Det strukturerte Ragnarok

Forfatteren av disse linjer har stilt spørsmålet i en undervisningsvideo av typen «Professoren svarer» og Ragnar ga et godt svar:

– Lokale behov er forskjellige. Det er greit med slike tilleggsytelser, hvis man bare har det klart for seg hva som er kjernen i bibliotekets virksomhet.

Ragnar kom også med en gjennomtenkt definisjon av bibliotekets kjernevirksomhet. Jeg kommer avslutningsvis tilbake til den.

I et festskrift bør man først se litt tilbake på Ragnars vel 40-årige innsats for bibliotekfaget. Han startet på Statens bibliotekskole i 1979. De gamle rektorer, Bendik Rugaas og Tor Henriksen, har røpet grunnen til at det ble nettopp Ragnar som fikk stillingen. Han skulle avslutte sin statsvitenskapelige embetseksamen, han hadde vært forskningsassistent, journalist, saksbehandler i Husbanken og reisesekretær for et politisk parti. Det kan også ha spilt en rolle at både Rugaas og Henriksen hadde begge vokst opp på steder med sterk arbeiderbevegelse og opplevd at kommunister var skikkelige folk til å stole på. Derfor er det mulig at Ragnars hyggelige fremtoning og lange medlemskap i NKP var det som gjorde utslaget. Han fikk jobben, men han måtte fullføre studiene og ta de viktigste fagene i den treårige bibliotekarutdanningen.

Et halvår før hadde jeg selv startet som lektor på samme sted. Slik ble Ragnar en av mine første studenter i (hans) fagområder: Samfunnsinformasjon med lov og rett. Med litt erfaring fra ungdomspolitikk og Unge Høyre hadde jeg lært det samme som de gamle rektorer: Kommunister er greie, og i timene var Ragnar diskret, men positivt og deltakende til stede.

Mange bibliotekarer var den gang skeptiske til all «teorien» på Bibliotekskolen. Bortsett fra litt vitenskapshistorie og klassifikasjonsteori, var det lite om overordnede, faglige prinsipper. Det som ble kalt teori var helst av den typen som er kjent under navnet «teori for førerprøven». Hvis du husket hva som sto i bind 4 av Norges dyr, og hvis du kunne tegne bokbestillingsskjemaet for Skedsmo bibliotek, fikk du en god eksamen i faget «Bibliotekorganisering og administrasjon».

Dette var altså Ragnars nye fag. Han fikk en tøff start, men han var effektiv, og kom raskt i gang med undervisning. På Bibliotekskolen måtte nykommere følge Bernard Shaws slagord om undervisning: «Those Who Can, Do; Those Who Can’t, Teach.». Det viste seg at statsviterens verktøykasse var godt egnet for administrasjonsfaget, og lektor Audunson laget snart sin første lærebok om brukerundersøkelser og brukersosiologi. Han gjennomførte også selv undersøkelser på Holmlia og i Miljøverndepartementet. For Akershus fylkeskommune kartla han studenters bruk av folkebibliotek i studiesammenheng, og folkebiblioteket som informasjonsressurs for politikere og forvaltning. Han fulgte studentkull og avdekket hvor kandidatene havnet og hva de mente om skolen. Slik brøt Ragnar med bibliotekfagets tradisjonelt praksisnære undervisning, og med feltets mystiske interesse for såkalt taus kunnskapsoverføring. Gjennom flere sommerskoler om bibliotekfeltets forskningsmetoder fikk også Ragnar et godt nordisk nettverk og flere nyttige samarbeidspartnere.

«Biblioteken och framtiden»

På forsommeren 1990 kom det et hasteoppdrag til Statens bibliotekskole. Søsterinstitusjonen i Borås hadde fått nordiske penger til en studie med det pompøse mandatet å «spegla det sätt på hvilket bibliotekarier debatterar framtidsfrågor i ett jämförande nordisk perspektiv». Redaktør for publikasjonen med denne studien, Romulo Enmark, opplyste at i første omgang skulle man bare se på hvordan bibliotekarene debatterte, og i neste fase skulle man «spegla debattens innehåll». Slik ville svenskene legge grunnlag for debatter, møter og en konferanse om de «erfarenheter som prosjektet har givit.». Bibliotekarer er flinke til å lage slike selvransakende debatter, men det var ett problem. Det norske bidraget manglet. Kunne noen på Bibliotekskolen få det forliste prosjektet på rett kjøl? Ragnar ofret sommerferien og leste seg opp på 10 års norsk debatt. Kanskje var det en regnfull sommer, for han fikk overraskende mye ut av materialet (Debattene ble knadd i fire hovedtema: Bibliotekarrollen, nasjonalbibliotek, automatisering og gratisprinsippet. Jeg synes det siste temaet ble mest interessant. I 1985 ville nemlig den borgerlige regjeringen bryte med gratisprinsippet i forslaget til ny Folkebiblioteklov. Det gjaldt «særskilte bibliotektjenester», men med unntak for utlån av bøker. Selv om forslaget ble avvist i Stortinget var saken fortsatt varm. Jappetiden var på hell, men det var likevel noen som hevdet at brukerbetaling ville gi bedre bibliotek. En av dem var bibliotekentusiast og informatikkprofessor Jon Bing. Gratisprinsippet kom også opp på de store, nasjonale Bibliotekmøtene. Et fast ritual på programmet var når sjefstriangelen fra Bibliotektilsyn, Riksbibliotektjeneste og Bibliotekskole fikk legge fram status og visjoner. På møtet i 1990 ble brukerbetaling satt på dagsorden av Bendik Rugaas som da var nyutnevnt riksbibliotekar. I Ragnars artikkel fikk nykommeren oppmerksomhet fordi Rugaas antydet «at det kanskje er på tide at bibliotekene kommer etter og innfører en blandingsøkonomi for sine tjenester?»

Ragnar konkluderte med at det var tilhengerne av gratisprinsippet som argumenterte prinsipielt og ideologisk. Derfor kom han til følgende dobbelthet: «Ideologisk bekjenner bibliotekvesenet seg til gratis formidling av informasjon, i praksis godtar man i økende grad betaling». I artikkelen sa Ragnar ikke noe om hva han selv mente, men kan vi gjette hvem han sympatiserte med? Ragnar merket seg at bibliotekdirektør Granheim ikke ga en eneste konsesjon til dem som gikk inn for brukerbetaling. Hun var også klar på at selv fattige bibliotek måtte få fjernlån fra bibliotek med mere ressurser, ellers ville det bryte med «solidaritetstanken». Ragnar kom til at mens riksbibliotekaren var «defensiv og ryggende», besteg bibliotekdirektør Granheim «barrikadene til et kompromissløst forsvar for gratis bibliotektjenester». Ragnar noterte videre at hun avviste brukeravgifter på et moralpolitisk grunnlag da hun uttrykte tvil om motstanderne av gratisprinsippet var klar over hvor mange bøker enkelte barn låner pr uke? «I Oslo er det f.eks. innvandrerbarn som låner 20-30 bøker pr. uke, og det er dem vel unt!». Else Hildegard Brevik Granheim visste hva hun snakket om. Hun sa det ikke i debatten, men i et intervju med Marit Bødtker sa Granheim at hun var vokst opp som skilsmissebarn med en syk mor og to sterke «kvinnesakstanter» i en gammel nedslitt bygård. Hun syntes det var flaut å måtte ta imot friplass i gymnaset, men det måtte til. Det var bibliotekar hun ville bli. «Hun ville være omgitt av bøker».

For Ragnar ga arbeidet med «framtidsdebatten» god innsikt i tidens bibliotekspørsmål, og han fikk vist at han var en god analytiker. Men vi ser også at han som ideolog og aktiv debattant videreførte Granheims kongstanke for gratis og demokratibyggende bibliotek.

Alt på en gang: Dekanus Maximus

Det er mange som har moret seg over Ragnars distré og glemsomme vesen. Vi har sett ham banke på sin egen kontordør. Vi vet at han fikk 10 paraplyer til 40-årsdagen, og at de forsvant etter 10 dager med regn. I 1996 ble han intervjuet av redaktør Berit Solhaug i Bok og Bibliotek. Han ble presentert som et «lyst hode, en habil visesanger, et utpreget festmenneske og en beryktet rotekopp.» Journalisten bemerket at dekanus Audunson hadde tre bord på kontoret, alle fylt med stabler med papir og bøker. Det tydet ikke på at han hadde fått med seg noe av utdanningens dyder i kat, klass og arkivering. Men hvorfor snakke om hans glemte nøkler og lommebok? I 1996 hadde Ragnar (46) så mange andre saker å stelle med. Han var:

• Dekan på Høgskolen i Oslo, Avdeling for journalistikk, bibliotek- og informasjonsfag

• Nykreert doktor på Det samfunnsvitenskapelige fakultet på UiO

• Leder for det nyopprettede Bibliotekforskningsprogrammet

Kanskje var den første oppgaven tyngst? Fra 1994 var et stort antall av Oslos store og små profesjonsskoler slått sammen til en høyskole, Norges største. Det var et flerkulturelt eksperiment kombinert med en urealistisk forventning om at fusjonen raskt skulle tas ut som innsparinger i budsjettet. Kulturforskjellene var store i den sammenslåtte avdelingen for utdanning av bibliotekarer og journalister. Ikke nok med det, det var også konflikter i hver av de to utdanningene. Dette var drømmejobben for en sjef som likte å være fyrbøter i helvete. Men selv på fastlåste to-dagers budsjettmøter var Ragnar en tålmodig brannslukker.

Det gikk et år før de to utdanningene ble samlokalisert i Oslo sentrum. I starten måtte dekanen pendle mellom de såkalte «utfordringene». Dekaner fikk litt ekstralønn etter det magre «B-regulativet». Jeg tror at all Ragnars dekanlønn gikk med til å betale parkeringsbøter. Onde tunger påsto at avdeling JBI var som et tvangsekteskap; kjærligheten lot vente på seg. Likevel fikk vi en slags respekt for hverandre og for dekanen.

Samme år som Bibliotekforskningsprogrammet startet, rakk Ragnar å få på plass sin egen, formelle forskningskompetanse. Han disputerte på en avhandling om utviklingen i tre folkebibliotek, Oslo, Göteborg og Budapest. På forskjellig vis var alle bibliotekene interessert i å tilpasse seg dagens marked og etterspørsel, uten å bryte med det tradisjonelle verdigrunnlaget. Dette var den første norske doktorgraden i bibliotekfag. Ragnar fikk ikke et stipendiatopplegg med tre års permisjon fra daglige åremål. Men han sto tidlig opp og rakk å være både dekan og doktorstudent, bare avbrutt av noen skrivepauser i sin egen favorittby, Budapest. Her fikk han også tid til å forberede studentkonferansene som ble kjent under navnet Bobcatsss.

Ragnar ledet bibliotekforskningsprogrammet fra starten til avslutningen i 2001. Det var stipendiater i alle fagets underdisipliner. På bibliotekarutdanningen steg antall ansatte med doktorgrad på noen få år fra 0 til 10. Det var et stort løft og noen år med tung innsparing på undervisningsressursene. Både studenter og ansatte merket det. På Høgskolen var det etter hvert mange som hadde ambisjoner om at institusjonen skulle bli Universitet. Det var dessuten dukket opp bibliotekstudier på høyt universitetsnivå i Tromsø og Trondheim. Konkurransen var i gang, både eksternt og internt.

Ragnar forberedte neste fremstøt. Til nå hadde våre stipendiater fulgt eksterne «doktorprogrammer» og disputert ved andre institusjoner. Det var også slik at alle studier ved «vanlige» høyskoler måtte godkjennes av Det nasjonale organ for kvalitet i utdanning, NOKUT. I den store Høyskolen var Bibliotek- og informasjonsvitenskap bare et lite fag, men Bibliotekforskningsprogrammet bidro til at kompetansen var god. Derfor gjaldt det å komme videre i konkurransen om få lov til å lage ett av institusjonens kommende doktorgradsprogram. Det handlet om mer enn akademisk bling, et godkjent program ville føre til at institusjonen kunne akkreditere sine egne studier. Det tok sin tid, ikke minst mye av Ragnars tid, men i desember 2012 var programmet på plass.

Livsfjern forskning?

Bibliotekskolens rektor Tor Henriksen ble en gang spurt om hva det var viktig å lære studentene. Han svarte med å si at en utdannelse skal gi et grunnlag for førti års yrkesliv. Da nytter det ikke å lære alle håndgrep man kanskje kan få bruk for. Det viktigste å lære studentene er å tenke, og gi dem metoder for å finne gode løsninger. Dette er helt i tråd med dagens Universitets- og høyskolelov. Undervisningen skal være forskningsbasert, enten på egen eller andres forskning.

Takket være forskningen ved det som i dag heter Institutt for arkiv-, bibliotek- og informasjonsfag (ABI) har det vært mulig å få godkjent en rekke studietilbud av både permanent og mer kortvarig art. I tillegg til den treårige bibliotekarutdanningen og ulike videreutdanningsprogram kan nevnes

• Masterstudium i bibliotek- og informasjonsvitenskap

• International Master in Digital Library Learning (DILL),

• Masterstudium i Bibliotek, styring og ledelse

• Videreutdanning i museumsformidling

• Studiet i arkiv- og dokumentbehandling

• Ph.d.-studiet i bibliotek- og informasjonsvitenskap

Mye av forskningsgrunnlaget i flere av disse studiene finnes i Ragnars omfattende og meget godt siterte forskningspublikasjoner. Her skal jeg bare kort nevne to større forskningsprosjekter, finansiert av Forskningsrådet, som Ragnar har hatt ansvar for, PLACE og ALMPUB. Det første programmet ga inspirasjon til Bibliotekmeldingen, der det heter at «Forsking viser at folkebiblioteket er ein viktig demokratibyggjande og identitetsskapande faktor i samfunnet, særleg for fleirkulturelle grupper. Biblioteket er ein smeltedigel for mange ulike grupper, gjeremål og aktivitetar og fungerer som ein møteplass på tvers av samfunnsgrupper og samfunnslag.» Det andre prosjektet var flerfaglig og skulle styrke kunnskapen om hvordan bibliotek, museer og arkiv kan legge til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale under endrede tekniske betingelser. Sunniva Evjen har beskrevet begge disse i Festskriftets kapittel om Ragnars forskning.

På tross av de umulige forkortelsene: Begge disse forskningsprosjektene har vakt nasjonal og internasjonal interesse. Viktige tema er grundig belyst og i et godt samarbeid med bibliotek, arkiv og museer, og med andre forskningsinstitusjoner. Det er verdt å notere seg at forskingsprosjektene avspeiler Ragnars interesse for bibliotekenes rolle og betydning for likhetsverdier og demokrati.

For å bruke et politikerord: Jeg tror han har fått politisk gjennomslag hos både politikere og bibliotekarer ikke bare for forskningen sin, men også for sin tro på at bibliotekene er nyttige samfunnsinstitusjoner. Han er en god formidler. Først og fremst med undervisning og generøs veiledning av studenter og kolleger, men han har også vært en etterspurt innleder på møter, og han har vært en aktiv og frisinnet skribent i aviser og tidsskrifter. I mange år hadde han en fast kommentarspalte i fagbladet Bok og bibliotek. En nærmere analyse av mer enn 150 artikler i dette fagbladet vil vise at han har gjort en god jobb som forskningsformidler. Bladets leserundersøkelse viste at han var blant de mest leste.

Forsker og folkeopplyser

Ragnar er en solid, sitert og vel ansett forsker, men han har ikke produsert for støvete hyller. Forskningen har kommet til nytte. For bibliotekmiljøet er han både en premissleverandør og en engasjert ideolog. Slik er han en folkeopplyser for landets viktigste folkeopplysere, bibliotekarene. Han har ikke bare videreført og fornyet Else Granheims folkeopplysningsmandat, men han har også gjort egen og andres forskning tilgjengelig både i og utenfor profesjonsfeltet. Jeg vil også utfylle bildet av formidleren med å si at Ragnar også er en habil visesanger og foredragsholder. Han har laget et flott program om onkelen Jacob Sande. Vi er mange som håper at han vil ta seg tid til å lage flere slike dikt- og visekvelder.