Biblioteksjefen som redaktør

For 15 år siden trodde de fleste TV-kanalene at konseptet «debatt» mer eller mindre hadde utspilt sin rolle. Også NRK la ned sitt debattprogram «Standpunkt» i 2007. Men allmennkringkasteren lette etter nye måter å løse denne delen av samfunnsoppdraget på. Fire år senere, i 2011, lanserte NRK programmet «Debatten», først med Erik Wold som programleder, deretter med Ingunn Solheim, og i mars 2018 overtok nåværende programleder Fredrik Solvang.

I noen år arbeidet jeg med innholds- og publiseringsstrategi i NRK, med særlig ansvar for nyhetsflatene – herunder debattprogrammene. Oppgaven var å fornye og revitalisere den offentlige samtalen på TV. I dag samler «Debatten» rundt en halv million seere to ganger i uka, og det i en medieverden der lineær TV er i fritt fall.

Noen av stikkordene fra disse utviklingsprosessene kan kanskje komme bibliotekene til gode. Det er mange åpenbare forskjeller på riksdekkende TV-debatt og debatt i et bibliotek. Men det er også mange likheter. Og noen kvalitetskrav er allmenngyldige.

Debatten må angå publikum

Mange temaer er interessante. Men for at folk skal gidde å gå ut i høstmørket og begi seg til biblioteket, må det være for å høre om noe som engasjerer, gjerne noe de brenner for, er opprørt over eller som handler om «elefanten i rommet» i lokalsamfunnet. For at debatten skal angå publikum, må man prøve å fange opp hvilke emner som koker, for eksempel i sosiale medier.

Før koronaen var jeg involvert i et prosjekt ved Tvedestrand folkebibliotek som vi kalte «Usnakka». Ønsket var å trekke de unge med i den offentlige samtalen, og biblioteket inviterte elever fra ungdomsskolen og videregående skole til debattkurs på biblioteket. Det gikk litt tregt i begynnelsen, men vi fikk et godt tips om å servere suppe og legge møtepunktene rett etter skoletid. Det var viktig at ungdommene selv skulle velge hva som skulle diskuteres. Hva var de opptatt av? Hva snakker vi ikke om? Hva er «usnakka»? Etter kort tid var ungdommene klare til å arrangere åpen debatt i biblioteket. Ungdommene både deltok i og ledet debattene. Første tema var rus- og fyllekultur. Har vi en fyllekultur i vår kommune? Er det et drikkepress blant ungdom? Må man være full på fest? Det ble fullt hus. Ungdommer, lokalpolitikere og foreldre stilte opp. Noen uker senere arrangerte ungdommene ny debatt, denne gangen om deling av nakenbilder på nett og mobil. En ung netthetsjeger ble hentet inn. Politiet fulgte opp med kampanjen «Delbart», der de forteller ungdom hvilken lovbeskyttelse de har mot nakenbildedeling. «Usnakka»-prosjektet kulminerte med at ungdommene ble invitert til å lede en egen debatt på torget under Arendalsuka.

Uforutsigbare deltakere

En god debattopplevelse er en debatt hvor du som tilhører blir overrasket, lærer noe nytt og blir utfordret på ditt eget ståsted. Da må man unngå at debatten blir forutsigbar. Unngå aktører som kommer inn på podiet nærmest med ferdigskrevne snakkebobler over hodet, som banker hverandre i hodet med polariserte standpunkter, for deretter å gå ut igjen med de samme snakkeboblene intakt. Hverken deltakere eller tilhørere får særlig mye utbytte av det.

Det skader ikke med en kjent aktør som «trekkplaster», men det bør helst være en aktør som kan sette temaet i et nytt perspektiv. Antagonister skaper sjelden en dynamisk og interessant debatt.

Tvedestrand folkebibliotek arrangerer også en årlig debatt for kommunens innbyggere der brennbare temaer settes på programmet. Ordfører, lokalavisredaktør og lokalt næringsliv utfordres. Etter en utmattende periode med mye hets og personangrep i sosiale medier både blant politikere og innbyggere ellers ble temaet «dårlig debattkultur» satt på programmet. Som innleder inviterte biblioteket Frank Rossavik. Han hadde nylig kommet med boka «Best å holde kjeft». Han hadde lest lokalavisa i en periode før møtet og kunne se kommunen utenfra. Nylig trakk Rossavik selv frem denne debatten i en kommentarartikkel i Aftenposten: Jeg snakker ganske ofte på biblioteker og har opplevd hele spennet. Noen ganger er opplegget imponerende. For tre år siden var jeg invitert til Tvedestrand folkebibliotek. «Hvordan er det med ytringskulturen vår?» lød temaet, som hadde rot i lokale konflikter. Sentrale politikere i byen og lokalavisens redaktør deltok i panelet. Mange møtte opp i salen, også yngre. Engasjementet var stort. Møtet var vellykket. Biblioteksjefen hadde rett og slett jobbet godt. Kanskje skaffet han seg nye, faste brukere av bibliotekets tjenester.

Kontroversielle temaer

I undersøkelsen om bibliotekenes rolle som debattarena som ble presentert i forrige utgave av Bok & bibliotek svarer 44 prosent av respondentene nei til at organisasjoner som fremmer kontroversielle synspunkter, skal få ha åpne møter på biblioteket. Men kunne man i stedet si ja og samtidig opptre som en tydelig redaktør? Det er helt greit å stille noen krav til kvalitet og innpassing i bibliotekets sesongprogram. Er det et aktuelt/ relevant tema? Er det interessante innledere? Er det rom for motstemmer, nyanser? Bør det være åpent for innlegg fra publikum eller ikke? Hvert enkelt arrangement må ikke nødvendigvis være balansert, kanskje kommer motstemmene sterkere tilbake under neste arrangement. Men helheten i programmet teller. Kanskje bør biblioteket oftere ta initiativet selv, eie regien og selv sette de kontroversielle temaene på dagsorden, våge å lufte ut også i mørke kroker?

De fleste kontroversielle temaer har flere sider enn for og imot. Da Fredrik Solvang inviterte til debatt om vindkraft og menneskerettighetsbrudd mot reindriftssamer, inviterte han ikke bare to parter, men også andre stemmer. For eksempel samer med et annet ståsted og dermed et annet perspektiv på konflikten. Slikt blir det fort folkeopplysning av.

Redaktørplakat for biblioteksjefer

Flere har etterlyst en redaktørplakat for biblioteksjefer. Det er noen klare forskjeller på redaktørrollen i en mediebedrift og en redaktørrolle for et bibliotek. Men redaktørplakatens avsnitt om uavhengighet kunne kanskje være et godt utgangspunkt. Der slås det fast at redaktøren skal ha full frihet til å utforme og beslutte mediets innhold og meninger. Verken offentlige myndigheter, eiere, kommersielle aktører eller noen annen interessegruppe kan gripe inn i denne friheten.

Det er altså verken kommunestyrets politiske flertall eller andre maktutøvere i lokalsamfunnet som skal være førende for bibliotekets aktivitet, men bibliotekets samfunnsoppdrag.

I redaktørplakaten står det også at Redaktøren må forplikte seg på eiers utgivergrunnlag og arbeide i tråd med mediets grunnsyn og formålsbestemmelse.

Bibliotekene har jo ikke et politisk/ideologisk ståsted på samme måte mange aviser og mediebedrifter har. Men samfunnsoppdraget er klart formulert i bibliotekloven: Folkebibliotekene skal være en uavhengig møteplass og arena for offentlig samtale og debatt.

Og i Nasjonal bibliotekstrategi 2020–2023 slås det fast at bibliotekene er demokratihus som er og skal være åpne, inkluderende og tilgjengelige steder for rekreasjon, debatt, opplysning og kunnskap.

Denne høsten er det kommune- og fylkestingsvalg. Jeg er blitt kontaktet av flere bibliotek som ønsker å sette kommunepolitiske temaer under debatt. Det bør etter min mening være en sentral oppgave for biblioteket. Kanskje har bibliotekene også her et visst slektskap med allmennkringkasteren NRK. Begge har et samfunnsoppdrag, begge skal drive folkeopplysning, og begge skal være uavhengige. Kanskje kunne bibliotekene adoptere et par setninger fra NRK-plakaten:

NRK (les: Biblioteket) skal være redaksjonelt uavhengig og være balansert over tid. NRK (les: Biblioteket) skal bidra til å fremme den offentlige samtalen og medvirke til at hele befolkningen får tilstrekkelig informasjon til å kunne være aktivt med i demokratiske prosesser.

Det som er mer bekymringsfullt, er at bibliotekene i økende grad synes å bli salderingspost i stadig mer pressede kommunebudsjetter. Dersom bibliotekene skal løse sitt samfunnsoppdrag i en tid hvor ikke bare budsjetter, men også demokratiet er under press, er det avgjørende at også finansieringsspørsmålet løses på en mer forpliktende måte.