Når språket står i veien
Første reaksjon er at «Canada Dry» er et språklig fyrverkeri det skal bli underholdende å lese. Andre reaksjon er at språket er så anmassende og tjukt av ironi at det står i veien for den fortellingen debutanten Bendik Wold ønsker å fortelle.
Første reaksjon er at «Canada Dry» er et språklig fyrverkeri det skal bli underholdende å lese. Andre reaksjon er at språket er så anmassende og tjukt av ironi at det står i veien for den fortellingen debutanten Bendik Wold ønsker å fortelle.
Romanen starter midt i handlingen, en påkjørsel. Etter påkjørselen går hovedpersonen, jeg-fortelleren, på kafé. Der får han «drømmesynet». Synet er kort fortalt et drømmeaktig bilde, av et hvitt rom, som kan minne om et galleri, med hvite senger hvor det ligger kvinner og menn og sover eller slumrer. Hva prøvde dette synet å si ham? At han – vi forstår nå at han er kunstner – ikke hadde «fullført et eneste verk de siste fem årene?» Her ser han muligheten til å lage den store og etterlengtede installasjonen: et kunstverk som bare kan oppsøkes i drømme.
Romanen er sekvensiell og digresjonspreget i sin struktur. Snart møter vi ham på atelieret, hvor han får besøk av nabodama, Kamilla, som han hadde drømt erotisk om samme natt. En hendelse ved besøket gir fortelleren anledning til over flere sider å gi en detaljert beskrivelse av et av sine tidligere kunstverk, Killing Time, som kan brukes til å beregne sannsynligheten for flykapring med utgangspunkt i passasjerenes avstamning og aktivitet. Deretter følger en lang sekvens fra et adoptivforberedende seminar (han og kjæresten Salka klarer ikke å få barn og planlegger adopsjon) på et hotell øst for Gardermoen. Innimellom får vi små innblikk i hovedpersonenes forsøke på å kunne kontrollere sine drømmer med utgangspunkt i teoriene til en amerikansk søvnforsker, det hele for å bli bedre i stand til å skape det store verket som ligger i «drømmesynet». Jakten på materiale til dette verket setter han i kontakt med en slags underverden av «drømmegrupper» som skal hjelpe ham med å fullføre verket. Det blir Konradsens drømmegruppe fra Drammen som får oppgaven med å rigge i stand verket, som hovedpersonen skal oppleve mens han drømmer. Men idet vi nærmer oss fullføringen av verket, hvor hovedpersonen tar inn på hotell for å drømme sitt eget kunstverk, bremses alt opp av en lang scene med øvelseskjøring med kjørelærer Trine. Man bør ikke røpe slutten av en bok i en anmeldelse, men jeg må bare si at den med sine innlagte blanke sider og et uforståelig «etterord», bare forsterker følelsen av at denne romanen er temmelig ufullført.
Jeg blir forvirret og må spørre: Hva er dette for en roman? Det finnes et hint allerede tidlig i boka, hvor fortelleren bringer inn «den greske retor og hoffmann Longinos – forfatter av Om det opphøyde, ca 100 år e.Kr., den første poetikk som positivt framhever det «storslåtte» og «sjokkerende» som alternativer til all den skjønne kunst (…)». Man skal ikke lese mange sider i «Canada Dry» før man ser at her er det mange ønsker om å sjokkere. Men samtidig bryter romanen med det meste av det jeg har lært om tradisjonelle fortellinger med plott, begynnelse, midte og slutt. Jeg lander derfor på en konklusjon om at Bendik Wold forsøker å puste nytt liv i «den nye romanen», og gi en hyllest til frontfiguren for denne sjangeren, Alain Robbe-Grillet (1922-2008). Den nye romanen ble først og fremst sett på som et språklig kunstverk, framfor en tradisjonell fortelling. Den nye romanen var muligens en interessant og frekk finger for to generasjoner siden mot klassiske fortellere som Balsac og Flaubert. Men for meg som leser i dag, virker dens litterære grep innsnevrende istedenfor meningsutvidende.
Ok, språklig kunstverk. Når det gjelder språket i denne romanen kommer jeg til å tenke på uttrykket om at «sømmen ikke skal synes». Det er nettopp dette som skjer i «Canada Dry», de språklige virkemidlene blir søkte og tilgjorte på en altfor tydelige måte. Det kunne fungert i en kortere avis-petit, men det klarer ikke å bære en hel roman. Her er noen eksempler, først fra skildringen av påkjørselen: «Men så skimtet jeg asfalten, og da var jeg plutselig et virveldyr igjen, sentrifugalt virvlende mot mørk ruglete asfalthet.» Det er jo morsomt at forfatteren prøver å lage et nytt ord, asfalthet, i stedet for asfalt, men hva er poenget, det minner først og fremst en villet originalitet. Litt lengre ned kan vi lese: «Jeg håper for guds skyld jeg var skadet, at jeg ikke lå i dette panoptisk beglodde bydelskrysset uten innlysende grunn (…)» enda litt lengre ned møter vi ordet «defensorat», og enda lenger ned dette uttrykket «himmelropende astenisk kvinne». Det vrimler av slike vanskelige ord i boka, som alt i alt blir mer et hinder enn en støtte til teksten.
Jeg synes også fraser som «Å, snille faen» og «Milde gud i himmelen» blir oppstyltet uten at de bidrar til verken å tilføre teksten mening eller karakterisere fortelleren. Eller hva med dette, hvor fortelleren karakteriserer tre unge jenter: «vakre, på den uinteressante måten nesten alle unge kvinner er vakre». En ganske intetsigende karakteristikk, spør du meg. Og dette: «Bak dem, men med høyest fart av alle: innvandreren i boblefrakk – hodet gynget opp og ned av dunsylinderen som armen i en støtdemper.» Det språklige bildet etter tankestreken er fullstendig meningsløst.
Rett skal være rett, innimellom glimter forfatteren til med et språklig overskudd som både skjerper tanken og skaper velbehag, som når fortelleren reflekterer over singlelivet: «Skammen over å være èn: Å gå nedover gata som en «singel mann». Ikke ensomheten i seg selv, for ensomhet visste jeg å verdsette, så lenge den forble uobservert – men det å bli observertsom ensom, betraktet som en «søkende», en som er «på jakt»… Så å si med negativ ladning. Se på ham, der går han og lufter begjæret sitt. Sikkert kåt. Får han ikke fitte i kveld, må han hjem og runke. Runke runke runke. Tipper hele hybelen hans er full av sammenkrølla toalettpapir.» Og lengre ned:
«Skammen over å være én: Aller verst var det å gå i butikken, husker jeg, med en singel handlekurv; middag til én (samt øl), stable disse indisiene på en singelhusholdning opp på rullebåndet, bare for umiddelbart å bli demografisk plassert av den attenårige jenta i kassa og familiefedrene i køen bak meg. Enslig hvit mann. (Kåt.)»
Men slike partier retter ikke opp et totalbilde av en roman som minner vel så mye om en øvelse som en ferdig bok. «Canada Dry» er Bendik Wolds debut – forlaget burde ha holdt igjen manuset og jobbet fram et mer modent resultat.
Anmeldt bok: Bendik Wold: «Canada Dry», Gyldendal, 2018
– Av Odd Letnes, redaktør i Bok og Bibliotek
