Dagens skrankespørsmål og tomorrows tech

Kunstig intelligens er et nytt område som vil påvirke oss når det gjelder bibliotekoppgaver som katalogisering og klassifisering og tjenester som søk og gjenfinning. Men fellesskap, interaksjon og sosiale arenaer i det fysiske rommet blir ikke mindre viktig av satsingen på en ny generasjon digitale verktøy.

Færre, men sterkere bibliotek

Oppslutningen viste at folk hadde behov for å møtes igjen. Det var 230 påmeldte til den fysiske konferansen, 30 fulgte digitalt, i tillegg til at det var åpen strømming av plenumstalene.

Bibliotekdirektør ved NTNU Sigurd Erikson ønsket velkommen. NTNU har for øyeblikket 16 bibliotek, fortalte han.

– Vi vet ikke hvor mange det vil være neste gang det er Virak-konferanse i byen, men det blir helt sikkert færre. Vi må slå sammen for å få mer kraftfulle bibliotek, la han til. Dette er trenden også internasjonalt. Flere norske uh-institusjoner har liknende planer.

– En av de røde trådene i denne konferansen er utviklingen av det fysiske biblioteket, sa Erikson. Pandemien har vist at biblioteket har en viktig funksjon som ikke dekkes av det digitale, som fysisk kunnskapssted og sosial arena. Digital satsing er heller ikke i motsetning til det fysiske biblioteket, mente Erikson. Blant annet vil vi utvikle det fysiske biblioteket ved hjelp av kunstig intelligens. NTNU har et prosjekt sammen med Trondheim folkebibliotek om å utvikle smartere bokhyller ved hjelp av AI (Artificial Intelligence – kunstig intelligens).

Vanskelig vitenskap

Første plenumstaler var Anita Schjøll Brede, som ble presentert som «serie-gründer». Hun er nå direktør for firmaet Iris.AI, som jobber nettopp med kunstig intelligens. Hun brukte talen sin til å gå bak avisoppslagene som sier at om noen år har AI overtatt jobben din, at maskiner kan fungere som menneskehjerner, etc.

– Det er populariserte sannheter. Dessuten vet vi ikke ordentlig hvordan en menneskehjerne fungerer, sa hun.

Bredest fokus var på NLP-landskapet – natural language processing. Altså hvordan maskiner kan læres til å prosessere og analysere store mengder tekst. For noen år siden var vi imponert over bildegjenkjenning. Nå finnes det i hver mobiltelefon, sa hun. Nå jobber alle de store tech-gigantene med å lansere språkmodeller. De kan fungere for hverdagsspråk, men det er mye mer komplisert å få dem til å fungere når det gjelder vitenskapelig skrift. Ikke bare er det komplisert, det er også dyrt, fordi det krever enormt med lagringsplass og datakapasitet. Vitenskapen er svært fagoppdelt med egne ord og uttrykk. Maskinene trenger enorme mengder tekst for å lære seg språket, ofte mer enn det som finnes innen enkelte disipliner.

Hvor smart er den smarte teknologien?

Anita Schjøll Brede pekte på at det er mange problemer som må løses innenfor AI-teknologien: Vi kan lære maskiner å skrive sammendrag, men de sliter fortsatt med å bruke tall på en fornuftig måte. Vi sliter også med at maskinene kan hallusinere ved at de skriver meningsløs tekst. Men framtidas forskningsartikler kommer ikke til å se ut som dagens, mente Brede. De kan spesiallages til deg basert på sammendrag fra flere artikler, eller de kan basere seg ikke bare på artikler, men også på ny bearbeiding av selve forskningsdataene.

Bibliotekets oppgave er å bygge AI-literacy, slik at folk skjønner både begrensningene og mulighetene i kunstig intelligens. Så må bibliotekene bygge verktøyene for å bruke AI mot forskningskilder. Ikke minst har bibliotekene en oppgave i å sørge for at forskningsresultatene og dataene i fremtiden ikke eies av Elsevier, Google eller Meta.

Bare trivialiteter i skranken?

På en parallellsesjon om undervisning presenterte Katarina Bystrøm og Idunn Bøyum resultatene av en undersøkelse av spørsmål i skranken i et universitetsbibliotek. Cirka halvparten av spørsmålene trengtes det ikke bibliotekkompetanse for å svare på. 25 % av spørsmålene handlet om å låne kontorutstyr som stiftemaskiner. 10 % dreide seg om lokalene, 34 % om samlingene. Bare 4 % var det vi vanligvis kaller referansespørsmål. Hva kan dette skyldes? Er det et problem?

Bystrøm hadde tre mulige forklaringer:

1. Bibliotekengstelse. Mange har en ubekvem følelse knyttet til bibliotek. De føler seg inkompetente. Bystrøms teori var at de da ville stille enkle spørsmål for å se hvordan kontakten med bibliotekaren utviklet seg. Når de får svar på de enkle spørsmålene, er de fornøyd, men de har ikke egentlig fått svar på det de virkelig ville spørre om, men som de ikke turte. Kontakten med bibliotekaren var for kort til at bibliotekaren kunne, eller ville, avdekke de virkelige informasjonsbehovene.

2. Folk er vant til å søke opp informasjon selv, utenfor biblioteket. Det er økt forventning om øyeblikkelige resultater, mange ønsker ikke bibliotekarer som filter mellom informasjonskilder og seg selv. Dette kan være positivt, men kan også bety at noen studenter vil jobbe videre med få og irrelevante kilder.

3. Bibliotekarens fokus på metode i stedet for resultat. Når studentene spør om hjelp, får de veiledning i hvordan de selv kan finne kunnskapskildene, men de får ikke hjelp til å finne informasjonen de er ute etter. Bibliotekaren får rollen som en lærer og bidrar da til å svekke sin egen profesjonelle rolle som leverandør av solid kunnskap.

Studenter må hjelpes til å spørre

Bystrøms tese var at skrankespørsmål er viktig, og at vi må sørge for at studentene spør om det de trenger hjelp til i skranken. De enkle skrankespørsmålene er en anledning for å komme i nærmere kontakt med brukerne.

Jeg tenker at viktige tiltak er profesjonalisering av førstelinjetjenesten som møter studentene, med personale som kjenner igjen studenten når hun kommer i biblioteket, og en balanse mellom å gi hjelp og å sette studentene i stand til selv å finne informasjon.

I den avsluttende panelsamtalen på konferansen sa Erikson at besøket til biblioteket hadde blitt opprettholdt under pandemien og tatt seg opp etterpå. Men henvendelsene til skrankene var redusert til det halve. Vi trenger å diskutere om dette er et problem eller en fordel. Det kan være elementer av begge deler.

I tider med disrupsjon

Konferansens andre dag startet med et plenumsforedrag av Daniel Forsman. Han leder i dag folkebibliotekene i Stockholm, men var i mange år leder av Chalmers høgskolas bibliotek. Forsman snakket om hvordan biblioteket kunne være relevant i tider hvor alt endrer seg. Han pekte på at Fortunes liste over de 500 største selskapene i verden hadde endret seg fra 1960-åra til i dag: 80 % av selskapene er borte.

Disrupsjon er at noen tar fra oss fordeler, de gjør ting bedre og billigere, de forstår brukerne bedre. Vi må også lære oss å forstå de nye økosystemene, mente Forsman. Vi må forstå endringene, de nye forretningsmodellene og den nye teknologien. Incumbents er markedslederne som ofte gjør samme feil: De vil ikke endre hvordan de er. De er opptatt av å fortsette å gjøre det de alltid har gjort. De lar noen smale innflytelsesgrupper bestemme hvilke endringer de skal gjøre. De samarbeider ikke nok med andre. De kjemper imot ting de ikke kan beseire. Vi må spørre: Hvem er vi? Hva gjør vi? Hvilken verdi gir vi til verden?

Airbnb for private bøker

En slik måte å tenke på har skapt nye tanker i bibliotekene i Stockholm:

Open science. Fagbøker på papir blir ofte gamle straks de er ute på hylla. Vitenskap er digital.

Kan vi bli et airbnb for bøker folk har hjemme? Da vil vi øke samlingen veldig mye og skape nettverk – hvis vi kan låne ut bøker som står i hyllene hjemme hos folk.

Logistikk. Stockholm-bibliotekene har 50 000 bøker i transport hver dag, men har ikke bygd et eget system for effektiv logistikk. Når de nå gjør det, vil de også inkludere og hente og levere bøker i alle barnehager i Stockholm – og dermed få 1500 flere filialer.

Sirkulærøkonomi. Folk synes det er strevsomt å kvitte seg med bøker. Bibliotekene vil ikke motta private bokgaver. Men vi kan åpne opp for det, få noen viktige bøker og ellers tjene penger på at verdien av papiravfall er stor.

Selvpublisering.

Forsman ville ikke gi oss løsninger, men stimulere til selv å finne løsninger i en disruptiv tid. Men han hadde mange gode ideer.