Den lesende hjernen i en digital verden

Boka er interessant fordi Maryanne Wolf har mye å fortelle om hvordan hjernen vår virker, og urovekkende av samme grunn. I form av ni brev inviterer hun oss alle til å ta turen hjem til den leseren vi en gang var. Det kan høres rart ut, men i løpet av boken gir det mening. Om vi tar oss den tiden vi trenger på å lese den – virkelig lese den. Ikke bare skumme og lese på overflaten slik vår digitale hjerne har lært oss at vi kan.

Lesing er ikke naturlig

Opp med en hånd de som har trodd at hjernen er utstyrt med en ferdig lese-app som bare trengte å skrus på eller motiveres for å komme i gang! Fra jeg stiftet bekjentskap med Wolfs forrige bok, Proust and the squid, har jeg visst at dette ikke stemmer. Jeg har brukt denne kunnskapen aktivt i møte med barn, ungdommer og foreldre. Tenk at hjernen ikke er designet for lesing! For hvert nye individ som kommer i nærheten av et skriftspråk (forhåpentligvis de aller fleste), må det lages egne veier mellom de ulike delene av hjernen som er i bruk når vi leser.

Spotlight på oppmerksomheten

Men hva er det som skjer når vi dekoder bokstaver som blir til ord og dermed gir mening for oss? Wolf sammenligner dette med et sirkus (ja, faktisk!) hvor vi har ulike artister som venter på å komme inn i manesjen og bidra til å gjøre forestillingen komplett. Bare at i vårt indre sirkus går dette for seg i en fart på i underkant av 400 millisekunder. Og vi er innom så å si hele hjernen på veien. Fra bakhodelappen hvor synet aktiveres, til frontallappen hvor det kognitive senteret befinner seg. Vi er også innom språksenteret og vårt komplekse følelsesregister som i seg selv er et samvirke mellom flere deler av hjernen. Men alt dette skjer ikke samtidig. Derfor sirkusringene, og derfor må vi starte med å sette manesjens spotlight på oppmerksomheten. Vi må flytte fokus fra noe annet og over på dette nye som skjer, og holde fokuset der lenge nok til at resten av «sirkusarbeiderne» får forberedt seg til sin del av jobben. Allerede der kan det skjære seg i vår oppmerksomhetssøkende tid. Og det gjør det.

Hermann Hesse på nytt og på nytt

For hjernen vår er smart, men den er ikke statisk. Leseevnen endrer seg i takt med hva og hvordan vi velger å lese. Vårt gjentakende og stadig mer utstrakte møte med digitale tekster har endret lesemønstrene i hjernen og gjør dyplesing vanskeligere. Wolf spør om vi, med hånden på hjertet, kan si at vi leser på samme måte i dag som for 20 år siden?

Hun gjengir den grufulle oppdagelsen hun gjorde i forhold til egen lesepraksis da hun bestemte seg for å lese om en av sine favoritter fra studietiden, Hermann Hesses Magister Ludi, og oppdaget at hun ikke kunne lese den i det hele tatt! Den var ugjennomtrengelig og fylt med prat og lange, kompliserte setninger. Hva hadde skjedd? Var boken virkelig blitt så mye dårligere? Hun leste den nok en gang, men valgte å aktivt senke tempoet i lesingen. Med saktere tempo kom muligheten til å ta inn både språket og innsikten. Når hun så leste den en tredje gang, kunne hun i tillegg ta inn den Maryanne hun hadde vært da hun leste den første gang, og koble på egne erfaringer og følelser fra ungdomstiden.

Dyplesing for et bedre demokrati

Hva er det vi mister når vi skummer og browser og leser i F- eller Z-mønster på skjerm? Ifølge Wolf mister vi alt det litteraturen kan gjøre for oss. Vi kobler oss mer og mer fra intern kunnskap og stoler på at den finnes der ute for oss. Når vi da skal dyplese lange, intrikate tekster, så mangler vi bakgrunnskunnskap for å kunne skille fakta fra løgn. Hva gjør vi med dette? Lar vær å lese. TL;DR (Too long; didn´t read).

Det å lese i dybden gir oss tilgang på kunnskap til forskjell fra informasjon. Vi kommer ned på et nivå der hjernen kan få jobbe med det den er best på, nemlig å sortere ut hva som bør feste seg, og hva som kan fade ut. Det å lese i dybden gir også tilgang på empati, innsikt og forståelse, både for oss selv og for andre. Det å lese i dybden er til og med viktig for demokratiet, om vi skal tro Wolf. Her har hun med seg så pass sterke stemmer som Barack Obama og Martha Nussbaum.

Glemmer bibliotekaren

I det hele tatt er dette en bok med mange referanser til forskning. Og Wolf er ikke motstander av digital lesing. Men hun savner forskning – mye forskning – på hvordan vi best kan kombinere lesing på papir og på skjerm. Om jeg skal driste meg til en aldri så liten kritikk, så savner jeg et felt i hennes skissering til løsninger her, nemlig bibliotekarene. Når hun peker på viktigheten av å lære barn og unge (og voksne, for den saks skyld!) kildekritikk og søkeferdigheter, så er dette helt klart et felt der bibliotekene kan og bør bidra.

Wolf bruker den siste delen av boka til å vise oss behovet for å roe ned tempoet i lesingen og bruker uttrykket festina lente for å understreke hva hun mener. Det å skynde seg langsomt kan lære oss og våre barn en form for kognitiv tålmodighet som vi trenger i møte med tekster som vil oss noe godt, men som vi kanskje ikke lenger er mottakelige for.

God lesing – festina lente!