Allerede 10 år før krigen hadde Hitlers propagandaminister tatt til orde for bokbrenning. En av bøkene som aldri ble brent, rett og slett fordi den ikke var skrevet ennå, heter «Det angår også deg».
Deportert. Herman Sachnowitz var en av jødene som ble deportert fra Norge til konsentrasjonsleirene.
Den 10.mai 1933 startet bokbrenningsaksjonen på Bebelplatz i Berlin. Om lag 25 000 bøker fra 2 500 forfattere, hovedsakelig jødiske. Også den norske nobelprisvinneren Sigrid Undset fikk bøkene sine brent på bokbålet.
Annonse
Den 27. januar 1945 ble den nazistiske konsentrasjons- og tilintetgjøringsleiren Auschwitz-Birkenau frigjort. Tre år tidligere, 26. november 1942, ble 772 norske jøder deportert til tyske utryddelsesleirene. I «Trikken til Auschwitz» (2013) forteller Samuel Steinmann, fangenummer 79231 – overlevende fra deportasjonen med skipet «Donau» – at han traff hovedpersonen i «Det angår også deg» i fangeleiren. Herman Sachnowitz og Samuel Steinmann skulle senere treffe hverandre igjen. Det er dette «Det angår også deg» handler om.
Skoleoppgave
Annonse
Venn. Thor Heyerdahl var venn av både Herman Sachnowits og Arnold Jakoby.
Arnold Jacoby ble født 1913 i New York og døde 2002 i Larvik, men først skulle han skrive om sin venn Herman, en fortelling som skulle gripe nordmenn over hele landet – og kanskje én skoleelev spesielt. Med en skoleoppgave med bokomtale satt jeg meg foran skrivemaskinen og skrev ned spørsmålene jeg hadde.
Vennen Herman Sachnowitz (født 1921, død 1978 i Oslo) var en av jødene som ble deportert fra Norge til konsentrasjonsleirene. Faren og søstrene Marie, Rita og Frida ble sendt rett til gasskamrene. De fire brødrene myrdes - Samuel, Elias, Martin og lillebroren Frank slås i hjel. Herman deltok i dødsmarsjen fra Buna-leiren 18. januar 1945. De gikk 80 km den første dagen. Det var om å gjøre å overleve de første ukene.
Det fikk meg til å finne frem brevene fra forfatteren, lange brev Arnold Jacoby skrev til meg i 1980, en skoleelev med en særoppgave om litteratur. Han omtaler meg, skoleeleven, med «De»
Annonse
«Jødeproblemet har interessert meg så lenge jeg kan huske. Kanskje begynte det med en episode i 4. eller 5. klasse på folkeskolen. I en time da vi hadde «Bestyreren» som lærer, ble døren til klasserommet brått revet opp, og en blodig gutt o forrevne klær ble slengt inn av en rasende lærer. Gutten het Elias og var en eldre bror av Herman Sachnowitz.»
Jacoby foreller meg om hagen sin, med tuja og frukt - og rosene. Om sin faste plass høyt oppe i trekronene, der han stakk seg bort for å lese. «Men dette er vel ikke særlig interessant stoff, bortsett fra at interessen for bøker kanskje bidrog til at jeg kom til å skrive.» Han forteller om interessen for musikk og tegning, om eldste søster som var en «fremragende blomstermalerinne», om jobben i landets største reklamebyrå. Og så kom krigen.
«Det angår også deg»
Annonse
– Det skriker i bilbremser bak meg. Da er det over meg! Jeg huker meg ned, løfter hendene over hoder. Et spark i underlivet. Vokteren kom helst på gummisåler, bakfra. Først etterpå så du ha. Når du reiser deg. Hvis du reiser deg. I dag, tretti år etter, ser du ham ikke lenger, men han er der! (utdrag fra boka)
Tror du denne historien kan gjenta seg?
«Ja! Derfor angår den oss alle!»
«Det tror jeg, og jeg føler det så sterkt som full overbevisning, det han hende på nytt, og det behøver ikke nødvendigvis bare gjelde jødene.»
Jacoby holdt foredrag om ord som diskriminerer, og han skrev selv om dette i brevene.
«Den angår også deg» er en bok om diskriminering. Ekstra uheldig er det da om forfatteren mot sin hensikt kommer til å uttrykke seg diskriminerende. Det viste seg at jødene selv godtok – og brukte – ordet jøde, men de liket ikke ordet i sammensetninger. For eksempel jødegutt, jødekvinne, jødebutikk. Løsningen var å dele opp ordene å lage adjektiv av det ene: jødisk gutt, jødisk kvinne, jødisk butikk. Da var alt i orden. Også ordet homoseksuell viste seg å ha diskriminerende effekt; homofili var det rette.»
Thor Heyerdahl, venn av både Herman Sachnowitz og Arnold Jacoby, skrev i Bokklubbens medlemsblad 1978: «Det er en hard bok, men ført i pennen så fintfølende og menneskelig at den som legger boka fra seg uten å ha føyet en uutslettelig opplevelse til sitt eget liv må det være noe galt med.»
Snublesteiner
Den tyske kunstneren Gunter Demnig startet i 1993 prosjektet med «stolpersteine», snublesteiner, etter hvert spredt til 22 land. Han ville at steinene, med navn på dem som ble tatt, fra spedbarn til gamle, skulle bidra til at folk oppdaget at Holocaust også fant sted i deres eget nabolag.
I Simon Strangers bok «Leksikon om lys og mørke» fra 2018 forteller Stranger om hvordan et spørsmål fra hans datter om en snublestein, åpner for historien om hans jødiske svigerfamilie.
Den første snublesteinen ble lagt i 2010, en 10x10 centimeters «brostein» med en plakett som opplyser hvem som ble deportert, fødsels- og dødsdato. Den første ligger i Calmeyers gate 15. I leiegården foran synagogebygget ble 19 mennesker, derav flere barn, deportert og drept i Auschwitz. Alle de 19 har fått hver sin snublestein i fortauet utenfor. Herman Sachnowitz finner man minnesmerket på adressen: Torget 4, Larvik.
Angår alle
Selv forklarte Arnold Jacoby tittelen slik:
«Etter frigjøringen fikk Herman en passerseddel av en amerikansk offiser. På seddelen stod som overskrift: «To whom it may concern ...» Til den det måtte angå. Tittelen kunne vært glimrende på en engelsk utgave, men på norsk var den mindre bra. Jeg gikk og tenkte på dette, til jeg en dag kom til å spørre meg selv: Ja, hvem angår det egentlig? Alle! Det angår også deg! Slik ble bokas tittel.»
Etterord: Brevvekslingen med forfatteren påvirket meg da jeg i 2002 utga en ungdomsbok, «Jeg heter Navnløs», innkjøpt av Kulturrådet, oppdatert og utgitt på nytt i 2020. Med temaer som demokrati, rasisme, seksuell legning og «kjønning» har boka blitt benyttet i barneskolen i undervisning om demokrati.
Nasjonalbiblioteket får Jahn Teigens arkiv
Jahn Teigens datter, Sara Skorgan Teigen, har donert hele det omfangsrike arkivet etter den folkekjære artisten til Nasjonalbiblioteket. Materialet dokumenterer Teigens liv og virke som musiker og artist gjennom mer enn femti år. Arkivet består av alt fra utklippsbøker til personlige papirer og unike film- og lydopptak – store mengder materiale Teigen selv har tatt vare på, fra han startet sin karriere i 1965, seksten år gammel. «Jeg vet at pappa ville vært så stolt», sier Sara Skorgan Teigen. «Det er jo han som har samlet alt dette, og han har spart på alt. Det var en glede å gå igjennom materialet og bli kjent med pappa på en ny måte. Mye av dette er jo ikke publisert noe sted tidligere, og nå kan folk få tilgang til det og forske i det. Det vet jeg pappa ville ha likt veldig godt.»
«Dette er en fantastisk gave», forteller nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre. «Arkivet etter Jahn Teigen er av et omfang vi sjelden har sett maken til. Vi er svært glade og takknemlige for at Sara har ønsket å gi dette til Nasjonalbiblioteket. Det betyr at folk i Norge får tilgang til en viktig del av sin kulturhistorie, samtidig som forskere får tilgang til unik dokumentasjon av norsk populærkultur mot slutten av det 20. Århundre.»
Forskningsbibliotekar ved Nasjonalbiblioteket Ivar Håkon Eikje begynner å få en viss oversikt over innholdet i det omfattende arkivet. «Det viser seg at Teigen har vært flink til å bevare lyd- og videoopptak av prosjekter han har vært med på. I tillegg er det et stort papirarkiv som består av promomateriale, presseskriv, plakater, fotografier og lignende, korrespondanse med plateselskap og andre samarbeidspartnere, brev fra fans, og ikke minst skisser til låter og mer personlige notater. Totalt dokumenterer dette mer enn femti års musikkhistorie samlet på hundre hyllemeter», forteller Eikje. Nå jobber arkivarer på Nasjonalbiblioteket med å ordne og registrere alt. Lyd- og videoopptakene digitaliseres, og det vil også være en del arbeid med å identifisere innhold. Når dette er gjort, vil materialet bli tilgjengelig for forskere og publikum på Nasjonalbibliotekets spesiallesesal. (Pressemelding)
