– Biblioteket er den viktigste institusjonen vi har

– Hva betyr biblioteket for deg privat, som leser, og som forfatter?

– Det har en enorm betydning, biblioteket er en av de viktigste institusjonene vi har. De er åpne for alle, og de gir et hav av muligheter til å dukke inn i litteraturen og forsvinne inn i andre verdener. Biblioteket er et sted hvor du blir fri fra virkeligheten der ute, sier Åsbakk, som nettopp har kommet ut med sin første roman, «Været og uvirksomheten».

– Hvilken rolle spilte biblioteket i din barndom? Og hvilket bibliotek brukte du som var barn?

– Vi flyttet mye da jeg var liten, men det biblioteket jeg husker best er Grünerløkka. Da gikk jeg i andre klasse. Jeg passerte det da jeg gikk frem og tilbake til skolen, og tilbrakte mye av fritiden min der. Og da jeg gikk på Kunstakademiet, var Grünerløkka det nærmeste folkebiblioteket, og jeg benyttet meg av det for første gang siden jeg var barn.

Kaffe og kaker

– Og der var det en bibliotekar som kjente meg igjen! «Deg husker jeg! Du var her mye for tjue år siden», sa han.

– Da knakk jeg helt, det var så fint, forteller 36-åringen.

– Trond heter bibliotekaren, nå er han pensjonert. Jeg skal faktisk møte ham om noen dager! Vi skal drikke kaffe og spise kake. Og så skal jeg gi ham et eksemplar av boken min.

– Hvorfor er biblioteket «selve stedet» for deg, tror du?

– Kanskje fordi det er nøytral grunn? Biblioteket er et sted alle kan gå til. Alle har forskjellig atmosfære, så du har valgmuligheter uansett hvor du bor. Jeg vokste opp forskjellige steder på østkanten, blant favorittbibliotekene mine er Bøler, Majorstua og Røa.

– Du kan selv velge hvem du er?

– Godt sagt. Du blir ikke presset ned i en form, du kan skape din egen form. På biblioteket er du fri for andres vurderinger. Det liker jeg, sier Åsbakk.

Det liker nok også Ådne, hovedpersonen i romanen hennes. Det virker ikke som han har noen jobb. Prosjektet hans er å kartlegge Oslos biblioteker, hvor et av kriteriene hans er hvor mange Solstad-bøker hver filial har i hylla.

– Men du selv har en jobb?

– Ja, på biblioteket! Frem til september jobbet jeg som utstillingsassistent på det nye Hovedbiblioteket. Nå jobber jeg på pasientbiblioteket på Rikshospitalet og med kunstsamlingen deres. Ut ifra denne samlingen kan pasienter selv komme og velge hva slags kunst de vil ha på rommene sine. En veldig fin ordning, synes jeg. Vi har også en vegg som månedlig viser nye kunstnere.

Tro på menneskeheten

Med en slik entusiasme for biblioteker skulle man tro at forfatteren var bibliotekar av utdanning, men nei, det er hun ikke. Åsbakk er utdannet billedkunster, hun lager videokunst og har en mastergrad fra Kunsthøgskolen i Oslo, KHiO.

– Etter å ha studert kunst i åtte år, fant jeg ut at det var på et bibliotek jeg ville jobbe. Det har vært som å komme hjem! Så det vil jeg fortsette med, sier hun.

– «Ådne mener det var biblioteket an sich som i sin tid ga ham tro på menneskeheten,» skriver du i romanen. Det var svære greier. Tro på menneskeheten?

Åsbakk smiler et ørlite smil, på sin beherskede og rolige måte.

– Hmm, jo du sier noe. Det er igjen dette med at biblioteket er en viktig institusjon for så mange mennesker. Denne tanken slo meg for alvor da jeg så en fantastisk dokumentarfilm om New York Public Library. Den viste hvordan hele institusjonen var bygget opp som en helhet hvor alle telte med, alle fikk være med, fra de enkleste funksjoner til styret.

Mørke spiraler

– Ikke-kommersielt og klasseløst?

– Ja, absolutt. Da jeg så den dokumentaren tenkte jeg at det er håp for oss alle. Kunst er også en mulighet for alle, i teorien, men i realiteten er det en høyere terskel for billedkunst enn for litteratur.

– Synes du at det er mye mørke og lite håp ellers?

– Gjør ikke alle det nå? Jeg synes jeg ser mange mørke spiraler som peker nedad. Det meste handler om penger. Koronaen gjør det ikke bedre.

– Hovedpersonen din, Ådne, minner meg litt om personene til Erlend Loe, og litt det jeg kaller Solstadmannen, altså han som med ulike navn er hovedperson i bøkene til Dag Solstad. Ser du det?

– Loe har jeg lest lite av. Noen sier Ådne minner om Loes hovedpersoner. Jeg ser denne sammenligningen, men tror samtidig Loes karakterer er større optimister og lever i enklere verdener, enn Ådne og vi lever i, i dag. Men jeg vet ikke. Solstadmannen kan nok sikkert ha inspirert Ådne til en viss grad. Jeg var helt opphengt i Dag Solstad en lengre periode, og før det, Knut Hamsun, så det er ikke urimelig at Ådne har blitt farget av deres figurer.

– Som hovedpersonen i Sult og Nagel i Mysterier?

– Kanskje det. Ådne passer i hvert fall ikke inn, han står utenfor de fleste sammenhenger, og muligens er det selvvalgt, slik det ofte er hos Hamsun og hos Solstad. Boken handler om ensomhet i en ikke-aggressiv utgave. Ådne representerer en mild frustrasjon, en mild respons på meningsløsheten.

Fascinasjon for Finland

Åsbakk virker temmelig mild selv. Og siden hun velger seg biblioteket – det mildeste, mest intellektuelle og minst utagerende sted man kan tenke seg, men har bakgrunn fra KHiO, hvor det for tiden raser en aggressiv debatt om post-kolonialisme – er det rimelig å våge seg inn på et litt betent politisk spørsmål.

– Hva synes du om riving av statuer man ikke liker, i det offentlige rom?

– Kanskje historieløst? Jeg synes vi heller får sette opp nye statuer for dem vi synes mangler, og ikke late som om det som har skjedd, ikke har skjedd. Da kan vi ikke lære av fortiden.

Det er i grunnen alt jeg har lyst til å si, for jeg er ikke den som oppsøker kontroverser, sier hun med en antydning til smil.

– Er du det man ofte kaller tokulturell – eller kanskje trekulturell, firkulturell?

– Ukulturell, spøker hun. Og forteller at faren er fra Gambia, men der har hun ikke vært selv. Og selv om hun heter Madeleine til mellomnavn, er hun ikke delvis fransk, og det andre mellomnavnet sitt, Satumaa har hun tatt selv.

– Satumaa betyr «eventyrland» på finsk. Jeg hadde en finsk periode, for et par år siden. Finland har forresten de beste tangoene, monotone og tragiske – ikke sensuelle og fyrige. Jeg forsøkte også å lære finsk, bodde der noen uker og tok et språkkurs på universitetet. Lærte ikke stort. Et fascinerende, men helt umulig språk, avslutter Fatou Madeleine Satumaa Åsbakk.

Bildetekst

Mye av fritiden. Det biblioteket jeg husker best er Grünerløkka. Da gikk jeg i andre klasse. Jeg passerte det da jeg gikk frem og tilbake til skolen, og tilbrakte mye av fritiden min der.