Den nordiske folkebibliotekmodellen: Økt vekt på offentlighet
I følge den amerikanske bibliotekhistorikeren Michael Harris hadde folkebibliotekene i USA fram mot 1930-tallet utviklet seg til en byråkratisk maskin som hadde overlevelse som sitt fremste mål. Men truslene mot demokratiet representert ved nazismens og fascismens frammarsj i Vest-Europa og stalinismens terror i Sovjet, ga bibliotekene en ny mening og ny vitalitet. Bibliotekene ble forkjempere for demokrati og ytringsfrihet og de fylte den rollen ved å være institusjoner som formidlet allsidig informasjon og kunnskap – de sto opp mot diktatorenes ensidighet og propagandamaskinenes falske nyheter.
I følge den amerikanske bibliotekhistorikeren Michael Harris hadde folkebibliotekene i USA fram mot 1930-tallet utviklet seg til en byråkratisk maskin som hadde overlevelse som sitt fremste mål. Men truslene mot demokratiet representert ved nazismens og fascismens frammarsj i Vest-Europa og stalinismens terror i Sovjet, ga bibliotekene en ny mening og ny vitalitet. Bibliotekene ble forkjempere for demokrati og ytringsfrihet og de fylte den rollen ved å være institusjoner som formidlet allsidig informasjon og kunnskap – de sto opp mot diktatorenes ensidighet og propagandamaskinenes falske nyheter.
Er vi i en tilsvarende situasjon nå? Mange er redd for at digitaliseringen og det faktum at informasjon er tilgjengelig for alle overalt truer bibliotekenes legitimitet. Men forholder det seg kanskje omvendt? Gir digitaliseringen på grunn av de utfordringene mot demokrati og en bærekraftig offentlighet som følger i den kjølvann, ny mening til bibliotekene på samme måte som truslene mot demokratiet for åtti år siden?
Jeg tror det. Utviklingen nordisk biblioteklovgivning peker i samme retning. I løpet av en treårsperiode har Norge, Sverige og Finland fått reviderte eller nye biblioteklover. Sist ute er Finland – dette landet der 50 prosent av befolkningen bruker biblioteket en gang i måneden eller oftere og 20 prosent bruker det ukentlig. Den nye finske bibliotekloven trådte i kraft den første januar i år. Alle disse tre lovrevisjonene framhever sterkere enn tidligere bibliotekenes rolle som arena for offentlighet. Der den norske formålsparagrafen gir bibliotekene i oppdrag å være arenaer for offentlig samtale og debatt, sier den svenske loven at bibliotekene skal fremme demokrati og fri meningsdanning gjennom kunn-skaps-formidling. Den finske formulerer som et sentralt mål for bibliotekene å fremme demokrati og borgernes aktive samfunnsdeltakelse. I det vi kan kalle den nordiske folkebibliotekmodellen, er åpenbart bibliotekenes rolle som institusjoner for offentlighet et tydeligere element i legitimerimgsgrunnlaget enn tidligere.
Men hva er de sentrale utfordringene vi står overfor med hensyn til å opprettholde en bærekraftig og fungerende offentlighet og hva skal være bibliotekenes rolle?
Tar vi offentlighetsoppdraget på alvor, betyr det at vi må tenke om igjen når det gjelder en annen sentral trend innenfor dagens tenkning om bibliotek: Ideen om opplevelsesbiblioteket. Den engelske termen for opplevelse – experience – dekker to begreper: På den ene siden den individuelle opplevelsen, der en persons opplevelse av et fenomen kan være vidt forskjellig fra, men like gyldig som en annen persons opplevelse av det samme fenomenet. Men så kan det også bety erfaring. Erfaringer kan deles, de kan være felles og utgjøre en felles plattform for handling og samtale. Erfaringsbasert eller opplevelsesbasert læring må nødvendigvis forutsette at deltakerne i læringsprosessen arbeider seg fram til en felles plattform. En fungerende offentlighet forutsetter nettopp en slik felles plattform der deltakerne i samtalen arbeider seg fram til en felles forståelse og opplevelse av hva saken gjelder.
Det er uenighet blant offentlighetsteoretikere om hvorvidt deliberasjon forutsetter at det finnes en felles samfunnsinteresse samtalen skal avklare for oss og skape enighet om, og der argumenter som bygger på egeninteresser eller gruppeinteresser ikke har plass. Men det må være en felles plattform med hensyn til hva saken gjelder og hva slags argumenter som er gyldige. Hvis ikke kan ikke en opplyst offentlig samtale finne sted. Det opplevelses- og individ- og identitetsorienterte samfunnet vi lever i, er en utfordring med hensyn til å etablere slike felles plattformer som offentligheten forutsetter. I den grad bibliotekfeltet definerer opplevelsesbibliotek på en slik individorientert måte – og har suksess med det – vil bibliotekene bidra til å bygge ned forutsetningene for en fungerende offentlighet. Det vil ikke være en arbeidsform som er produktiv med hensyn til å realisere målet om en opplyst offentlig samtale. Derfor er det avgjørende viktig at tenkningen om opplevelsesbiblioteket vektlegger felleskapsopplevelser som kan befordre felles erfaringer og felles plattformer.
Ideen om en uavhengig offentlighet der en offentlig mening kan utvikles basert på fri debatt og som kan formidle mellom borgerne og myndighetene, er sentral i demokratisk tenkning og teori. Men samtidig er offentlighetsteorien blitt kritisert. Den er ikke åpen for alle. Det har alltid vært grupper som har vært utestengt. Det har ledet til utviklingen av alternative suboffentligheter. Arbeiderbevegelsen tidlig i forrige århundre utviklet for eksempel en arbeiderklasseoffentlighet som omfattet alt fra politikk til kultur og idrett.
Men arbeiderbevegelsen kjempet seg inn i og ble en del av den allmenne offentligheten. Hadde ikke det skjedd, kunne samfunnet blitt malt i stykker av konflikter. Nå er det andre grupper som ikke er godt nok integrert i offentligheten, for eksempel innvandrere. Grupper som ikke er integrert i offentligheten, må sannsynligvis gjennom en prosess der de utvikler en sin egen suboffentlighet og sin egen plattform som en basis for å stille krav til den allmenne offentligheten. Men det er avgjørende at det er dialog mellom disse suboffentlighetene og den allmenne offentligheten og at det på sikt skjer en integrering. En utvikling av parallelloffentligheter som ikke kommuniserer åpent med hverandre, er farlig. Dette er en offentlighetsutfordring bibliotekene sannsynligvis har et særlig potensial til å bidra til å møte. Bibliotekene har tradisjon for å åpne opp for alle grupper. De kan nettopp være en arena for marginaliserte grupper kan utvikle sine offentligheter og sine plattformer. Mange bibliotek har vært aktive i så måte. Den britiske samfunnsforskeren Janet Newman har beskrevet hvordan britiske bibliotek har utviklet tjenestetilbudet sitt fra en situasjon der man tok utgangspunkt i én britisk offentlighet til dagens situasjon der man nettopp anerkjenner og tar utgangspunkt i mangfoldet av offentligheter.
Men fordi bibliotekene er offentlige institusjoner som er solid forankret i den allmenne offentligheten, er de i en posisjon som kan gjøre det mulig for dem å formidle og skape kommunikasjon mellom disse suboffentlighetene og den allmenne offentligheten. Slik kan bibliotekene bidra til å forhindre parallelloffentligheter. Det må være strategien for denne delen av bibliotekenes virke som institusjoner for offentlighet: De skal bidra til å gi alle en stemme med det mål å integrere disse stemmene i den brede offentligheten.
En annen åpenbart utfordring vi står overfor med hensyn til å opprettholde en bærekraftig offentlighet og opplyst offentlig samtale, er knyttet til den aktuelle debatten om fake news. Den utfordringen er også dypest sett knyttet til det opplevelses-, individ- og identitetsorienterte samfunnet vi lever i: Min opplevelse er like gyldig og sann som din. Men som Oslos politimester sa i en Dagsnytt atten-debatt om gjengproblemene i Oslos østlige bydeler: Vi må bli enige om hva som er faktagrunnlaget for diskusjonen. Det kan ikke være slik at opplevelsen til Dagsrevyens Anders Magnus er like sann som for eksempel forskningsfunnene til NOVA. Vi må være noenlunde enige om faktagrunnlaget. Her er det åpenbart at digitaliseringen gir nye og store utfordringer knyttet til å gi tilgang til kvalitetssikret informasjon og kunnskap som en opplyst samtale kan bygge på. Formuleringen i den svenske biblioteklovens formålsparagraf – fremme demokrati og fri meningsdanning gjennom kunnskapsformidling – er like viktig hos oss. Demokratioppdraget er ikke bare knyttet til arrangementer og events – minst like viktig er det å bidra til at meningsdanningen er kunnskapsbasert og ikke bygger på ikke-kunnskap.
Opplysningsbibliotekets tid er langt fra forbi.
– Av professor Ragnar Audunson, Høgskolen i Oslo og Akershus, avd. ABI
