Bibliotekreaksjoner på Venstresidas litterære kanon

Klassekampen tok våren 2023 initiativ til å få laget Venstresidas litterære kanon. Den er ment å være en oversikt over den politiske venstresidens viktigste verk på tvers av alle sjangere. Eller som avisa sa i oktober, i forbindelse med at kanonen ble presentert:

«Hvilke bøker bør en ung radikal person som ennå har de formative leseopplevelsene foran seg, kjenne til?»

Bibliotekene står i fremste rekke når det gjelder litteraturformidling. Hva mener så ansatte i biblioteksektoren om dette kanonarbeidet? Trenger vi en slik kanon? Vil bibliotekene gjøre noe for å løfte disse bøkene fram? Eller har de andre og viktigere hensyn å ta? Vi har stilt to spørsmål til ledere og formidlere ved bibliotek over hele landet:

1) Hva syns du om litterære kanoner generelt? Trenger vi dem?

2) Hva mener du om Venstresidas litterære kanon? Vil kanonen påvirke litteraturformidlingen i biblioteket?

Kjersti Eide Hatland, avdelingsleder for formidling og samlinger, Bergen Offentlige Bibliotek

1) Jeg synes absolutt vi trenger litterære kanoner. Helst mange av dem. Og aller mest trenger vi debattene som oppstår i forbindelse med en kanondanning. Det er ypperlige anledninger til å diskutere hvilke bøker som har overlevd sin samtid, og som fortsatt oppleves som relevante for dagens lesere. Og så er der alltid noen smarte lesere som stiller spørsmål om verk som er blitt utelatt, noe som får oss til å tenke.

I 2015/2016 laget vi ved Bergen Offentlige Bibliotek en litterær kanon i prosjektet «Til kjernen», hvor det ble valgt ut 100 bøker som biblioteket ville formidle som gode og interessante leseopplevelser. I prosjektet inviterte vi til debatter, foredrag og utstillinger, og vi publiserte podkaster om emnet. Vi merket at disse bøkene ble etterspurt, lånt og lest av bergenserne. Altså kan danninger av kanon også aktualisere bredden i bibliotekets samlinger.

2) Det er aldri en dårlig idé å diskutere litterære kanoner. Venstresidas litterære kanon tror jeg kommer på et godt tidspunkt, hvor interessen er sterk for temaer som klassekonflikt og økte forskjeller i samfunnet. Dette er noe vi i Bergen aktualiserer i høst med arrangementsserien Klasse, kultur og kapital.

Venstresidas litterære kanon kan skape engasjement for bøker som vi kanskje ikke snakker så mye om, selv om vi vet at de finnes. Etter lanseringen av listen ble det for eksempel reist et interessant spørsmål omkring klimalitteraturens rolle i denne kanonen. Hva finnes av kanonisert klimalitteratur? Det får formidleren i meg til umiddelbart å begynne på egne mentale kanonlister!

Samtidig tenker jeg at det kan være svimlende for en ung radikal person som ennå har de formative leseopplevelsene foran seg (sitat Klassekampen), å skulle lese alle disse 100 bøkene. Og det er her bibliotekene kommer inn. Formidlere i bibliotekene kan bruke litterære kanoner og tilhørende debatter til å løfte frem enkelte bøker for innbyggerne. Vi kan også vise vei til gode steder å starte for dem som tenker å gå grundig til verks med listen. Og ikke minst er jo biblioteket stedet der du faktisk får tak i boken!

Knut Skansen, bibliotekdirektør, Deichman Oslo

1) Som litteraturstudent på 1990 tallet var en av de bøkene jeg leste Harold Bloom’s Vestens litterære kanon gitt ut i 1994. Den hjalp meg inn i den vestlige litteraturens univers. I sitt forord forsvarer han å trekke frem 26 forfattere som han mener er «autoritative» i vår kultur. Dette er selvsagt et svært problematisk utsagn. Det burde stått «de som for meg har vært de mest autoritative i min kulturforståelse». Men dette var lenge før verden og litteraturfeltet utvidet seg. Kanoner er bra, men burde heller hete «min leseguide til deg sett fra mitt perspektiv og ståsted».

2) Det er flott å formidle litteratur og retninger i litteraturen, men de som påtar seg det ansvaret må passe på å minne om at det er en personlig eller politisk leseguide og at det finnes mange andre. I motsatt fall lager man litterære bobler. Skjønnlitteraturen – og til en viss grad faglitteraturen – er så bred og fanger opp så mange komplekse erfaringer og erkjennelser at ingen bør påberope seg å være dommer over hva som er best. Så når venstresida lager sin leseguide, håper jeg de åpner med at dette er en av mange innganger til litteraturen. Er de rause så minner de om og peker på alternativer som de kanskje til og med ikke liker. Vi må la hvert lesende individ finne ut av tingene selv. Da bør alle som snakker om autoritativ tekst være svært varsomme med hva de sier.

Det finnes en identitetsmessig og nasjonal kanon i alle land. I Norge har vi de fire store, og er rause med etterfølgere. Nå blir Fosse endelig en del av den på bred front. Biblioteket skal aldri lage sin kanon og heller ikke formidle en av dem. Da mister biblioteket sin essens med hensyn til bredde, mangfold og kvalitet. Vi har «alt» – og så må vi forstå at det er låneren som bestemmer og låneren må få kunne lese alt. Aktualitetskravet i bibliotekloven har nå gjort at vi har kjøpt inn en bok vi ellers ikke ville ha kjøpt – nemlig Renaud Camus: Dere skal ikke erstatte oss! Biblioteket er ikke en politisk aktør eller smaksdommer – vi er en formidler – av alt.

Ingrid Rekdal, formidler/bibliotekar, Fredrikstad bibliotek

1) En litterær kanon kan være til god hjelp for alle som vil sette seg inn i en kulturs viktigste verk. Problemet kommer når man begrenser antallet (som man jo naturligvis må). For hva skal med, og hva skal velges bort? Hvordan ivaretar man alle hensyn uten å bli subjektive? Noen forfattere og verk er sikre kort i en litterær kanon, andre er mer omdiskuterte. Det har vist seg vanskelig å lage en enhetlig kanon for Norge. I tillegg vil et økende tilfang av bøker gjøre at den må revideres med jevne mellomrom.

2) Venstresidas litterære kanon er en interessant idé! Den har – så vidt jeg kan se – tatt hensyn til verk som har påvirket og formet venstresidens ideer og politikk. Det vil naturligvis komme reaksjoner fra andre politiske hold, men det er ingen som stopper høyresiden fra å lage sin egen liste!

En slik kanon vil i utgangspunktet ikke påvirke formidlingsoppgaven. Den vil gi oss en oversiktlig liste om noen etterspør nettopp bøker med venstreside-idealer. Den kan skape en kime til debatt/diskusjon på en bokprat eller lignende. Men som liste vil en slik kanon ikke legge føringer for vårt formidlingsarbeid – som er politisk uavhengig.

Mona Magnussen, biblioteksjef, Tromsø bibliotek

1) Kanondebatter kan være kjempeartig fordi det fører til at så mange engasjerer seg i å diskutere litteratur, og det viser at litteratur har stor betydning for folk. Det kjedelige med en kanon er at den fort kan virke som en stivnet smaksdom. Ingen kanon bør være skrevet i stein, men kan være et middel til å diskutere litteratur, så lenge noen tar ansvar for å løfte diskusjonen med jevne mellomrom. I tråd med det tenker jeg at kanondebatter egentlig har størst verdi for folkebibliotekene mens de pågår, som noe som gir muligheter til å engasjere folk og drive litteraturformidling gjennom lesesirkler, panelsamtaler osv.

2) Det var artig å lese oppsummeringen av diskusjonene da kåringen var gjort, og fint med det litteraturhistoriske overblikket det gav. Å kåre venstresidas kanon åpner for at man kan ha et mylder av underkanoner, egentlig er det er bare å finne et tema som er vidt nok. Samtidig er det stor sjanse for at kanonbegrepet blir utvannet og mister tyngde. Det er viktig at litterær kvalitet ikke kommer i bakgrunnen for det tematiske/politiske. Men man må også tro at det er de sterke gode tekstene innenfor et tema som løftes frem og diskuteres og formidles.

Ingrid Kvamme Fredriksen, bibliotekar, Trondheim folkebibliotek

1) Kanoner er nyttige for å gi lesere oversikt over viktige litterære verk. Jeg har selv brukt mange kanonlister til å orientere meg, særlig som ung leser, og det har gitt meg mange leseopplevelser som har betydd mye for meg personlig. Kanoner kan åpne øynene våre for overraskende perspektiver, bøker som kan forandre liv! På en måte kan de fungere som «jukselapper» for å vise vei til litterær dannelse. For noen åpner lister over bøker som det er viktig å ha lest, døra til å gjøre en klassereise. Det skriver blant annet Edouard Louis om i Forandre seg: Metode. Uten kanoner vil denne kunnskapen være for de få.

Kanoner kan også oppleves som kvelende tvangstrøyer. Hva man blir truffet av, er veldig personlig, og det kan være ødeleggende for leselysten å tvinge seg gjennom en bok man føler man bør, men absolutt ikke har lyst til å lese. Noen ganger får den tålmodige leseren en belønning for det, men ikke alltid. Det er ikke bra om alle leser de samme gamle bøkene, det er jo typisk i samtidslitteraturen vi finner de mest nyskapende perspektivene på akkurat den tida vi lever i nå. Samtidig ender man fort med å lese mest fin, men lettfordøyelig samtidslitteratur som etterlater få spor i leseren, og vi har godt av å gå utenfor komfortsonen. Det er viktig at kanoner ikke blir stivnede fasiter på hva som er god litteratur. Når tidene forandrer seg, forandres også hva slags litteratur som er relevant. Kanoner bør stadig diskuteres og utfordres. Kvinner og forfattere med ikke-vestlige bakgrunn har en tendens til å bli glemt når kanoner skal utformes. Men en kanon kan også brukes til å løfte frem nettopp oversette eller «glemte» forfattere som det er verdt å lese i dag.

2) Jeg tror Venstresidas kanon vil føre til mer lesing av bøker, og det er aldri feil. Jeg er nok ikke den eneste som trenger et lite spark for å få lest noen bøker som jeg egentlig vet jeg burde ha lest. At flere leser gode bøker med radikale perspektiver, vil gjøre oss til både klokere, mer tolerante og rikere mennesker. Jeg håper at folk vil bruke Venstresidas kanon som en døråpner til viktig litteratur.

Diskusjonene om hvilke bøker som er viktige for oss på venstresida, er kanskje det viktigste som har kommet ut av prosjektet. Mange har blitt engasjert. Kanonen har fått kritikk av blant annet Toril Moi for å være for tilbakeskuende og eurosentrisk, og det er nok på sin plass. Det er litt paradoksalt om venstresida får en litt konservativ kanon. Forhåpentligvis kommer det nye diskusjoner som løfter frem flere bøker. Kanonen førte til debatt om Eilert Sundt som gjør at Fante- og landstrygerfolket vil leses med et nytt blikk på rasistisk tankegods. Det er bra at vi diskuterer og forholder oss kritisk til litteraturarven fra fortida.

Jeg vet ikke hvor mye den vil påvirke litteraturformidlingen, vi forholder oss jo allerede til en rekke «kanoner». Jeg kunne godt tenkt meg å lage en «venstreside-lesesirkel» selv, men det ville jeg ha gjort privat, siden biblioteket ikke kan ta politisk side. Kanonen vil nok påvirke oss i den forstand at bibliotekarer gjerne er ivrige lesere av kulturaviser som Klassekampen og Morgenbladet. Bøkene i Venstresidas kanon vil nok bli satt på utstilling på biblioteket i år, fordi vi prøver å være aktuelle. Jeg håper Venstresidas kanon utvider perspektivet vårt, og at det blir mer også av særlig viktige, men for de fleste ukjente utenlandske forfattere som Angela Davis og Frantz Fanon, som begge var blant «topp ti» på hyllene våre.

Arne Årskaug, bibliotekar/teamkoordinator, Mjøndalen bibliotek

1) Kanonar og tilverkingsprosessen deira er alltid spennande, og ofte kan ordskiftet rundt og etterpå vere vel så interessant å følgje med på.

2) Kanonen framstår både solid og eigenarta, men vil truleg ikkje påverke litteraturformidlinga i biblioteket. Det må i så fall skje digitalt på eit vis sidan brorparten av titlane diverre vil vere vanskeleg å oppdrive for det gjengse folkebibliotek utan tallause fjernlånstingingar.

Anne Kristin Undlien, biblioteksjef, Kristiansand bibliotek

1) Det å lage lister over de viktigste bøkene ut fra ulike perspektiv setter i gang tanker og kan være en inspirasjon til lesing. For de aller fleste av oss er det mye vi ønsker å lese, som vi ikke har lest – innspill fra andre godt kvalifiserte lesere er vel verdt å lytte til.

Slike lister vil alltid være preget av utgangspunktet til dem som setter dem opp, de vil alltid kunne diskuteres. Det er jo ingen sannhet med to streker under svaret, men likevel kan de peke på viktige verk. Jeg synes vi trenger litterære kanoner, ikke minst for diskusjonens skyld. Dette minner jo om en annen diskusjon vi aldri blir ferdig med – hva er kunst?

2) Jeg leste Klassekampens forslag til kanon for radikale lesere med interesse. Det var mange verk blant de 100 jeg hadde hørt om, men også mange verk jeg selv ikke hadde lest, må jeg innrømme. Lista over de ti som ble tatt med, er jeg enig i at inneholder mange klassikere, og heldigvis også bøker jeg har hatt stor glede av å lese. Jeg synes forslagene var godt begrunnet, og kan tenke meg at de har brukt en del tid på å bli enige både om de 100 kandidatene og om de 10 som sto igjen som de viktigste. Så lenge denne leselisten ikke blir tillagt altfor mye vekt, som den ene og fulle sannheten, synes jeg dette er bare bra. Vi på folkebibliotekene er alltid på utkikk etter bøker vi kan promotere, slike kåringer og lister gir oss en mulighet til nettopp det. Andre har påpekt at klimaperspektivet burde vært sterkere, og at de ikke-vestlige forfatterne glimrer med sitt fravær – så diskusjonen om lista er i gang. Kanonen er et av mange innspill som vi tar med oss når vi formidler.

Hilde Melhuus Lorentzen, biblioteksjef, Vadsø bibliotek

1) Litterære kanoner synes jeg er helt greit. Folk kan få en oversikt over bøker som er gode, originale, og som antakelig sier noe vesentlig om tiden de ble til i, og som kanskje kjennes viktige for dem som skal lese dem nå. Det finnes for eksempel en Finnmarkskanon laget i 2018 som gir et godt innblikk for dem som er ukjente med finnmarkslitteraturen. Det betyr vel at vi noen ganger trenger dem.

2) Venstresidas litterære kanon er vel en ok idé og en gimmick. En kanon preges alltid av dem eller den som gjør utvalget, men når det er sagt, kan jo en litterær kanon skape engasjement, samtale og diskusjon blant folk flest. Kanskje finner man mangler i listen som er laget. Det oppfordres jo til å lese litteraturen selv og gjøre seg opp egne meninger. Jeg vet ikke om denne kanonen vil påvirke bibliotekets arbeid, men det mest naturlige ville vel være å lage en utstilling med utgangspunkt i den. Vi vil nok ikke formidle noe mer enn det.

Hanne Blien, Leder ved Gjøvik bibliotek og litteraturhus

1) Tiltak som bidrar til å skape en offentlig samtale om litteratur og litterær kvalitet er positivt. Gjennom kanoner får vi lesere mulighet til å bli med på en mer overordnet diskusjon om litteraturen og se på de lengre linjene. Hvilke verker er det som holder seg godt over tid? Og hvorfor?

Hvilke verker som får plass på en slik «topp-liste», vil nok alltid være omstridt. For meg er det uansett diskusjonen rundt temaet som er det mest interessante.

2) Jeg synes det er spennende at Klassekampen har tatt initiativ til å lage Venstresidas litterære kanon. Det sier jo noe om hvordan litteraturen har påvirkningskraft på samfunn og politikk. Det virker dessuten som Klassekampen har kjørt en bred debatt her med både jury og folkeavstemning, samt fulgt opp temaet med mange ulike artikler i avisen. Biblioteket følger alltid med på den litterære debatten som foregår i media, og drar inn slike aktuelle temaer i bibliotekets utstillinger, blant annet.

Anne Torill Stensberg, bibliotek- og kulturhussjef ved Sølvberget i Stavanger

1) Jeg synes det er spennende med litterære kanoner. I bibliotekene jobber vi jo mye med litteraturformidling, og dette gir oss muligheter til å formidle denne litteraturen på nye måter. Det gir også leserne muligheter til å oppdage litterære skatter i den norske kulturarven.

2) Det er en god idé med Venstresidas litterære kanon – iallfall hvis man tror at denne litteraturen har vært med på å forme venstresida. Og da er det i alle fall interessant å kunne ta fram disse litterære verkene til nye og andre lesere. Venstresidas litterære kanon ble i alle fall noe vi snakket om rundt lunsjbordet her på Sølvberget. Og vi vet at avisleserne er raske til å reservere og sikre seg omtalt litteratur fra våre samlinger. Vi kan selvsagt lage utstillinger og ta fram alt dette til publikum.

Stine Qvigstad Jenvin, leder av Stormen bibliotek, Bodø

1) Jeg har alltid likt litterære kanoner og har også en del av dem i bokhyllen hjemme. Jeg finner det interessant at noen ut fra valgte kriterier løfter fram en samling tekster – som at de har vært viktige litterære bidrag i sin samtid, at verkene har satt i gang samfunnsdebatter eller vært bidrag inn i pågående debatter. For hva skal til for å bli plukket ut til en kanon? Har det blitt vektlagt litterære kvaliteter på verkene, eller har fokuset vært på at forfatterne har vært toneangivende i sin virketid eller i ettertid, eller vært prisvinnende? Er det en eller flere med litterær bakgrunn som har valgt ut tekstene, eller er det en mer sammensatt faggruppe som står bak utvalget? Har salgstall påvirket utvelgelsene, eller er det «mannen i gata» som har stemt fram vinnerne?

Uavhengig av litterær bakgrunn eller ei syns jeg at det er fint at noen velger å bruke krefter og penger på å sette søkelys på litteratur, bruker tid på å lese, vurdere og argumentere, for å så trekke fram det de syns bør løftes ut fra gitte kriterier. Jeg liker å se på hvilke forfattere og verk som blir valgt ut, noterer ned gode forslag til «burde lese»-listen min og undrer meg hvorfor nettopp denne forfatteren eller dette verket er med på listen.

Jeg syns det er fint at noen følger ekstra med på hva som blir gitt ut, trekker de store linjene mellom verk og tidsperioder eller setter fingeren på det smaleste smale. Det skal også sies at jeg liker boklistene som følger med litterære leser- og radioavstemninger, aviskritikernes beste høstlister og oversikter over de nominerte til priser, slik som Havmannprisen, Bibliotekets litteraturpris, Bokhandlerprisen og Bokhandelens sakprosapris. Både disse og litterære kanoner løfter fram litteraturen, viser eksempler på ulikheter og likheter i denne og er med på å skape interesse og nysgjerrighet både hos oss som arbeider med litteratur i det daglige, hos de ivrigste leserne og hos dem som leser mer sporadisk.

2) Klassekampen virker tydelige på sitt mandat og sin hensikt, og de virker å ha gått grundig til verks gjennom både organiseringen av arbeidet og utvelgelsen av verkene. De har gjennom en rekke artikler løftet fram kanonen, det litterære, ulike sjangre, forfatterskap og enkeltverk, samt uttalelser fra andre forfattere, litteraturvitere, historikere og politikere. En slik artikkelrekke skaper blest og engasjement om litteratur og lesing.

Jeg syns det er fint å få innsikt i hva juryen og Klassekampens lesere oppfatter som venstresidens viktigste verk, og også bli påminnet både verk og forfattere som juryen og leserne mener har hatt betydning i sin samtid og i etterkant.

Om en ung radikaler uten særlig grad av formative leseopplevelser vil bruke nettopp denne kanonen som inngang til det litterære universet, er jeg derimot mer usikker på. Jeg opplever at unge i dag har andre veier inn i litteraturen gjennom blant annet sosiale medier. Ungdommer i dag har også tilgang til et langt større litterært tilfang enn tidligere. En del av verkene i kanonen vil kunne bli oppfattet som gammeldagse og kan også tilhøre en historisk kontekst som kanskje ikke er like lett å forstå.

Når det er sagt, er også Venstresidas litterære kanon et godt hjelpemiddel i bibliotekets formidlingsarbeid, enten det er i arbeidet med å sette opp bokutstillinger eller som utgangspunkt for litterære samtaler og debatter. Vi vil nok ikke bruke kanonen som handleliste for vårt neste bokinnkjøp. Samtidig ser vi at vi allerede har en god del av verkene i samlingen, i tillegg til verk som regnes som høyrevridde og midt imellom – akkurat slik det skal være i en boksamling med kvalitet, allsidighet og aktualitet. •