Det var en spennende reise

Mona Høvring
Publisert Sist oppdatert

 

 

En reise åpner for nye muligheter og er samtidig et resultat av noe. Mona Høvring (f. 1962) sin siste roman, «Fordi Venus passerte en alpefiol den dagen jeg ble født», starter med en reise til et høyfjellshotell i en fjellbygd. Dermed våkner forventningene hos denne leseren.

Romanen fysiske handling utspiller seg på dette hotellet i fjellet, hvor søstrene Martha og Ella, i begynnelsen av tjueårene, skal tilbringe noen korte vinteruker. Martha er nettopp skrevet ut fra et nervesanatorium, og Ella følger med for å ta seg av henne. Gjennom fortelleren Ellas erindringer og samtaler mellom søstrene tegnes en historie om to søstre som i mange år levde veldig nær hverandre: «Vi levde som om vi var tvillinger. Døgnet rundt hang vi sammen, vi sov i samme seng til vi var langt oppi tenåra.» Så skjedde det noe med Martha. Hun traff en mann, hun brøt opp og reiste, til Ellas store sorg, til Danmark. Da hun kom tilbake, «for hun kom sjølsagt tilbake», var Martha forandret, hun var «avmålt, fortalte ingenting. Hun var tverr og ironisk, nærmest aggressiv.» Det gikk ikke lang tid før Martha fikk et sammenbrudd og ble skrevet inn på sanatoriet.

Jeg liker måten romanen er komponert på, med Ella som en reflektert forteller som prøver å forstå hva som har skjedd og hva som skjer. Gjennom tilbakeskuende glimt paret med samtidige samtaler og hendelser på høyfjellshotellet, forsøker Ella å sette sammen den historien som har ført søstrene fra hverandre. Historien er holdt i et bredt samnorsk, som man ikke finner så ofte i dagens romaner. Jeg syns det flyter godt, og jeg liker å lese et språk som ligger såpass langt unna det tradisjonelle litterære maktspråket.

Mens Ella leter i forholdet mellom seg selv og Martha, rulles det ut parallelle historier, slik at romanen vokser i flere retninger. Vi får innblikk i Ellas forhold til den eksentriske moren og den stø trauste faren. I alle sine monologer hvor Ella forsøker å forstå forholdet til Martha, bretter hun ut mer og mer av sin egen person. Ganske tydelig blir det da Martha plutselig drar fra hotellet uten at Ella vet det. Ella prøver fortvila å ringe søsteren, men hun svarer ikke, og Ella kommer ikke ut av sine grublerier om fortiden: «Jeg hadde aldri vært i tvil om at foreldrene mine elska meg. De var aldri forbeholdne, blanda seg sjelden opp i valga mine. Men nå, fortvila i tøværet, savna jeg ei mor som befalte meg å gå rett hjem, eller en far som sa at jeg skulle komme meg sorglaus i seng. Akkurat nå ønska jeg meg noen som kunne viske vekk bekymringer og mismot. For en patetisk stakkar jeg var, som en umedgjørlig unge.»

Men Martha kommer tilbake, og det må være lov å røpe at hun også drar igjen. Alene på hotellet forsøker Ella å nøste trådene sammen: «Denne historia begynte med at søstera mi og jeg kom til en alpelandsby. Nei, jeg har ikke glømt at det slettes ikke var noen alpelandsby. Men når vi tenker tilbake på noe som fant sted i ei annen tid, i en annen epoke – i barndommen, eller bare for noen skarve år siden – da er vi tvunget til å dikte. Vi setter sammen virkeligheta slik at den blir fattbar, i det minste for oss sjøl.»

Reisen til fjellbygda ble til en indre reise i tid og rom, stadig dypere inn i minner og erfaringer fra en oppvekst og et liv som ikke lar seg tvinge inn i en logisk formel. Jeg ble virkelig trukket inn i denne romanen som på en enkel måte over bare 128 sider bød på både livsvisdom og pirrende spenning. Svaret på hva som skjedde mellom søstrene forblir uavklart. Det gjør at romanen fortsetter å leve lenge etter at du lukker den og setter den i hylla. En dag kommer jeg sikkert til å ta den fram igjen og lese den på nytt.

Av Odd Letnes, redaktør

Anmeldt bok:

Mona Høvring: «Fordi Venus passerte en alpefiol den dagen jeg blei født» (2018), Forlaget Oktober

Powered by Labrador CMS