hadde det vært tungvint. Jeg vil ha det nært og ønsker ikke å kjøre langt etter ting. Det passer ikke i vår tid når en skal spare på kjøring, sier han.

– Hva med utlånssystemet?

– Det er hyggelig, det. Plutselig en dag er datasystemet nede og du får ikke lånt ei bok. Her får du alltid låne. Dette er prøvd gjennom over hundre år, og det funker ennå i dag. Hvis jeg får den hjelpen jeg trenger, er jeg fornøyd!

Er meråpent det eneste alternativet?

– Den eneste grunnen til at Hægeland filial ikke er lagt ned, er at politikerne har gitt tydelig uttrykk for at den skal bestå, sier rådgiver Torvald Hellum i Agder fylkesbibliotek.

Det er lavt innbyggertall i Hægeland, og da blir besøket til biblioteket tilsvarende.

En bærbar PC, skanner og lisens for Mikromarc antar han vil koste anslagsvis 40 000 kroner. Hellum påpeker at bibliotekeier ikke er interessert i å modernisere filialen. At filialen er gammel og analog, er i seg selv ingen grunn til å legge den ned.

– Begrunnelsen for å legge ned er ressursene, sier han og understreker at biblioteket må ha nok penger til å holde i gang aktiviteter de er pålagt gjennom bibliotekloven. Da trenger de mer ressurser, og den 20 %-stillingen som nå går til Hægeland, ville hjulpet.

– Det som skjer i Agder, er at bibliotekene kuttes, og de kuttes hardt. Hvis det blir kamp om å holde tjenestene ved like i hovedbiblioteket, må man forvente at Hægeland blir lagt ned om noen år. Om fem år er den kanskje borte, tenker Hellum.

– Den eneste måten Hægeland kunne overleve på, er hvis de ble 100 % meråpent og blir et ubetjent bibliotek, mener rådgiveren.

Da ville kostnadene gått ned.

Få kommuner prioriterer bibliotekene i dag, sier Hellum, og understreker betydningen av å vise politikerne hva bibliotekene kan tilby av både digitale og analoge tjenester som brukerne gratis kan ta del i.

«Noe annet enn Bibelen»

Tilbake på biblioteket. Bibliotekar Caroline Louise Gabrielsen tenker at meråpent kan være fint. Men utenfor betjent åpningstid møter en kanskje ingen andre, sier hun.

– Ingen å prate med. Jeg kjenner lånerne her. Jeg vet hva de er interessert i, og kan prate med dem om bøkene. Det får jeg ikke tid til på hovedbiblioteket, for der skal alt gå så fort, sier hun og slår fingrene mot hverandre.

– En dag kom det en person innom og sa: «Jeg vil gjerne snakke med folk om noe annet enn Bibelen», sier hun og utdyper med at vi nå er i bibelbeltet.

– Dette rommet skal ikke være religiøst. Det skal være åpent for alle, og bøker kan en diskutere uavhengig av religion, sier hun. Gabrielsen startet like godt en lesesirkel, og antall deltakere har økt.

– Folk som aldri har pratet sammen, snakker nå om dype ting som rasisme, hungersnød og mental helse. Det er mange spennende diskusjoner. Å møtes, det trenger du heller ikke datateknologi for, du trenger bok!

Bibliotekaren med stempelet mener filialen kommer til å eksistere så lenge det kommer folk inn døra.

– Antakelig i samme stil som nå. Brukerne er veldig avhengige av den, og veldig fornøyde, sier hun.

– Vi må tenke over hva vi mister ved å legge ned.