Den glemte bokrevolusjonen

I boka Fakkelen er tent! henter Tor Eystein Øverås ikke bare fram denne historien, men tar også med noen tidligere forsøk på å lage god og lønnsom folkeopplysning via rimelige trykksaker.

Gammel forretningsidé

Billige bøker i serier har det vært mange av. På 1950-tallet solgte Gyldendal et millionopplag av Hjemmenes boksamling. Det meste var nye utgaver av gamle og kjente bøker, med lokkende omslag som lignet ukeblad og føljetonger. Forlaget laget også såkalte Lommebøker for salg i tidens frukt- og tobakksbutikker. Omslagene hadde et simplere, nesten vulgært kioskpreg, men innholdet overrasket med forfattere som Graham Greene og Ernest Hemingway.

Øverås har dukket ned i Gyldendals rike arkiver og dokumenterer fenomenet fra start til slutt. Han skriver mest om Gyldendals to serier, Fakkel for faglitteratur og Lanterne for skjønnlitteratur. Han tar også med bøker fra andre forlag og peker raust på at starten skjedde på Universitetsforlaget, som introduserte formatet til pensumlitteratur. Fra samme tid nevnes også Den norske Bokklubben som laget sofistikerte omslag for bøker som var solgt på forhånd.

Kvalitet selger

Hva er en ekte kvalitetsbilligbok? Hvis vi tøyer litt i Øverås’ definisjon, skulle kvalitetsbilligboka, i tillegg til et godt innhold, ha en god formgivning, myke permer og koste under en tier. Omslagene sa noe vesentlig om boka og traff en voksende målgruppe av studenter og akademikere. De hadde dårlig råd, men ville ikke assosieres med legeromaner og westernbøker. For å si det med Øverås, det var trygt å vise seg med en kvalitetsbok på en benk i parken. Billigbøkene ble en identitetsmarkør for en selvbevisst generasjon.

Det viste seg raskt at tradisjonell underholdningslitteratur ikke slo an i de nye seriene. Fakkelserien startet ambisiøst med Freuds Psykoanalyse, Homers Odysseen og Søren Kierkegaard. De første Lanterne-bøkene hadde forfattere som Hemingway, Orwell, Kafka og Borgen.

Den som skriver dette, anmeldte sine første bøker i skoleavisa Mørejarl. Forlagene strakk seg langt og oppmuntret oss rikelig med gratis eksemplarer. De yngre lektorene syntes at det var helt OK at vi ikke leste de gamle skoleutgavene. Blant bestselgerne var Tarjei Vesaas. I billigbokutgaven av Det store spelet fikk vi til og med litt usensurert erotikk som bonus.

Med ryggen mot kunden

1960-tallets bokhandel var som butikker flest. Kundene gikk til disken, der varene ble lagt fram. Da billigbøkene kom, ønsket forlagene at bokhandlerne skaffet seg hyller som viste fram de salgsfremmende omslagene. Helt siden den amerikanske innflytelsen i norske fag- og folkebibliotek under «Bibliotekrevolusjonen» i 1898 hadde mange bibliotek både selvbetjening og åpne hyller, men fortsatt sto bøkene med ryggen til publikum. Omslagene var ofte fjernet eller limt inn i Biblioteksentralens «panserbind» i slitesterk granitol. Billigbokrevolusjonen bidro til å endre bokhandelen, og bibliotekene fulgte etter. I dag er bøker datomerket ferskvare. Bibliotekarene rydder plass for å kunne sette bøkene i frontal posisjon og kvitter seg raskt med de døde hyllevarmerne.

Konkurrentene

Østerås har fokus på Gyldendal og skriver mye om bøkenes utforming. Han sier lite om Aschehougs og Cappelens visuelt sett traustere serier, mens interessen er langt større for Pax-bøkene. Forlaget Pax ble drevet på dugnad av unge fra fredsbevegelsen og venstresida. De kunne ikke hente bøkene fra en fyldig «backlist», men måtte lage de fleste fra bunnen. Det var mest faglitteratur, men forlaget fikk rettighetene til å utgi Jens Bjørneboe. Pax knyttet til seg prisbelønnede bokdesignere som Bruno Oldani, Bjørn Roggenbihl og Peter Haars. Noen av dem meldte senere overgang til Gyldendal. Mange av omslagene fra Pax ble skapt med enkle midler, men ga treffende bilder av innholdet. Pax ekspanderte, men ble et miniforlag da 1980-tallets høyrevind satte inn.

Nye tider, nye bøker

Øverås viser ekte kjærlighet til eget forlag, og han bringer oss andektig tilbake til slutten av en gullalder med Harald Grieg som Gyldendal Norsk Forlags direktør og professor Francis Bull som evigvarende styreformann. Folk hadde fått nye kanaler for kunnskap og underholdning. Selv forlagets inntektskilde ukebladet Alle Kvinner mistet taket på tidens damer. Francis tilpasset seg den nye tid og slo gjennom, ikke bare gjennom Fakkelbøkene, men også på TV, som startet samtidig med billigbøkene. Forlagsfirmaet (for å være uærbødig) fikk en vanskelig arvefølge, og ny ledelse krevde bedre inntjening. Til slutt ble det for mange titler, for lite salg på hver og fulle lagre.

Øverås er subjektiv, lite diskré, noe springende, men skriver meget godt og underholdende. Bildene er mange og gode, og kildematerialet er rikt. Kort sagt ingen billigbok, men et verdig monument over en epoke. Fakkel- og Lanternebøkene lyser heldigvis fremdeles i noen bibliotek, og samlerne får dem fortsatt for en tier på loppemarked. !